• Stor pågang Island viser nå hvor galt det kan gå når turboturismens gasspedal presses i bånn. Sagaøyas myndigheter trengte valutainntekter i en fei – og ble overrent av turister. «Det er som om Reykjavik ikke er min by lenger», uttalte Piratpartiets leder Birgitta Jónsdottir og klaget over stigende priser, mangel på hotellrom og forsøpling. Dette er kjente toner fra andre byer og stadig flere steder på Verdensarvlisten, fra Vietnam til våre egne vestlandsfjorder. Foto: JUAN CARLOS MU, AGE/NTB SCANPIX

  • Økoturimens forbilde I Costa Rica har myndighetene satt økoturismen i høysetet etter at landet tidligere led under en av klodens høyeste avskogingsrater. 25 prosent av landarealet består av vernede områder, mens nærmere 20 prosent er nasjonalparker og private, fredede reservater. Miljøsubsidier går til dem som planter trær og bedriver bærekraftig jord- og skogbruk. I dag er 52 prosent av Costa Rica skog, en fordobling over tre tiår. Foto: ARILD MOLSTAD

Gode forsetter for ukontrollert vekst.

Gode forsetter for ukontrollert vekst.

Fra utgave: 1 / januar 2018

2017 ble erklært FN-året for bærekraftig reiseliv og utvikling, men konsekvent undervurdering av klodens naturverdier gir trange kår for gode intensjoner. Hva skjedde? 

«Det er ikke bare turismens globale størrelse, men dens omfang og forgreininger til så mange andre næringer som gjør den så viktig. Turismens vekst kan bidra til å skape millioner av arbeidsplasser i fattige nasjoner. Men veksten begynner samtidig å bli en trussel for klodens sårbare miljø og kultur. FN-året har forhåpentlig bidratt til å sette i gang initiativer som skaper oppmerksomhet omkring bærekraftig turismes store,men sterkt undervurderte potensial som bistands- og utviklingsverktøy.» Erik Solheim, leder for FNs miljøprogram

Paradigmeskifte i turistnæringen. Det var ikke uten grunn at FNs generalforsamling proklamerte 2017 for «The UN Year of Sustainable Tourism and Development». Idet vi nærmer vi oss 1,3 milliarder internasjonale feriereiser årlig, begynner verdens turismenæring å rakne i sømmene etter flere tiår med drøye 4 prosent vekst pr. år.

At bransjen samtidig står overfor et paradigmeskifte blant annet som følge av klimaendringer, gjenspeiles dessverre ikke i fjorårets relativt beskjedne tiltak fra Verdens turismeorganisasjons (UNWTO) side. 

Under den årlige, globale World Travel Mart-mønstringen i London i november ble tiltakene av mange eksperter karakterisert som «too little, too late» for en industri (også kjent som verdens største næring) som på plussiden står for drøye 9 prosent av verdens årlige brutto verdiskaping, og som skaper én av 11 nye jobber på kloden.

På minussiden: En ukontrollert vekst forsøpler med stadig større økologiske fotavtrykk, samtidig som kløften utvides mellom dem som sitter foran i flyene og dem som står bakerst i fattigdomskøen nede på reisemålene.

God vilje. Intensjonene var gode: Å invitere ikke bare til mer turisme, men «mer bærekraftig turisme som en del av klodens utviklingsagenda». Med både filmer, foredrag og sedvanlige konferanser (FNs spesialitet) og resolusjoner ville verdensorganisasjonen oppfordre oss til å reise med grønne fortegn, vise respekt for natur, kultur og miljø innenfor rammen av FNs 17 bærekraftige utviklingsmål.

Men brakte året oss nærmere selve kjerne-utfordringen: Å få politikere i nasjoner som både gir og mottar bistand og utviklingshjelp, til å innse at turismesektoren lider under et sterkt undervurdert potensial til å skape grønn sysselsetting i de fleste utviklingsland? Og at denne næringen, som forgrener seg til en rekke andre økonomiske sektorer, kan bidra til å skape bærekraftige løsninger på områder som vakler under effektene av en stadig hetere planet?

Jeg tror ikke at det er vrangvilje eller likegyldighet som er problemet, men mangel på kunnskap blant beslutningstagere i offentlig og privat sektor om alle de nye og effektive økoturisme-modellene som nå tas i bruk verden over for å unngå at destinasjoner og folkegrupper frarøves sine nasjonale symboler i form av autentiske kultur- og naturattraksjoner.

Overturisme. I et fjorår hvor et nytt begrep – «overturisme» – ble kjenningsmelodien for den globale reiselivsbransjen, og hvor stadig flere av klodens reisemål – om de står på Unescos verdensarvliste eller ikke – konfronteres av en turboturisme som truer både deres integritet og over-levelsesevne, forsterkes behovet for mer enn velment retorikk. Hva jeg savnet fra FNs side, var en real «wake-up call» til verdens bistandsorganisasjoner, Norad inkludert, for å få dem til å anvende bærekraftige «vinn-vinn»-turismemodeller i sårbare økosystemer truet av både klimaendringer og masseturisme.

Altfor ofte frakobles turismen fra utviklingsløsninger som lider under silo-tenking, og på langt nær er helhetlige nok til å inkludere næringsklynger der nettopp et bærekraftig reiseliv kan tilføre grønne, varige verdier. Noen eksempler: a) Vern av elver som kan gi langt større turisme-, fiske- og rekreasjonsgevinster enn inntekter fra fossil energi. b) Nasjonalparker som i stadig større grad er blitt inntektsbringende knapphetsgoder på en trangbodd planet der 8 av 10 mennesker vil leve i storbyer om noen tiår.

En «varslet katastrofe» Økosystemet i og rundt Inle Lake i Myanmar på 1000 m.o.h. er landets største reisemål og inntektsgrunnlag for 2,5 mill. mennesker. Sjøen er i ferd med å kveles av alt som dumpes i det tilsynelatende rene vannet: kunstgjødsel og ugressdreper, fargestoffer fra veveriene, bunnstoff fra båtene, utslipp fra gruver og jernsmier, og stadig flere spise- og overnattingssteder. Norsk UD fikk mye skryt da de for noen år siden finansierte Myanmars første reiselivs-plan, blant annet for å verne om natur og kultur. Dessverre har de ikke fulgt opp; fra å være Inles mulige redningsbøye bidrar den raske turismeveksten til innsjøens sannsynlige kollaps. Foto: ARILD MOLSTAD

 

Hva kan gjøres? Politikere må innse at bransjens nære tilknytning til matproduksjon/ernæring, transport, skog-, jord- og havbruk samt helse, gir ringvirkninger langt utover reiselivets grenser, både med positive og negative fortegn.

Samtidig må turismens ledere ta inn over seg at næringen lever i et gjensidig avhengighetsforhold til samfunnet som den er en del av. Uten et langt tettere, nært samarbeid med stat og kommune, blir reiselivet sjelden bærekraftig; øko-turismen slik den er utviklet i land som Australia, Sveits, New Zealand og Costa Rica, eller regioner som Tyrol, Dolomittene og i de franske Hautes-Alpes, er modeller for hvordan vi som reisende kan finansiere kommunale fellesgoder.

Noe av det positive ved FN-året var at det forhåpentlig vil kunne sette i gang prosesser som det haster med.

Utfordringer presser seg på:

• Mens verdens naturgoder og biomangfold er dramatisk undervurdert, bidrar turismen til at disse verdiene kommer for dagen.

• Mens klimaendringer og global oppvarming truer klodens overlevelsesevne, kan bærekraftig turisme gi fattige nasjoner og destinasjoner et ekstra ben å stå på når primærnæringene verden over svikter – og rent vann, frisk luft og sunne sanitærforhold er blitt knapphetsgoder.

• Vi må måle hvordan reiselivet kan levere løsninger til mange av FNs 17 bærekraftige utviklingsmål, både for å redusere kjønnsdiskriminering og helsesvikt, til å etablere utdanning og skape jobber hos minoritetsgrupper.

• Vi må slutte å telle antall besøkende som målestokk for et reisemåls suksess – noe som både er en primitiv og ofte miljøtruende blindvei. Den korteste definisjon på bærekraftig turisme er kvalitativ, ikke kvantitativ: «Et godt sted å bo er et godt sted å besøke.»

Undervurdering av naturverdier. Det er ikke tilfeldig at turisme som bistandsverktøy er undervurdert. Årsaken er identisk med den som har ført til klimaendringene: En konsekvent, vesentlig undervurdering av Jordens natur-verdier, som breer, elver, våtmarker, kystsoner, skog og korallrev, for å nevne noen. Alle leverer de økosystem-tjenester som er skjulte aktiva som ytterst sjelden dukker opp på nasjonalbudsjettet.

Økoturisme er først og fremst en finansieringskilde for vern av bio- og kulturmangfold. Denne bærekraftige delen av global turisme – og dens evne til å verne om sårbare knapphetsgoder – burde vært gitt en langt viktigere rolle i utformingen av FNs turistår.

Hva har Norge å by på for det videre arbeidet til Verdens turismeorganisasjon?

Som en direkte følge av klimaavtalen i Paris, har den norske regjeringen, gjennom det såkalte «Grønn konkurransekraft»-initiativet, bedt en rekke næringer om å utarbeide veikart der målet er å «utvikle konkurransedyktige lavutslipp-løsninger som kan utløse grønne investeringer», offentlige som private. Initativet burde kunne kopieres:

Jeg har vært sterkt engasjert i å få på plass en felles bærekraftig plattform for reiselivet, og ser hvordan en slik prosess egner seg vel så godt for langt fattigere land som opplever at deres betydelige kultur- og naturkapital er i ferd med å smuldre opp.