• Verdifullt tømmer Langs den eneste asfalterte hovedveien på øygruppen Haida Gwaii, ser man tydelige tegn på utstrakt industriell tømmerhugst, som et titall slike skilt og store hugstflater. Foto: JON MORTEN RISBERG

  • Naturreservat Urbefolkningen haidaene på øygruppen Haida Gwaii i Britisk Columbia i Canada, har levd av skogen på bærekraftig vis i flere tusen år. Rundt halvparten av øygruppen fikk status som naturreservat i 1993.

  • Tung kulturbærer Urbefolkningen haidaene på øygruppen Haida Gwaii i Britisk Columbia i Canada, har levd av skogen på bærekraftig vis i flere tusen år. Rundt halvparten av øygruppen fikk status som naturreservat i 1993, som følge av en stor demonstrasjon mot hugsten i 1985, men industrialisert tømmerhugst truer fortsatt haidaenes tilgang til naturressursene. Foto: ANN E. YOW-DYSON/GETTY IMAGES

  • Tradisjonskunst Den pensjonerte haidahøvdingen Allan Wilson var politibetjent under den fredelige aksjonen i 1985, og ble satt til å arrestere sine egne. I dag bruker Wilson tiden til å lage tradisjonelle haida-smykker. Foto: JON MORTEN RISBERG 

  • Spiller for skogen Jordan Steward fra haidaenes ørneklan synger og spiller tromme under en innsamlingsaksjon for bevaring av gammelskogen på Haida Gwaii. Foto: JON MORTEN RISBERG

  • Stor aktivitet til tross for nye restriksjoner Langs Haida Gwaiis ene hovedvei kan man se flere hugstflater som dette – til miljøforkjempernes fortvilelse. Foto: JON MORTEN RISBERG

  • Naturverdier I skogen ligger en mosegrodd gammel kano. Treskjæring er en viktig tradisjon for haidaene. Foto: ISTOCKPHOTO/GETTY IMAGES

  • Verdibasert April White bruker egen billedkunst med tradisjonelle haida-verdier for å kjempe mot det hun mener er en ubalansert bruk av naturen. Foto: JON MORTEN RISBERG

Kampen om tømmeret.

Kampen om tømmeret.

Fra utgave: 1 / januar 2018

Urbefolkningen i Nord-Amerika er helt siden den europeiske erobringen ofte blitt utsatt for urettmessig behandling. Historier om tap av hjemland og stjålne ressurser er utallige – og øygruppen Haida Gwaii er en av dem.

Haida Gwaii, Canada. «Se for deg at noen bryter seg inn i hjemmet ditt, knuser vinduene, tar ungene dine, stjeler maten din. Det er det alt handler om.»

Det var disse følelsene som i 1985 førte John Yeltatzin fra urbefolkningen haidaene til å protestere for å stoppe avskogingen på øygruppen Haida Gwaii. Tøm-merhuggere fra det kanadiske fastlandet hadde frem til dette etterlatt seg enorme hugstflater på nordsiden av øygruppen, og da maskinene var på vei mot Lyell Island i sør, så haidaene ingen annen utvei enn fysisk å stoppe dem fra å hente ut mer tømmer fra hjemlandet deres.

Fakta

Haida Gwaii.

// Tidligere kalt Queen Charlotte-øyene. Urfolket kalt haida antas å ha hatt tilhold her i over 13 000 år.

// Da europerne satte foten på øygruppen på 1800-tallet, og bragte med seg kopper og andre sykdommer, ble antallet haidaer redusert fra 14 000 til omkring 600.

// I dag er det omtrent 2500 haidaer på øygruppen, fordelt på to klaner (ørn og ravn).

// På 1900-tallet ble Haida Gwaii et populært sted å hente ut tømmer, og firmaer fra fastlandet fikk kjøpt lisenser fra kanadiske myndighet­er til å drive hugst uhindret på store deler av øygruppen.

 

Yeltatzin, som på den tiden var øverste leder for «The Haida Nation», og 19 andre haidaer med lik motivasjon, stilte seg opp på én rekke foran tømmerhuggerne og tente et bål midt på skogsbilveien så maskinene ikke kunne komme frem.

Protesten skapte enorm medieoppmerksomhet, og bildene fra demonstrasjonen og de påfølgende arrestasjonene gikk verden rundt. Etter hvert som de innfød-te demonstrantene ble arrestert, kom flere til unnsetning, og John forteller at de til slutt var omtrent 80 haidaer som forsøkte å stoppe huggingen.

En annen haida som husker protesten, er Allan Wilson, en av de eldste nålevende haida-høvdingene på Haida Gwaii. I 1985 var han politibetjent, og under Lyell Island-hendelsen ble han spurt av politisjefen om å bistå i arrestasjonene av det som var hans eget folk.

«Det var tøft», forteller han. «Jeg var jo enig med folket mitt.» Han kjente mange av dem som demonstrerte, og de hadde lovet ham at protesten skulle bli gjennomført på en fredelig måte. «Min egen tante var blant demonstrantene, og jeg måtte arrestere henne også. Skrittene bort til henne var de lengste 100 meterne jeg har gått. Jeg brydde meg ikke om at kameraene så tårene mine. Tanten min sa hun var stolt av meg, og at jeg skulle gjøre jobben min. Det var det tøffeste jeg noensinne har gjort.»

John Yeltatzin minnes situasjonen og forklarer: «Vi visste at vi kom til å bli arrestert, og det var det vi ønsket. Vi ville at arrestasjonen skulle fungere som en metafor for hvordan folket vårt hadde følt seg etter at den hvite mann kom. Vi hadde ingen rettigheter som folk, og da vi så en politimann på gaten, visste vi at han hadde makt til å gjøre hva han ville mot oss. Målet var å rive seg løs fra de lenkene og holde stand.»

Halv seier? På den tiden var det et stort internasjonalt marked for gamle sedertrær, så tømmerhuggerne hadde gått målbevisst etter disse. Men for haidaene har gamle sedertrær også en kulturell verdi, som strekker seg flere tusen år tilbake i tid.

Yeltatzin forteller at haidaene i alle år har brukt sedertrær til husbygging, totempæler, kanoer, klær og annen treskjæring, og at de til dags dato er viktige for haidaene for å videreføre den tradisjonelle kulturen.

«Før i tiden pleide vi også å heise avdøde familiemedlemmer opp i et sedertre. Så når et tre felles, er det som at de tar vekk forfedrene våre.»

I etterkant av protesten startet det en bevegelse som gikk haidaenes vei. Trevor Russ, visepresidenten i Council of the Haida Nation (CHN) forklarer at det i kjølvannet av Lyell Island-hendelsen ble etablert et naturreservat som dekket hele den sørlige tredjedelen av Haida Gwaii, ved navn Gwaii Hanaas.

Naturreservatet forvaltes av både haidaene og kanadiske myndigheter, og er fredet for tømmerhugst, med unntak av trær som haidaene ønsker å ta ut av kulturelle grunner. I senere tid er det etablert enda to naturreservater, og visepresidenten forteller at over 50 prosent av hele land-arealet til Haida Gwaii nå i prak-sis er beskyttet mot hugst.

Russ sier også at den resterende halvparten, hvor hugst er tillatt, har strenge bestemmelser for hvordan hugsten skal foregå, og ivaretar naturen på en mer bærekraftig måte enn mange andre steder i Canada.

Blant annet må tømmerhuggere alltid ha med seg en lisensiert representant for haidaene som kan identifisere viktige elementer for økosystemet eller kulturen. Dette kan være ørnereir, bjørnehi, fredede tresorter, eller noe som kalles monumental cedars, som haidaene benytter til å lage totempæler eller kanoer av.

CHN har også vært med på å forhandle frem en reduksjon av tillatt årlig hugst.

«Ikke bærekraftig.» Tiden etter Lyell Island kan dermed høres ut som en suksesshistorie for miljøet og urfolket på Haida Gwaii, men er realiteten bak historien like suksessfull?

Hvis man kjører langs Haida Gwaiis eneste asfalterte hovedvei fra nord til sør, kjører man forbi et titall skilt som varsler trafikk fra tømmerbiler. Fra veien ser man også rett inn på store flater hvor skogen er blitt snauhugd.

Lisa White peker på dette som et av eksemplene på at dagens situasjon er langt fra å være akseptabel for haidaene. Både hun og partneren Jordan Steward fra ørneklanen er trekunstnere og miljøforkjempere, og sammen driver de en kunstbutikk i Masset. De mener at alt høres bra ut på papiret, men at dagens tømmerhugging på Haida Gwaii i realiteten på ingen måte er bærekraftig.

«De snauhugger store områder, ødelegger rotsystemene, og prøver å plante ikke-endemiske trær som har dårlig overlevelsesrate. Jeg kjenner treplantere som har måttet gå tilbake til samme plantefelt syv ganger før de får det til å spire», forteller Steward.

Han kritiserer også hugstreguleringene nedfelt i avtalen mellom haidaenes styringsorgan CHN og regionsmyndig-hetene i Britisk Columbia. Reglementet, som skal sikre bærekraft og bevaring av kultur og miljø, inneholder smutthull for tømmerhuggerne som gjør at de blant annet ikke alltid trenger å ta hensyn til det som er utpekt som vernede trær.

Det er i tillegg flere andre tiltak som ikke fungerer i praksis. Blant annet er det krav om å la en buffersone av trær stå igjen rundt et fuglereir, bjørnehi eller en elv, men trær i slike små klynger er utsatt og velter ofte i den kraftige vinden på øya. Reglementet tar dessuten bare for seg beskyttelse av for eksempel et eventuelt reir, men ikke området omkring som fuglen er avhengig av for å finne mat.

Avtalen, som fikk navnet Kunst’aa Guu – Kunst’aayah, betyr «begynnelsen til begynnelsen» på haidaenes språk. Visepresidenten i CHN ser derfor avta-len som et steg i riktig retning, men at det er en lang vei å gå før de er i mål.

Trevor Russ i CHN tror at myndighetene derimot ser på dette som en endelig avtale, mens de mer miljøbevisste haidaene kritiserer avtalen for at den ikke går langt nok for å beskytte miljøet. Russ er oppgitt over myndighetenes ufullstendige tilnærming.

Mister jobber til utenforstående. Fra kunstbutikken i Old Masset peker Steward på skogen på andre siden av viken. Han mener at det kun er to til tre år til med trefelling før alt brukbart tømmer er borte. Nick Reynolds, som er koordinator i avdelingen for arv og naturressurser i CHN, bekrefter at huggingen av seder-trær ikke er i nærheten av å være bærekraftig, heller ikke økonomisk. Han sier at det ikke ble plantet ut nye sedertre på Haida Gwaii før på 1980-tallet, og at det vil ta 30 til 40 år før disse kan hugges.

Taan Forest er tømmerfirmaet som innehar den største lisensen for hugst på Haida Gwaii. Taan Forest er eid av CHN, og visepresidenten mener det er positivt at et haida-eid firma er det som utfører brorparten av huggingen på øya. At CHN står som eiere, betyr at de kan komme med direkte krav og instrukser som firmaet må følge.

Steward og White mener disse instruksene ikke er strenge nok, og de kritiserer firmaet for hugstmetodene deres. De håper at det blir slutt på snauhugst og at man i stedet kan drive selektiv hugst. De ønsker også at man kvitter seg med skogsmaskiner for å gi flere arbeidsplasser til lokale haidaer. «Én hugstmaskin stjeler jobben til ti haidaer», sier Steward.

Taan Forest møter også kritikk av lokale haidaer for å benytte ekstern arbeidskraft. En av dem som lider under dette, er Bill, en haida som har jobbet som manuell trefeller i 17 år. Han er fortsatt arbeidsledig etter at han mistet kontrakten han hadde med Taan Forest i fjor, da de ga jobben til en hvit mann.

Det er stor arbeidsledighet blant haidaene, og uten tømmerindustrien vil de miste enda flere jobber. CHNs visepresident Trevor Russ bekrefter at arbeidsledig-heten blant haidaer er mellom 70 og 80 prosent.

«Store tømmerlektere med ferskt tømmer blir sett kjørende ut av viken her. De skal til Asia eller et annet sted i Nord-Amerika. Mange her føler da at noen stjeler rikdommen vår. Når de i tillegg flyr inn ekstern arbeidskraft, er det ikke rart at folk blir negative», sier arbeidsledige Bill. Han tror færre hadde klaget på tømmerhuggingen hvis også mer av tømmeret ble foredlet på øyene, så også det kunne gi dem flere arbeidsplasser.

April White, en haida fra ravn-klanen som i dag driver et kunstgalleri og gjestehus i Masset, mener at arbeidsledigheten ikke hadde vært et så stort problem dersom haidaene kan gå ut i naturen og finne mat slik de har gjort i tusenvis av år. Den dag i dag er det fortsatt vanlig for haidaer å gå ut på høsten for å sanke mat fra naturen og fange fisk som de kan spare til vinteren.

I tillegg til tømmer, har fiske alltid vært en viktig ressurs på øygruppen, men i senere år er fiskebestanden blitt drastisk redusert. White mener dette skyldes overfiske, og at miljøet i elvene er blitt gradvis verre. Miljøtilstanden i elvene forverres i tillegg av tømmerhuggingen, som fører til skitten og forurenset avrenning i elvene.

Avtalen som er inngått tilsier at det alltid skal stå igjen en buffersone med trær frem til elvene, men ofte blir ikke dette overholdt.

White mener også den økende graden av sportsfiske utgjør et problem: «Det er i ubalanse. Mer blir tatt enn det som trengs. Før tok vi det vi trengte, og var takknemlige for det. Nå blir gjestene fløyet inn, og fiskene blir fløyet ut. De lokale tjener ikke på det.»

April White har vært aktiv i en kampanje for å rette oppmerksomheten mot den minskende bestanden av sild, og lagde en kunstutstilling som billedliggjør hvor viktig sild er som føde for mange andre arter oppover i økosystemet. Sildefisket på Haida Gwaii har vært stengt grunnet overfiske, men Department of Fishery i Ottawa har godkjent en gjenåpning.

«De er så langt unna, så de vet ikke hva som skjer her på øya», sier White. Council of the Haida Nation måtte for et par år siden gå til rettssak for å få stengt sildefisket, og vant. Sild legger egg på tang, og haidaer har spist dette som et årlig vårritual i tusenvis av år. De kaller det sjelemat, og er en viktig del av haida-kulturen.

Haidaene har seks tradisjonelle verdier, som de mener må være en del av hvordan vi interagerer med naturen rundt oss. De lyder:

> Respekt

> «Verden er skarp som eggen på en kniv»

> Sammenvevd («Alt avhenger av alt annet»)

> Gjensidighet (Gi og ta)

> Søke kloke råd

> Ansvarlighet

John Yeltatzin kan bekrefte at det blir mindre og mindre fisk å fange. I år hadde han og flere andre haidaer fisket laks i de fire største lakseelvene på Haida Gwaii, og var langt ifra å fange så mye som de trengte – for første gang noensinne.

John lever i dag i en campingvogn, og er «off the grid». Han er ikke koblet til strømnettet, og bruker kun ved for å varme opp vognen sin, men selv det gir ham dårlig samvittighet. Han mener at samfunnet må endre seg, og at mennesker til for stor grad lever av naturen, og ikke sammen med naturen.

«Kjærligheten for dette hjemlandet, den er dyp. Det er vakkert, sjenerøst og beskyttende. Vi må gå tilbake til naturen, gå tilbake til hva som holder oss levende. Hva er det som holder oss levende? Mat. Og når du har ødelagt maten din, da er du i trøbbel. Vi kan ikke lære av den hvite mannen.

Det er ikke riktig. Så vi må gå baklengs.»

«Mennesker kan ikke helbrede naturen, vi må gi naturen plass til å helbrede seg selv.»