• Møtte stengte grenser En mann i en provisorisk flyktningleir i Idomeni på grensen mellom Hellas og Makedonia 18. mars 2016 holder en plakat med et budskap til oss i den trygge delen av Europa og beslutningstagerne som representerer oss. Foto: LOUISA GOULMAKI, AFP/NTB SCANPIX

  • De tradisjonsrike pirogene, fargerike fiskebåter laget av uthulede treemner, fyller havnen til trengsel i Saint Louis, Senegal. Foto: RANDY OLSON/National Geographic/Getty Images

  • Lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF) Christine Lagarde, ser ut av det som blir kalt «door of no return» på øya Gorée i Senegal, 31.januar 2015. Portugisere startet opp med slavehandel her på 1400-tallet, og øya ble knutepunkt for den senere systematiske og brutale atlantiske slavehandelen. Foto: GETTY IMAGES

  • Fiskemarkedet i Dakar, Senegal, 12. januar 2015. Foto: Getty Images

  • En sørsudansk flyktning kontakter familien sin i hjemlandet, fra en leir i Calais, Frankrike, 5. november 2015. Foto: PHILIPPE HUGUEN, AFP/Getty Images

  • Migranter venter i kø for å bli registrert og få utdelt mat i Tajura, en kystby utenfor Tripoli i Libya, 10. oktober 2015, før de skal bli fraktet videre til en transittleir. Mange blir anholdt idet de prøver å sette kursen mot Europa. Foto: MAHMUD TURKIA, AFP/Getty IMAGES

  • Fiskere i Saint Louis, Senegal, tar i land nattens fangst. Foto: YANN ARTHUS-BERTRAND/Corbis/NTB SCANPIX

Medlidenhetens paradoks.

Medlidenhetens paradoks.

Fra utgave:

I en verden der én av syv mennesker er på flukt eller fordrevet, blir vår godhet til nedlatenhet, skriver den russisk-amerikanske forfatteren Anna Badkhen.

Pirogene – kanoer laget av uthulede trestammer – er lange og smale, presisjonsmeislet med øks av tykke emner fra den tropiske tresorten obeche og mahogni. De er impregnert med en emulsjon av pulver av baobab-blader, sement, sagflis og tjære, og er malt i gult, rosa, fiolett, grønt, rødt.

Om artikkelforfatteren

Anna Badkhen har skrevet fem sakprosabøker, hvorav den siste heter «Walking With Abel: Journeys with the Nomads of the African Savannah» (august 2015). Hun oppholder seg for

tiden i Senegal, der hun skriver på sin neste bok «Fisherman’s Blues».

Pekende mot havet ligger de fortøyd på stranden som dekker den vestlige yttergrensen av Joal – en 6 kilometer lang sandbanke som ligger på spissen av Senegals Petite Côte. Båtene ligger så tett at du flere steder må bevege deg sidelengs mellom dem.

De fleste av fiskerne med slike piroger er ikke fra Joal. Ta for eksempel mannskapet på båten «Mansor Sakho», som er malt himmelblå. Der finner vi Ibrahima fra nabolandet Gambia. Fili fra Dakar. Issa fra Fulani, Senegals krattbevokste innland. Mustafa, nylig ankommet fra Spania, der han oppholdt seg i fem år uten å finne fast arbeid. En guttegjeng fra ulike steder langs Senegals kyst. Kapteinen, Mamour Ndiaye, som alltid drar på sjøen iført den samme ermeløse trøyen med amerikansk flagg på brystet, kom hit som tenåring fra en havn 3 mil lenger nord.

Hver båt er som et monument over menneskelig urokkelighet– eller fortvilelse.

Hver båt er som et monument over menneskelig urokkelighet – eller fortvilelse. Så også med Joal. For 50 år siden var det en landsby med 6546 hirsebønder og fem piroger. Så ble hele savannebeltet rammet av en ruinerende tørke; avlinger visnet, og utmagrede mennesker skyflet sine døde ned i massegraver i veikanten. I Senegals utsultede utmark presset gårdbrukere seg i trengsel opp i eselkjerrer og satte kursen mot havet. Hele landsbyer flyttet på seg og tok opp snurpenotfiske i Atlanterhavet. I løpet av 2013 svellet innbyggertallet i Joal til 45 903. Nå er det 2000 båter.

All migrasjon er tvunget; som art foretrekker mennesker å bli hvor de er. I Afrika har mennesker vært i bevegelse siden tidenes morgen, på vei vekk fra sult, epidemier, kriger, motgang. De mest foretaksomme – eller de verst herjede – reiste fra moderkontinentet for 100 000–600 000 år siden. Deres etterkommere fortsatte å gå, hele veien til Patagonia, de første økonomiske migrantene som trasket seg inn i den nye verden.

Men vår tidsalder er preget av migrasjon uten sidestykke, risset inn i Jordens geografi gjennom en skammelig maktbalanse: Det globale nord, med sin grådige appetitt på utenlandske naturressurser, sin luksus i en verden full av skammelig nød, og sin fanatiske fremmedfrykt, dikterer – direkte eller indirekte – alt av dagens massebevegelser, bestemmer og hindrer dens ruter. Samtidig har denne forflytningen i seg selv, i Afrika og andre steder, så å si hele sin opprinnelse i spennet mellom den nordlige og sørlige vendekrets. Det kan om man vil, kalles Beltet av fordrevne.

Denne urettferdigheten er grunnen til at menn fra hele Vest-Afrika søker mot en by som Joal. De er her for å levere sjømat til utenlandske matfat. Verdens fiskekonsum er nær doblet siden 1960-tallet, til et snitt på rundt 20 kilo pr. person i 2012, og fortsetter å stige. USA og Europa mottar det meste av denne sjømaten fra det globale sør. Nær halvparten av sjømaten fangstet utenfor Senegals kyst blir servert ved bord i utlandet. Så det er på grunn av denne raske endringen forårsaket av utnyttelse av, og en voldelig konkurranse om, ressursene, at bønder blir til fiskere, store landområder viskes ut, landsbyer utslettes og hele land splintres. En milliard sjeler er i bevegelse. Betydningen av et slikt eksodus er vanskelig å forstå rekkevidden av; å tro at det på et eller annet vis kan stanses med tvang, er nærsynt.

Dette er et århundre med forflytning ikke bare av legemer og hjem, men også av empati, verdighet, barmhjertighet.

Likevel betrakter den fastboende delen av verden de hjemløse med dyp mistenksomhet: Har de gjort noe galt? (Gud straffet Kain ved å gjøre ham til en omstreifer). Det globale nord bygger gjerder, deporterer barn, vanskeliggjør ferden mot trygghet for krigsflyktninger fra Syria, Sør-Sudan, Irak og Afghanistan. Europa betaler Tyrkia for å ta på seg rollen som utkaster og for å holde asylsøkere på utsiden av sine grenser. Det etablerte Vesten forteller migranter: Vi synes synd på deg, men vi stoler ikke på deg, og vi ønsker å fortsette å synes synd på deg i ditt hjemland i stedet for å ta deg imot i vårt.

Rotløshet – den underforståtte svakheten ved det – betraktes som en fiasko. Det er åpenbart schizofrent: I en verden der ett av syv mennesker er fordrevet eller på flukt, må fiaskoen anses å være på en planetarisk skala. Den tilhører oss alle. Dette er et århundre med forflytning ikke bare av legemer og hjem, men også av empati, verdighet, barmhjertighet.

I en verden der ett av syv mennesker er fordrevet eller på flukt, må fiaskoen anses å være på en planetarisk skala. Den tilhører oss alle.

Hvordan endte vi opp her? Den polske journalisten Ryszard Kapuscinski, som arbeidet i Afrika i flere tiår, sa en gang til et publikum i Krakow: «Jeg, mitt ego, kan eksistere som et definert vesen bare i relasjon til Den andre, når han dukker opp i horisonten av min eksistens, gir meg mening og etablerer min rolle.»

En gang i tiden var kanskje hykleri et spørsmål om å overleve. Mennesker hadde antagelig behov for det som en motvekt til sine empatiske impulser, for å begrense sin barmhjertighet til den nærmeste familie, slekt, seg selv.

Hykleri er altså en livsnødvendig egenskap. Det er også opprinnelsen til menneskelig hensynsløshet. Det muliggjorde en av verdens mest umoralske folkevandringer, startet på vestafrikanske bredder, en dags seilas unna Joal, av 1400-tallets portugisiske slavehandlere. Siden den gang har den menneskelige kapasitet for ondskap utviklet seg, inntatt mer lumske former. Fra dette geografisk gode utsiktspunktet ser Vestens avvisning av migranter som forsøker å ta seg over med båt fra Afrika, ut som et makabert vrengebilde: Denne gangen er ikke folk lenket fast for å fraktes over havet, men stenges ute med makt.

Hykleri finner sitt ultimate utløp ved grenser: kunstige linjer som deler opp land igjen og igjen, som kontinuerlig justeres for å tilpasse seg skiftende allianser og frykt, og som gjør land om til bunkerstater. Dagens migranter fortsetter like fullt iherdig å undersøke disse linjenes utholdenhet. Ved å dytte på grensene som hindrer passasjen til tenkt velferd – med fare for å bli avvist ved porten igjen og igjen, med fare for å bli pariaer, eller til og med å dø på veien – utfordrer migrantene selve hykleriet.

Blant dem er mennene som akkurat har ankommet Joal for å prøve lykken som fiskere på havet. Dette er ingen storby, men en slags anonym, kaotisk møteplass som er blitt et ansikt på migrasjonen i det globale sør. Med mindre det er et bryllup eller en fotballkamp på gang, er det stille. Byen har likevel én brolagt gate – den eneste med et navn, Boulevard Jean Baptiste Collin, oppkalt etter Joals første ordfører etter uavhengigheten fra Frankrike (Collin var en migrant: Han ble født i kolonimaktens land, Frankrike). Livet i Joal dreier i sin helhet rundt fiske.

Men det vil ikke vare. Vest-Afrikas fiskerier er av de mest utnyttede i verden. Tusenvis av tradisjonelle piroger og dusinvis av utenlandske, motoriserte trålere – hvorav mange opererer uten lisens og med immunitet – finkjemmer Senegals farvann for å tilfredsstille global grådighet. Klimaendringer forverrer ødeleggelsen av økosystemene. Fangstene i Joal er 75 prosent lavere enn for et tiår siden.

Nok en migrasjon er i anmarsj, denne gangen ut av Joal. Noen fiskere ser Vesten som sin neste anløpshavn. På vei tilbake til kai etter en ny, resultatløs dag på havet grubler mannskapet på «Mansor Sakho» over hva de kommer til å gjøre den dagen det ikke lenger er noe fisk å fange – hvor de vil prøve lykken neste gang.

«Til Sveits. Onkelen min bor der», sier Fili. «Tilbake til Spania», sier Mustafa. «Til Spania», istemmer Ibrahima.

Noen av fiskerne opererer allerede som lyssky mellomledd mellom verdens nord og sør. De har seilt til Guinea og Gambia for å gjøre båtene som en gang fanget blekksprut og reker for Vesten, om til smuglerfartøyer som kan ta emigranter til Europa. Alle på havnen i Joal ser ut til å kjenne noen slike fiskere.

Det er absurd å late som om Vesten kan distansere seg fra den enorme endringen som dens privilegier skaper, og fra det enorme antallet sjeler som dette påvirker. Migrantene på bildene fra middelhavsstrender er nærmere enn de kanskje virker. Deres felles, fortvilte håp endrer grenser fra å være buffersoner til å bli gjennomtrengelige membraner.

Et annet forhold som gjør at migrasjon skiller seg ut i disse hyperinformerte tider, er at kunnskap er lammende tilgjengelig. Smarttelefoner og internett kan fortelle en potensiell migrant hva han eller hun kan vente seg av reisen. Sosiale medier og en døgnkontinuerlig nyhetsstrøm forteller oss hvor slike utfarter finner sted. Vi kan bli venner med migranter på Facebook. Vi kan se på Instagram-feeder idet døde barn flyter med ansiktet ned i Middelhavets bølger.

«Alt holdes sammen med historier» sa forfatteren Barry Lopez en gang. «Det er alt som holder oss sammen – historier og barmhjertighet.» Men til tross for den nye, enorme tilgjengeligheten kjenner vi ikke hverandres historier noe bedre enn før. Det dominerende narrativet om verdens fordrevne, som i størst grad formidles av mediene og i maktens korridorer, er påtvunget, ensartet, reduserende. Det er definert av fattigdomsgrenser satt av Verdensbanken, av FNs utviklingsnormer, av vestlige forventninger til helsevesen og utdanning, og altfor ofte av antagelsen om at det å være i bevegelse innebærer en slags personlig utilstrekkelighet. I stedet for å stille oss åpne for andres liv fører historien om de fordrevne – merkelappen i seg selv – til å låse dem til medlidenhet.

I stedet for å stille oss åpne for andres liv fører historien om de fordrevne– merkelappen i seg selv –til å låse dem til medlidenhet.

Medlidenhet er nedlatenhet; det stinker av nykolonialistisk paternalisme. Det nedvurderer, og gir ikke rom for sympati. Det gir deg ikke mulighet for å registrere at Ibrahima fra Gambia har en elskverdig stotring når han prater. At Fili fra Dakar er 19 år gammel, at han øver på å bli Senegals neste brytemester, at hans favorittfrokost består av spaghetti, bønner, snegler, løk og pommes frites. At Issa fra landsbygda savner kona som går gravid med deres første barn, eller at han savner kuene sine.

Å være fordrevet er en identitet strippet for makt, men det er en mektig identitet. Grenser kan muligens holde tilbake mennesker midlertidig, men i en verden der vi er så tett og svimlende sammenvevet, er fysiske grenselinjer et langt mindre hinder enn de varige innskrenkningene vi utsettes for gjennom påtvungne virkelighetsbeskrivelser. Slik er historienes tveeggede makt: De kan holde oss sammen – og de kan ødelegge, isolere og splitte.

I en verden der vi er så tett og svimlende sammenvevet, er fysiske grenselinjer et langt mindre hinder enn de varige innskrenkningene vi utsettes for gjennom påtvungne virkelighetsbeskrivelser.

De fordrevne. Merkelappens begrensninger henger ved selv etter at bæreren av den har krysset en grense, kommet seg til en ny by, funnet seg til rette, blitt en kjøpmann, en lærer, en datters venninne, eller en fisker, og bor ved siden av deg. Med mindre verden finner barmhjertighet for dette nye fellesskapet og lærer å forstå hverandres stemmer, vil dens menneskelighet gå tapt.

Jeg er en migrant. Jeg vokste opp i et utviklingsland, selv om min del av det globale sør lå i det dype nord, ved 60. breddegrad, i Leningrad i Sovjetunionen. Jeg flyttet til USA fra Russland da jeg var 28. Jeg var på jakt etter et bedre liv for meg og barna mine; dette gjør meg til en økonomisk flyktning.

Hvem, jeg? Jeg glemmer det ofte. Jeg passer ikke til stereotypen. Men båssettingen er så smittsom at den også har nådd meg og forstyrret virkelighetssansen min.

Ut fra en vestlig målestokk – i den delen av verden der man selv setter betingelsene for sine forflytninger, sine drømmer og sine problemer – blir fiskerne på «Mansor Sakho» som en sammenfatning av de fordrevne. De fleste av mannskapet bor i kaptein Ndiayes betongskur som, på lik linje med båten hans, er malt i blått og står på stranden. 22 mennesker er stuet sammen på seks rom. Å fø dem alle for under 10 dollar pr. dag kan være krevende. Men, med alle under samme tak, kommer i hvert fall aldri noen for sent på jobb.

En kveld stopper jeg ved Ndiayes blå hus for å si hei. Kapteinen og hans vakre kone sitter side om side i formstøpte plaststoler, vendt mot havet. Hun holder deres yngste datter ved brystet. Han vifter ansiktet med nederste del av det vide ermet på sin boubou. En liten blikkanne med sterk, søt te – en fattigmanns dessert – koker foran dem på et fyrfat med kull.

Slik skikken er i Senegal, reiser de seg ikke når de ser meg. I stedet smiler de, rekker ut hendene for å hilse. De ser ikke ut som fordrevne, men som majesteter.

Publisert i Foreign Policy, januar/februar 2016.