• Illustrasjon: JACK RICHARDSON

Når fienden er et host i løse luften.

Når fienden er et host i løse luften.

Fra utgave: 6 / juni 2020

Etter Tsjernobyl-ulykken ble verden ny. Plutselig var ikke lenger fienden en soldat med våpen, men noe som lå gjemt i sylteagurker og kattepels som strøk mot leggen. Nå er den her igjen – en usynlig fiende. Men hvordan forstå en fiende vi ikke kan se?

Slutten på verden slik vi kjenner den. «Hele livet hadde vi enten kriget eller forberedt oss på krig, vi kunne så mye om krig og så plutselig! Fiendebildet forandret seg. Vi fikk en annen fiende ... Det var det nyslåtte gresset som tok liv nå. Vi lærte å frykte våre egne ting, luften vi pustet i og menneskene rundt oss.»

Det er nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj som skriver dette. I boken «Bønn for Tsjernobyl» har hun samlet vitnesbyrd fra hundrevis av dem som opplevde katastrofen på nært hold. I boken intervjuer hun også seg selv. Hun mener Tsjernobyl rokket ved hele verdensbildet.

– Tsjernobyl var mer enn en ulykke, sier Aleksijevitsj.

En hatt var ikke lenger bare en hatt, den kunne være dekket av radioaktivt støv og gi hattebæreren svulst. Et menneske var ikke lenger et menneske, men en potensiell bærer av DNA-feil.

Også vårt geografiske kompass forandret seg, mener hun;

«Hva betyr fjernt eller nært etter Tsjernobyl, når skyene fra Tsjernobyl brukte fire døgn på å drive over Afrika og Kina? Jorden ble plutselig så liten, det er ikke den samme Jorden som fantes på Columbus’ tid. Den som var uendelig. Vi har en annen romoppfattelse nå», skriver hun.

Og følelsene våre, de ble også annerledes: «I stedet for de vanlige trøstende ordene, så sier legen til den døende mannens kone: Ikke gå bort til ham! Ikke kyss ham! Dette er ikke lenger det mennesket du elsker, men et objekt som må dekontamineres.» 

Han er her igjen. Det lyder kjent. For nå er han her igjen – en fiende vi ikke kan se. Covid-19, korona eller «det kinesiske viruset» som Trump insisterte på å kalle det. Folk blir syke, men vi kan ikke se det. Et lite host, en hodepine. For de fleste er det bare en vanlig influensa eller ingen symptomer i det hele tatt. Konsekvensene av pandemien er innelåst bak sykehusdører i Italia, gjemt i massegraver i USA og Rio de Janeiro. Det føles langt borte for de fleste av oss, her vi sitter med en kopp te i solen og lurer på hvordan vi skal forstå fienden de fleste av oss ikke har sett. Annet enn på TV – hele tiden.

«Verden har opplevd like mange pestepidemier som kriger. Likevel blir menneskene bestandig like overrumplet i møte med krig så vel som pest.»

 

 

Påstanden er fra den franske forfatteren Albert Camus’ bok «Pesten» fra 1947. Boken har skutt oppover salgslistene denne våren. Her møter vi innbyggerne i den algeriske byen Oran. Fortelleren viser hvordan pesten griper tak i byen:

«Folk befant seg i en helt særegen sinnstilstand, og de merket at noe var forandret, selv om de ennå ikke hadde akseptert de overraskende hendelsene som rammet dem. Mange håpet fremdeles at epidemien skulle stanse, og at de og familiene deres skulle slippe unna. Derfor følte de seg ikke forpliktet til noe. For dem var pesten bare en ubehagelig gjest som ville forsvinne akkurat slik den var kommet. De var skremt, men ikke fortvilet, pesten fremsto ennå ikke som en ny tilværelse som fikk dem til å glemme det livet de inntil da hadde kunnet føre. De var kort sagt avventende.»

Lyder det kjent?

Det kunne vært i dag, og det kunne vært vår pest – minus videokonferanser og «memes» og strømming av konserter på verdensveven. I Camus’ bok viser pesten seg som verkende byller og rotter som kryper frem for å dø. Likevel fortsatte menneskene «å gå rundt i gatene og sette seg på uteserveringene. De vekslet flere spøker enn klager og ga inntrykk av at de tok de midlertidige ubehageligheter med godt humør».

Og nettopp slik har det vært for mange av oss, for oss som så langt har sluppet unna. Vi forstår hva som er på gang, men likevel ikke. 

Lyden av katastrofe. Man skulle kanskje tro at for menneskene nær Tsjernobyl var det annerledes. Eksplosjonen i reaktor fire utløste en brann som var synlig fra byen Pripyat, et par kilometer unna atomanlegget. Brannen var blå og vakker, og folk hentet øl i kjøleskapet, laget smørbrød og satte seg på verandaen for å kikke. Morgenen etter syklet barna ut for å se. Over dem regnet radioaktivt støv, barna lekte, som om det var snø. De var ikke barna til hvem som helst. Foreldrene var ingeniører og ansatte ved atomkraftverket.

Burde de ikke forstått? Ville de ikke forstå? Kunne de ikke? Eksplosjonen som lokket dem ut i kveldsmørket, var lyden av verdens største miljøkatastrofe. Men strålingen hadde ikke lukt, ikke lyd. Våre naturlige instrumenter – nese, øre og øyne – virket ikke lenger. Vi var vant til at fare var noe vi kunne se – en flom, et gevær, skriver Aleksijevitsj.

Likevel, det forunderlige som kommer frem i «Bønn for Tsjernobyl», er hvordan så mange raskt forsto farene, men likevel ikke forholdt seg til dem. Da menneskene rundt reaktoren skulle evakueres, ville mange ikke reise. Det var vår, de måtte jo så grønnsaker! Sette poteter! Og brannmennene kjempet om å få jobbe nærmest reaktoren – der var lønnen høyest, og de fikk medalje. Fikk være helter. Samtidig var sykehusene fulle av syke og døende.

Innbyggerne i Tsjernobyl og innbyggerne i Camus’ bok lider av det samme. Stilt ovenfor det umulige, møter menneskene det hele med en forundret fornektelse. Kan noe så galt virkelig ramme oss? 

 

 

I Oran var «de fleste mest opptatt av det som forstyrret vanene deres eller rammet deres private interesser. De ble hissige eller irriterte (...) Deres første reaksjon var å anklage administrasjonen (...) Kan man ikke forestille seg en viss oppmykning av de planlagte tiltakene?»

Det lyder kjent.

Smittens opprør og lydighet. Den italienske forfatteren Paolo Giordano var rask på labben – allerede i mars kom den lille boken «I smittens tid – rapport fra pandemiens frontlinje». Han skriver:

«Skjer det noe, må vi alltid vite startdato og sluttdato. Vi er vant til å prakke vårt eget tidsbegrep på naturen, ikke omvendt. Derfor krever vi at smitten skal ta slutt om en uke, slik at vi kan vende tilbake til hverdagen igjen. Håpet tar form som et krav. Men i smittens tid er det viktig å vite hva vi har lov til å håpe på. For når vi håper på det beste, er det ikke sikkert at vi håper på den beste måten. Forventer vi det umulige, eller bare det usannsynlige, blir vi skuffet. Problemet med magisk tenkning i en krise som denne, er ikke så mye at det er feil, men at det fører til mer angst og frykt.»

Når myndighetene tvinger oss til å være hjemme, vekk fra jobbene våre, vennene våre, da gripes vi av trangen til opprør, sier Giordano: «Ingen får bestemme over meg, jeg nekter å la et virus ta fra meg mitt sosiale liv. Ikke i en måned, ikke i en uke, ikke i så mye som ett minutt!»

Fornektelse er menneskelig. Likevel er det lydighet som har preget disse månedene med restriksjoner. Og ikke bare i Norge, hvor vi liker å se på oss selv som organiserte og tillitsfulle, men i land som India og USA, land vi tenker på som mindre lydhøre.

Det er ikke flertallet som gjør opprør. Hvorfor? Gamle dør alene, demente på sykehjem får ikke besøk. Partnere får ikke være med på fødsel, begravelser uten pårørende. Operasjonen som skulle fri deg fra smertehelvetet, er utsatt. Bedriften du har brukt livet ditt på, er konkurs.

Vi godtar de utroligste ting. Under enhver annen omstendighet ville halvparten av dette være nok for folk til å vende seg mot sine ledere. Starten på en krig! Har angsten pasifisert oss? Den sosiale kontrollen holder oss i ørene – onde blikk på den som hoster i hendene, på den som ikke holder avstand. 

 

 

We're at war ... sier Donald Trump. Og som alle kriger, splitter krigen mot pandemien oss. De som gir F i restriksjonene, mot dem som sitter hjemme med munnbind og plasthansker. Det er de første som blir latterliggjort.

Krig uten gevær. Ble verden etter Tsjernobyl ny? Jeg tenker på hva jeg er redd for, og ja, det meste av det er usynlig: sprøytemidler på tomatene og hormonhermere i ansiktskremen. Miljøgifter i plastleker og i klærne vi har på oss. Er det stråling fra mobilen? Fra de nye strømmålerne? Giftstoffer i malingen som kan skade babyen? Og teknologien – overvåking, kunstig intelligens, transhumanisme. Kanskje er det ikke fremskritt, men vår egen undergang vi finner opp?

Som tenåring fikk vi vite at også sex var farlig. Hiv og aids! Seksualundervisningen på 1990-tallet handlet ikke om lyst eller forelskelse, men om gummi og hvordan kreve helsesjekk av kjæresten uten å rødme.

Etter 9/11 ble naboen farlig. Er han terrorist? De kan se vanlige ut, men selv en skolejente med ryggsekk kan sprenge. En stille gutt på skolen kan gjøre seg klar til massakre. Og nå også: frykten for et host i løse luften.

Det er så mange luskende farer, men har de egentlig endret livet vårt? Vi kjøpte kanskje noen pakker med kondomer, litt økologisk salat og uroer oss for droner. Men livet har traltet som før. Inntil nå.

Døden eller kjærligheten. Kanskje koronaopprørerne ikke fornekter – kanskje forstår de veldig godt hvilke trusler vi er omgitt av, men de vil fortsette som før, fordi det er det eneste som gir mening. De protesterer på hytteforbud og stengte fotballbaner, selv om de vet det ikke er til vårt eget beste. De vil bare leve.

Som den unge nygifte Ljudmila fra Tsjernobyl som ville se mannen sin på sykehuset: «Slipp oss inn til mennene våre! Dere har ingen rett! Vi sloss og klorte. Soldatene dyttet oss tilbake.»

Mannen var brannkonstabel og en av de første på åstedet. De døde alle sammen av strålesyke, alle som deltok i arbeidet – uten koner og kjærester til stede. Det var for farlig, sa myndighetene – strålingen for høy. Men Ljudmila ville ikke høre. Hun bestakk resepsjonisten for å være sammen med kjæresten.

«I begynnelsen forsøkte de å snakke meg fra det: ‘Hva er det du tenker på, du er ung, han er ikke et menneske, men en reaktor, dere kommer til å brenne opp sammen!’ Jeg løp etter dem som en hund, sto timevis utenfor døren. Tagg og ba. Og til slutt sa de: Pokker ta deg, du er ikke riktig vel bevart.»

14 dager pleiet hun mannen mens han brant opp innenfra. Liket ble begravet i voksduker og sinkkiste under flere lag betong. Barnet hun bar i magen, døde.

Ikke vel bevart. Eller var hun den eneste som var det?

Jeg lurer på om noen har tvunget seg inn på norske sykehjem for å besøke sine gamle mødre og døende kjærester rundt om i Norge, noen som har bestukket en sykepleier for å slippe inn på barselavdelingen for å se sitt nyfødte barn. Noen som har troppet opp i begravelsen til sin beste venn, selv om de ikke fikk lov. Kanskje ville det gitt mening. Kanskje burde flere gjort opprør? Og kanskje da, ville ikke verden vært så ny likevel.

«Jeg vet ikke hva jeg skal fortelle om ... Døden eller kjærligheten? Eller er det en og samme sak?» sier Ljudmila til Aleksijevitsj. «Jeg elsket ham jo så høyt».