• Toppstyrt? I hvilken grad Holocaust (det gradvis intensiverte og teknisk stadig mer perfeksjonerte massemordet på Europas jøder) var resultatet av beslutninger på høyeste hold i nazi-hierarkiet, eller resultatet av en egendynamikk i underordnede ledd, er omstridt. I et dagboknotat fra 13. desember 1941 skriver propagandaminister Joseph Goebbels (t.v. for Hitler) at Hitler vil gjøre «rent bord» i jødespørsmålet, mens det av Heinrich Himmler (nr. 2 fra høyre) sin dagbok går frem at Føreren vil betrakte jødene som «partisaner», og dermed predestinert for utryddelse. Wannseekonferansen i januar 1942 besluttet ikke mordet på Europas jøder, slik den ofte er blitt fremstilt, men behandlet organiser-ingen av en prosess som allerede var i gang. Bildet er fra et møte i nazistpartiet i Berlin i 1933. Til høyre for Hitler står Hermann Göring, som blant annet var sentral under De lange knivers natt og hadde ansvaret for utrenskningene i Berlin. Foto: THE PRINT COLLECTOR/GETTY IMAGES

  • Invitasjonen Brev fra Reinhard Heydrich til Martin Luther, undersekretær ved det tyske utenriksdepartementet, der han inviteres til å delta på Wannseekonferansen 20. januar 1942.

  • Liste Dagsordenen ved Wannseekonferansen, den etterstrebede utryddelsen av 11 millioner mennesker, sto ikke til debatt, nedbyggingen av byråkratiske og logistiske hindre for å nå målet derimot. Foto: WIKICOMMONS

  • Antesipert Fører-vilje Et hovedmotiv i det nazistiske hierarkiet og i forvaltningen var «Fører-viljen». Denne var det om å gjøre å omsette så resolutt og så hensynsløst som mulig. Det viste seg ikke minst i alle egeninitiativene og «løsningsforlagene» i forbindelse med mordet på de europeiske jødene.

  • Organisering, ikke beslutning Wannseekonferansen har lenge blitt sett på som stedet hvor Holocaust ble planlagt og besluttet. Det er ikke riktig: Det anonymiserte, høyeffektive massemordet var allerede i gang da sjefen for Reichssicherheitshauptamt Reinhard Heydrich (over) inviterte statssekretærer og andre representanter for forvaltning og militære til villaen ved Wannsee i Berlin 20. januar 1942. Det handlet nå om å organisere og optimalisere metodene ytterligere. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

  • «Den endelige løsning» Soldater fra «Einsatzgruppe D» henretter en jødisk fange knelende foran en massegrav i Vinnitsa, Ukraina i Sovjetunion-en i 1942. De paramiltære gruppene under SS-kommando hadde som sin viktigste oppgave å utrydde jøder. Foto: UNIVERSAL HISTORY ARCHIVE/GETTY IMAGES

  • Raseklassifisering En plansje fra 1935 viser den rasemessige inndelingen i tysk, «mischlinge» 1. og 2. grad og jøde slik de såkalte Nürnbergs raselover dro opp retningslinjene for. Mischlinge var i utgangspunktet et nøytralt synonym for 'blanding' eller 'hybrid', men ble i årene 1935–1945 et begrep brukt i nazistisk raseteori og -lovgivning, som en betegnelse på et individ av «blandet jødisk blod», med ulike underinndelinger. Foto: WIKICOMMONS

  • Riga-ghettoen I november 1941 ble flere tusen tyske jøder deportert til ghettoene i Riga og Hviterussland. Omtrent 1000 av disse ble myrdet ved ankomst i Riga. Deportasjonene og drapene, i likhet med deportasjonene av tyske jøder til Vichy-Frankrike i 1940, manglet «rettslig» grunnlag. Dette beskjeftiget det tyske justisvesenet i tiden forut for Wannseekonferansen. 

  • Ondskapens utvelgelse Ungarske jøder på «jøderampen» etter avstigning fra transporttogene som tok dem til Auschwitz i mai 1944. Å bli sendt 'rechts!' – til høyre – betydde at personen var utpekt til å være arbeider. Ble man beordret 'links!' – til venstre – ble man sendt i døden i gasskamrene. 

Agenda: Massemord.

Agenda: Massemord.

Fra utgave: 1 / januar 2017

For 75 år siden møttes 15 menn i en villa i Berlin. Deltagerne på Wannseekonferansen skulle samstemme og sikre gjennomføringen av en byråkratisk og logistisk operasjon uten sidestykke, utryddelsen av Europas jøder.

«Drøftelse med lunsj.» Det var den fineste Cognac Adolf Eichmann og Heinrich Müller løftet til skål mot verten. Reinhard Heydrich nippet selvtilfreds til glasset og ga sine siste anvisninger til protokollen mens han betraktet den frosne innsjøen utenfor de store vinduene. Under den svake januarsolen kastet badeanlegget på motsatt bredd skygger over snøen. Stemningen i salongen var god, akkurat som den hadde vært under hele møtet, da SS Obersturmbannführer og «jødereferent» Eichmann pakket inn dokumentene for renskriving, og Gestapo-sjef Müller tømte glasset.

«Drøftelse, med lunsj» var den offisielle betegnelsen på møtet som sjefen for Reichssicherheitshauptamt hadde invitert til i SS-villaen ved Wannsee i utkanten av Berlin 20. januar 1942. Deltagerne var statssekretærer fra innenriks-, utenriks- og justisdepartementet, fra Reichskanzlei (Førerens kontor), Parteikanzlei (partikontoret), representanter for andre etater, samt ledende offiserer. Oppgaven rikspolitisjef Heydrich hadde pålagt de oppmøtte og de ulike myndighetene de representerte, var å «parallellføre linjene» med mål om minst mulig friksjon og konkurranse, størst mulig smidighet og effektivitet.

Ryddet juridisk vei. Men selve dagsordenen, den etterstrebede utryddelsen av 11 millioner europeiske jøder, sto overhodet ikke til debatt under konferansen i bygget som nå huser erindrings- og læringsstedet Haus der Wannseekonferenz. Byråkratiske hindre i lovverket derimot, var en del av dagsordenen og ble debattert ganske inngående.

«Det absurde er at vi på den ene siden har med et massemord å gjøre, på den andre med paragrafrytteri», sier museumsdirektør Hans-Christian Jasch. Hva med halv- og kvartjøder? spurte byråkratene seg. Skulle blandingsekteskapene tvangsoppløses, og den jødiske parten deporteres? Ville man få kirkene på nakken? Hadde ikke tyske jøder som befant seg innenfor «Rikets grenser» egentlig statsborgerrettigheter?

Jasch henter en tykk lovsamling ned fra en av hyllene på kontoret og blar seg frem til 11. forordning til riksborgerloven av 1935, datert 25. november 1941, en av de såkalte Nürnberg-raselovene. «Jødene som var blitt deportert fra Tyskland før denne datoen var i all hovedsak tyske statsborgere», forteller rettshistorikeren. Det var også grunnen til at det stokket seg for justisdepartementet, ikke fordi «den endelige løsningen» var et uhyrlig foretagende, men fordi det altså ikke hadde foreligget noe «rettsgrunnlag» for å deportere egne statsborgere på dette tidspunktet.

«Dette beskjeftiget byråkratiet veldig», sier Jasch.

Metodene man hittil hadde anvendt for å nå målet, «å rense det tyske Lebensraum for jøder på legale måter», skulle nå, underforstått, bygges ut med illegale metoder.

Reinhard Heydrichs åpningstale ved Wannseekonferansen, en oversikt over «kampen mot disse fiendene frem til nå», altså jødene, skulle også tjene til å eliminere den slags juridisk friksjon. Metodene man hittil hadde anvendt for å nå målet, «å rense det tyske Lebensraum for jøder på legale måter», skulle nå, underforstått, bygges ut med illegale metoder. Et signal ikke til å misforstå, og et signal juristene også tok til etterretning. Med Wannseekonferansen anerkjente statsapparatet implisitt det kriminelle ved et anliggende den nazistiske raseideologen gjorde «tvingende nødvendig», men som lovverket frem til da hadde satt visse formelle skranker for.

Vedlagt invitasjonen lå også et megetsigende dokument. En fullmakt fra Hermann Göring, nummer to i nazi-hierarkiet etter Hitler, utstedt til Reinhard Heydrich og datert 31. juli 1941, om å organisere en «Endlösung» på det europeiske «jødespørsmålet». Det var et anerkjent prinsipp i nazi-justisen at en «Fører-ordre» gjaldt som øverste rettskilde, og for et prosjekt av slikt omfang og «viktighet» måtte Göring implisitt ha fått grønt lys fra regimets nummer én.

Egendynamikk. For ettertiden har villaen ved Wannsee blitt stående som stedet hvor Holocaust (det gradvis intensiverte og teknisk stadig mer perfeksjonerte massemordet på Europas jøder) ble planlagt og besluttet. Det er ikke helt riktig, av to grunner: De tilstedeværende hadde riktignok høye embeter, men ikke den nødvendige beslutningsmyndighet for noe slikt, og ser man på utviklingen forut for konferansen, blir det tydelig at folkemordet for lengst var i gang. Det var noe konferansedeltagerne også var klar over: I «meldingene fra Sovjetunionen» – de regelmessige rapportene som redegjorde for det som skjedde bak fronten, hadde departementene som var representert ved konferansen allerede fått kjennskap til det pågående folkemordet måneder i forveien.

Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 var nærmere en halv million jødiske innbyggere i det østlige Polen, i de baltiske statene, i Ukraina og Hviterussland blitt myrdet i en rekke masseskytinger. Utenfor Kiev ble over 33 000 jøder myrdet bare på to dager i september. I polske Chelmno var det fra desember 1941 blitt eksperimentert med mobile gasskamre, til stor tilfredshet blant personellet:

Det stadig mer effektive og etterhvert anonymiserte massemordet var allerede godt i gang da Heydrich inviterte til lunsj i vinterlig villa-idyll. Det handlet fra nå av om bedre organisering, om optimalisering av den gigantiske forbrytelsen.

Det stadig mer effektive og etterhvert anonymiserte massemordet var allerede godt i gang da Heydrich inviterte til lunsj i vinterlig villa-idyll. Det handlet fra nå av om bedre organisering, om optimalisering av den gigantiske forbrytelsen. Men når ble mordet på Europas jøder vedtatt, hvis ikke under Wannseekonferansen? Hans-Christian Jasch viser til den pågående diskusjonen blant tyske historikere om Holocaust egentlig var en toppstyrt prosess eller snarere det akkumulerte resultatet av en grotesk egendynamikk i det militære og i forvaltningen.

Språkregulering. «Vi må regne med at mordet på de europeiske jødene ble godkjent fullt og helt av Hitler, men at omsetningen ble overlatt til underordnede nivåer, der det ble tatt egne initiativer.» Deltagerne ved konferansen er illustrerende eksempler på det. Som det fremgår av protokollen overbød de hverandre i ærgjerrige løsningsforslag, drøftet metoder og steder, og det i et språk Eichmann fant det nødvendig å pynte på i renskrivingen: «Visse utvekster», en viss «sjargong» måtte kles i «offisielle ord», ifølge referenten. At deltagerne snakket utilslørt, i et visst monn sågar vulgært, om temaet, torde vitne om eierskap til og identifikasjon med den uhyrlige dagsorden.

«Ikke bare tjenesteivrige statssekretærer, men mange embetsmenn og underoffiserer betraktet den pågående jødeutryddelsen som en karrièrefremmende arena hvor man kunne profilere og synliggjøre seg selv og bevise sin egen ‘gjennom-føringsdyktighet’», forklarer Jasch. Samtidig, understreker museumsmannen, fantes det, som Eichmanns «overglatting» vitner om, en språkregulering som skulle gjøre massemordet håndterlig for en forvaltning med en relativt omfattende arbeidsdeling, og mange involverte medarbeidere:

«‘Forflytning’, ‘evakuering’, ‘særbehandling’. Disse begrepene viser ikke til hva de egentlig betydde – mord – men antyder at det fortsatt ville være utsikt til et liv også på bestemmelsesstedet», sier Jasch, og legger til: «Man ville sikre at systemet fungerte, uten at dermed alle visste hva disse begrepene egentlig betydde.»

Kunnskapskilder. Likevel, mordet på Europas jøder var ikke alene et domene for SS (nazipartiets militære gren), Gestapo og Sikkerhetspolitiet. Det ble etter krigen lenge fremstilt slik, først og fremst for å avlaste andre eliter i samfunnet, ikke minst juristene og det regulære militæret, men også helsebyråkrater. Blant personalet i de fleste tilintetgjøringsleirene var det mange som tidligere hadde deltatt i «eutanasi»-programmet, mordet på anslagsvis 80 000 utviklingshemmede og psykiatriske pasienter. Her hadde forvaltningen og særlig helsedepartementet samlet «verdifull» erfaring: Allerede i januar 1940 ble det utført forsøk med gassing av disse pasientgruppene på tyske anstalter.

Blant personalet i de fleste tilintetgjøringsleirene var det mange som tidligere hadde deltatt i «eutanasi»-programmet, mordet på anslagsvis 80 000 utviklingshemmede og psykiatriske pasienter. Her hadde forvaltningen og særlig helsedepartementet samlet «verdifull» erfaring: Allerede i januar 1940 ble det utført forsøk med gassing av disse pasientgruppene på tyske anstalter.

Også landets energimyndigheter satt på detaljert kunnskap om de «evakuerte» jødene, i og med at de flittig krevet inn utestående regninger av jødiske abonnenter. Men også regimets talerør forsnakket seg: Allerede i november 1941 hadde propagandaminister Joseph Goebbels skrevet en lederartikkel – i en ukeavis med et opplag på 1,3 millioner – der han, med henvisning til Hitlers «profeti» fra januar 1939, gjør det klart at jødene vil «oppleve sin tilintetgjørelse». I en by som Berlin, med 57 000 deporterte jøder, og hvor deportasjonene foregikk på høylys dag, må kjennskapen til folkemordet ha vært relativt stor. Soldater på perm fra Østfronten eller jernbanepersonell var andre informerte kilder.

Selv om vissheten om det som senere skulle bli kjent som Holocaust altså var relativt utbredt i Tyskland allerede under krigen, og fra slutten av 1950-tallet av ble gjenstand for det tyske rettsvesenet og dermed et mediefenomen, skulle det ta lang tid før steder som adressen ved Wannsee i Berlin skulle komme til syne på den kollektive hukommelsens kart.

Lang prosess. For det Wannseekonferansen viser i fortettet form, er at hele den tyske forvaltningen før og under krigen hadde vært delaktig i nazistatens forbrytelser. Og at ingen ville vite av ansvaret. Ansvarsforholdene ble i etterkrigstiden enten systematisk tilslørt, eller hva de individuelle biografiene angår, forsøkt delegert oppover med tilbakevirkende kraft.

Ingen av deltagerne rundt Heydrichs bord, bortsett fra Adolf Eichmann som ble stilt for retten i Jerusalem, ble rettsforfulgt etter krigen, men fortsatte å være yrkesaktive i forvaltning og rettsvesen. Det illustrerer den administrative kontinuiteten som gjorde seg gjeldende, i begge tyske stater. Blant ledende medarbeidere i det vesttyske justisdepartementet etter krigen hadde 85 prosent en fortid i nazipartiet.

Derfor var det særlig vanskelig å løfte steder som Wannsee-villaen inn i den nasjonale bevisstheten. Fra midten av 1960-tallet forsøkte Auschwitz-overlevende Josef Wulf å gjøre den tyske offentligheten oppmerksom på stedets monstrøse betydning – men forgjeves. Plaketten som etter mye om og men var blitt anbrakt ved porten til eiendommen, falt etterhvert offer for vandalisme og måtte tas ned.

Først i januar 1992, 50 år etter drøftelsen med lunsj og nesten 30 år etter Wulfs første initiativ til et dokumentasjonssenter, åpnet endelig erindrings- og læringsstedet Haus der Wannseekonferenz.

25 år senere er villaen blitt et av de viktigste koordinatene i museumslandskapet i Tysklands erindringshovedstad Berlin, godt synlig på motsatt bredd fra et av byens fortsatt best besøkte badesteder.