• Siste rest av tsar-slekten Keiser Nikolaj II av Russland og familien. Foto: HERITAGE IMAGES/HULTON ARCHIVE/GETTY IMAGES

  • Familieidyll til låns Keiser Nikolaj II av Russland med familien sin, fra v.: Olga, Maria, keiseren, kona Alek-sandra, Anastasia, Aleksej, og Tatiana, avbildet i 1913 i Livadija, en liten by på Krimhalvøya der keiserfamilien hadde en sommerresidens. Originalen av bildet henger nå i Eremitasjen i St. Petersburg. Foto: WIKICOMMONS

  • I uvisshet om sin skjebne Fra v. Maria, Olga, Anastasia og Tatiana i fangenskap i Tsarskoje Selo («Tsarens by») hvor de tidligere russiske keiserlige familier hadde sin sommerresidens, beliggende sør for St. Petersburg. I løpet av våren 1917 ble keiserfamilien holdt i arrest i sitt eget palass. Bildet fra mai 1917 er et av de siste, kjente bildene av keiserparets fire døtre. Foto: TOPFOTO/NTB SCANPIX

  • Familiedynasti mot slutten Den avsatte keiser Nikolaj og sønnen Aleksej i fangenskap i Tobolsk i Ural, dit keiserfamilien ble flyttet i august i 1917. Etter at bolsjevikene hadde tatt makten i oktober-revolusjonen, ble forholdene for fangene stadig forverret, og 30. april 1918 ble de overført til Jekaterinburg. Her ble keiseren etter ordre fra Lenin henrettet sammen med kona, Aleksandra, og parets fem barn 17. juli 1918. Foto: ROMANOV COLLECTION, BEINECKE RARE BOOK AND MANUSCRIPT LIBRARY, YALE UNIV.

  • Verdensberømt henrettelse Fremstilling av henrettelsen av Nikolaj II og hans familie i en kjeller i Jekaterinburg, 17. juli 1918. I 1989 ble tsarfamiliens levninger gjenfunnet, og de ble endelig identifisert i 1991. Utfør-lige DNA-tester ble foretatt i Russland, USA og Storbritannia som overbeviste forskerne om at det virkelig var tsarfamilien man hadde funnet, selv om det besto uenighet om noen enkeltheter. Foto: FINE ART IMAGES/NTB SCANPIX

     

  • Dystert Kjelleren der Romanov-familien ble skutt og drept. Veggen bak er revet opp av etterforskere som i 1919 lette etter kuler og annet bevismateriale. Etter kommunismens fall fikk Nikolaj II og hans familie 17. juli 1998 sine kirkelige begravelser i St. Petersburg. Foto: WIKICOMMONS

     

Arven etter Romanovene.

Arven etter Romanovene.

Fra utgave: 3 / mars 2018

I 2018 er det hundre år siden Romanov-dynastiet gikk til grunne, da 18 medlemmer av familien ble drept. I over 300 år hadde den utsvevende russiske tsarslekten bygget et imperium under ledelse av diverse sterke personligheter. De har hatt enorm innflytelse på dagens Russland.

Romanov-dynastiet. «Russland er ikke England. Her trenger vi ikke gjøre oss fortjent til folkets kjærlighet. Det russiske folket akter sin tsar som en guddommelig skapning.»

Ordene tilhører Aleksandra Fjodorovna, gift med Russlands siste keiser Nikolaj II, i et brev til sin mormor dronning Victoria.

Fakta

Romanovdynastiet.

// Romanovdynastiet (1613–1918) var det andre dynastiet i Russland, etter Rurik. De var definisjonen på storslagenhet, men også despotisme, maktarroganse og promiskuitet.

// Seks av de tolv siste tsarene ble myrdet.

// Romanovene var bojarer (øverste nivået i adelen). De lente seg på en kjerne av storfamilier som fikk privilegier i form av eiendom.

// På begynnelsen av 1800-tallet valgte de ektefeller fra de tyske fyrstedømmene, og ble en del av den kongelige europeiske storfamilien.

// Det russiske imperiet skal anslagsvis ha vokst med 142 km² om dagen etter at Romanov-familien besteg tronen.

// Begravelsen til keiserfamilien fant sted i St. Petersburg i 1998 (skjelettene har vært gjenstand for religiøse og politiske kontroverser).

// Boris Jeltsin beskrev massakren 80 år tidligere som «én av de mest skammelige episodene» i russisk historie.

// I 2000 ble de erklært som helgener, og i 2008 fastslo russisk høyesterett at drapet på den fratrådte tsaren hadde vært lovstridig.

// Tittelen tsar/tsaritsa ble avskaffet i 1721 og erstattet med imperator/-itsa (keiser/keiserinne), men begrepet fortsatte i bruk. 

 

Under oktoberrevolusjonen i 1917 tok Lenin og bolsjevikene makten i Petrograd, men det skulle gå noen måneder før Urals regionale sovjet begynte å ta medlemmer av dynastiet til fange og nasjonalisere deres eiendommer.

Den abdiserte Nikolaj II og hans familie var de første som ble brutalt drept, i det som er blitt én av verdenshistoriens mest berømte henrettelser.

I en kjeller i Jekaterinburg i juli 1918 ble keiserparet og de fem barna skutt, før det ble gitt ordre om å drepe de andre i Romanov-slekten. Det driftigste familiedynastiet i moderne tider var i ferd med å bli utslettet for godt.

Livsfarlig lederskap. Romanovenes vei inn i maktapparatet begynte under Russlands første tsar, Ivan den grusomme. Hans første av åtte koner, Anastasia, var en Romanov. Den paranoide herskeren hadde ekspandert riket, som nå var enormt og hadde nesten 14 millioner innbyggere, men som var i oppløsning etter krigføring mot Sverige, Litauen og Polen.

Etter at han hadde drept sønnen Ivan i et raserianfall, sto kun to usannsynlige tronarvinger tilbake: den svake sønnen Fjodor, også sønn av Anastasia, samt den nyfødte sønnen Dmitrij.

Fjodor var tsar fra sin fars død i 1584 til 1598, men etterlot seg ingen arvinger. Borgerkrigen mellom 1598 og 1613, kalt Den store urotiden, var full av politisk, sosialt og økonomisk kaos. Den ekte Dmitrij skal ha blitt drept under uklare omstendigheter i 1591, og flere falske dmitrijer var blant dem som gjorde krav på tronen før romanovene fikk fotfeste.

Delegatene i det forfalte Kreml var splittet i synet på om den svenske prinsen Karl-Filip eller en russer var best egnet som tsar, og ventet på guddommelig veiledning. Da 16-åringen Mikhail Romanov ble foreslått, ble han først avfeid som for ung. Han viste seg likevel å være den kandidaten som passet best for alle. Han var Anastasias grandnevø, men ikke under noens kontroll, og alderen tilsa at han ennå ikke hadde noen personlige fiender.

Derfor ble han til slutt enstemmig valgt. Russlands trone var ikke et fristende tilbud i 1613, så delegatene måtte true med at dersom han nektet, ville Gud tilintetgjøre Russland fullstendig.

Mikhail I (tsar fra 1613–1645)

 

Med en hovedstad i ruiner og et desperat folk, sa den livredde unggutten ja, og ble tsar Mikhail I. Innledningsvis delte han makt med bojarene og stenderforsamlingene. Selv om han var en litt passiv og godlynt figur, uten politisk erfaring, var det viktig at Romanov-familien viste militær autoritet fra starten. Han måtte også være gudfryktig og bekrefte at han var en hellig tsar.

Farsskikkelse for folket. Endeløse religiøse seremonier var imidlertid ikke nok for å lykkes. I det russiske autokratiet var det helt nødvendig å beholde støtte fra både hær, adelsstand og administrasjon, for mistet man dem, kunne det bety døden. En hersker måtte fremme tradisjon og utstråle tiltrekningskraft og legitimitet, i tillegg til å være en fars-skikkelse for folket. Og man var avhengig av å delegere makt, ettersom de vidtfavnende oppgavene var umulige å utføre helt alene. Kjernen i imperiet var alliansen med adelsstanden, som kunne styre sine eiendommer og livegne bønder uten innblanding. I tillegg hadde tsarfamilien for vane å forfremme sine yndlinger til kammerherrer, grever og ministre.

Romanovene var ekstremt vellykkede imperiebyggere, som innen utgangen av 1800-tallet hersket over en sjettedel av Jordens overflate. Selv om flere av dem hadde talent og karisma, var det av de 20 Romanov-monarkene kanskje bare to politiske genier: den moderniseringsglade, men tyranniske Peter den store (på tronen 1682–1725), og den hardtarbeidende, kunstelskende og mer siviliserte Katarina den store (på tronen 1762–1796), som dog var inngiftet og klar over hva det krevde av henne.

Katarina den store (keiserinne fra 1762–1796)

 

Med forskjellige elskere som innflytelsesrike støttespillere, fortsatte den tyskfødte tsaritsaen Peter den stores vestliggjøring med selvtillit og dedikasjon.

Én av de mest kjente bifigurene er den eksentriske strategen Potemkin, som skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. Grunnlaget for ubegrenset makt beskrev Katarina slik:

«Jeg lytter til råd, jeg spør andre til råds, og når jeg er sikker på at alle vil godta det, utsteder jeg mine ordrer og har gleden av å nyte blind lydighet.»

En kamp om overlevelse. Etter mordet på Katarina den stores sønn Paul I i 1801, var det å sitte på tronen nærmest blitt fryktinngytende. Satt man først der, var det bare å kjempe hardt for å overleve.

«Selv ikke Peter eller Katarina ville nok ha taklet den vanskelige situasjonen med revolusjon og verdenskrig som Nikolaj II ble konfrontert med på begynnelsen av 1900-tallet, men det var uheldig at den romanoven som havnet i de mørkeste krisene, var den som var minst dyktig og mest sneversynt», skriver den britiske historikeren og Romanov-biografen Simon Sebag Montefiore.

Nikolaj var urokkelig i troen på seg selv som enehersker, ikke interessert i demokratiske reformer, og fremsto som en relativt hjelpeløs monark som ikke maktet å hindre ydmykende nederlag.

Aleksandra, som brakte blødersykdom inn i tsarslekten og støttet seg på den frimodige healeren Rasputin, bidro ikke positivt til omdømmet. Selv om de var i utakt med tiden, kan imidlertid ikke tsarfamilien alene klandres for monarkiets fall.

Russisk ukrenkelighet. Nikolajs etterfølgere blandet dynastiets autoritære prestisjejag med en ny tidsånd. Lenin mistet blant annet Ukraina til tyskerne i Brest-Litovsk-freden i 1918, og uten Ukraina var Russland ingen stormakt lenger. Til slutt klarte han å samle mye av Romanov-imperiet igjen.

Stalin målte alltid seg selv opp mot romanovene, studerte Ivan den grusomme og Peter den store og kalte russerne et «tsarfolk» som trenger én leder. Han valgte sine underordnede med omhu, slik han mente Katarina hadde hatt et stort talent for.

Med Sovjetunionens kollaps i 1991 var det slutt på tiden som supermakt, men essensen fra tsarstyret lever videre: eksponering av storhet og styrke.

Vladimir Putin

 

President Vladimir Putins misjon om å gjenopprette russisk makt utenriks er blitt tydeliggjort både i Tsjetsjenia (2000), Georgia (2008) og Ukraina (2014). Russlands intervensjon i Syria i 2015 skapte assosiasjoner til de Midtøsten-ambisjonene som først ble fremmet under Katarina.

Putin, kalt «Guds mirakel» for Russland av den ortodokse patriarken Kirill, og «tsaren» av sitt entourage, skal ha ut-talt at landets største forrædere er Nikolaj II og Mikhail Gorbatsjov – «sveklingene som kastet fra seg makten på gulvet».

Putin hersker ifølge Montefiore i tråd med Romanov-pakten: «autokrati og en ørliten klikks herredømme til gjengjeld for velstand i hjemlandet og heder i utlandet». To århundrer etter at romanovene endelig ble enige om en tronfølgelov, er det i praksis fremdeles slik at russiske presidenter utnevner sine etterfølgere.

Fremdeles råder ugjennomsiktighet og hierarki. Fremdeles er man prisgitt herskerens innfall.