• Vag definisjon Det ble gjort flere forsøk på å definere «asosial», de fleste tok utgangspunkt i manglende vilje og evne til å føye seg i «folkefellesskapet» (Volksgemeinschaft). Det svært idealiserte, rasehygiene-baserte folkefellesskap var imaginært og negativt definert. Man var del av det hvis man ikke tilhørte noen av de fellesskapsfiendtlige gruppene, som jøder, sigøynere eller asosiale. Bildet er fra et suppekjøkken i Berlin for fattige og hjemløse under den økonomiske krisen i Weimar-republikken i 1920. Foto: GETTY IMAGES og AKG-IMAGES/NTB SCANPIX

     

  • «Stolpersteine» De fem første såkalte snublesteinene til minne om naziregimets ofre kalt «de asosiale», ble nedsatt i Berlin 21. april 2016 av kunstneren Gunter Demnig. Foto: MARKUS HEINE/GETTY IMAGES

     

  • Seiglivet arbeidsleir Tre fanger vever kurver i Rummelsburg Arbeiderleir i Berlin under Weimar-republikken, cirka 1930. Så sent som på 1960-tallet fant begrepet «asosial» anvendelse i en ny lovtekst utarbeidet i DDR, og Rummelsburg arbeidsanstalt huset til innpå 1980-tallet mennesker dømt for «asosialitet». Hverken Forbundsrepublikken eller DDR tok noe oppgjør med de asosiales skjebne under nazistenes regime. Først på 1980-tallet fikk denne offergruppen overhodet anledning til å søke staten om oppreisning. Foto: KEYSTONE-FRANCE/GAMMA-RAPHO via GETTY IMAGES

De «asosiale»: Nazistenes glemte ofre.

De «asosiale»: Nazistenes glemte ofre.

Fra utgave: 11 / desember 2017

Det tyske oppgjøret med nasjonalsosialismen har høstet internasjonal respekt og skapt et rikt erindringslandskap i form av minnesmerker, museer og kunstverk som alle maner til ettertanke over nazistenes forbrytelser. Men i dette landskapet er det også et tomrom – etter offergruppen som sto aller nederst, de «asosiale».

Alexanderplatz, Berlin. En håndfull unge turister med selfiestenger trenger seg sammen foran skulpturen «verdensuret». Klarer de å få med både seg selv og DDR-klokkene i bildet? Forbi dem haster en dresskledt herre – mens to unge menn, lent mot hushjørnet vis-à-vis, synes mest opptatt av å slå ihjel tiden med sigaretter.

Ingen legger merke til de fem forgylte brosteinene på bakken. Det er snublesteiner, slike som det etter hvert finnes 61 000 av i Tyskland og 21 andre europeiske land.

De fleste slike steiner er plassert foran hus der jøder bodde, beboere som ble deportert til nazistenes dødsleirer. Mange bærer navnene til politisk forfulgte; andre steiner kan være til minne om homoseksuelle, om ofre for «eutanasi»-programmet (massemordet på psykisk utviklingshemmede og psykiatripasienter) eller, som de syv steinene foran den tidligere kvinneklinikken i Halle, om romfolket.

Mens steinene i Halle er de første i Tyskland tilegnet romfolk, er de fem steinene på Alexanderplatz de første som er viet minnet om de «asosiale». Og mens romfolket måtte vente til utgangen av 2012 på et offisielt minnesmerke i Berlin (snublesteinene var et privat initiativ), har de asosiale ennå ikke erfart noen offisiell anerkjennelse. Denne offergruppen har falt fullstendig i skyggen av de mange monumentene som rager i det tyske erindringslandskapet, og som landets kollektive hukommelse støtter seg tungt på.

Sosial renselse. Det er ikke tilfeldig at Alexanderplatz ble valgt for de fem snublesteinene. På hushjørnet ved verdensuret befant det seg til innpå 1930-tallet en kantine kjent for billig mat og lav terskel. Hit flokket samfunnets klassiske outsidere seg for et varmt måltid: hjemløse, tiggere, alkoholikere, omstreifere, prostituerte, alenemødre, byoriginaler.

Alexanderplatz var et treffpunkt for de sosialt svake, for dem som kanskje minst av alle hadde noe å stille opp med mot følgene av børskrakk og massearbeidsløshet. Men med nazistenes maktovertagelse i 1933 skulle også plassen i hjertet av Berlin, det mest offentlige av alle byens rom, snart lukkes for «asosiale elementer».

Ikke bare rikets hovedstad skulle befris for tigger-plage og omstreiferi, for gateprostituerte og «krøplinger», for «åndssvake» og andre «tapere». I Stuttgart, i forbindelse med etableringen av en «arbeidsleir for asosiale» i 1933, manet borgermesteren til kamp mot byens «bunngrums».

I Kassel satte en høytstående embetsmann seg mål om å eliminere «den ubemidlede omstreiferen», en ifølge byråkraten «absolutt ikke eksistensberettiget» sosial kategori.

Med en landsomfattende razzia i september samme år – omtalt som «tiggeruken» – ble tusenvis av tiggere og hjemløse arrestert. Men det som til da fantes av interneringsanstalter og arbeidsleirer hadde langt fra kapasitet til å huse disse menneskene, og de fleste slapp raskt ut igjen.

Mediekampanjen som hadde ledsaget aksjonen virket like fullt: Ikke bare var disse menneskene til bry for det nazistiske «folkefellesskapets» verdige medlemmer, og trakasserte disse gjennom påtrengende tigging og sjenerende nærvær, de hindret de «bemidlede og giverberedte» i å gi til riktige formål, nemlig til nazistenes vinter-innsamlingsaksjon (Winterhilfswerk).

De «mindreverdige» var til last for velferds- og støtteordninger ment for nettopp «verdig trengende», de som uforskyldt hadde havnet i vanskeligheter, men som – og det var viktigere – hadde arvemessig verdi. Nazistenes forestillinger om rasehygiene rettet seg ikke bare mot andre raser, men handlet vel så mye om å luke ut dårlig materiale i den egne rasen.

De «mindreverdige» var til last for velferds- og støtteordninger ment for nettopp «verdig trengende», de som uforskyldt hadde havnet i vanskeligheter, men som – og det var viktigere – hadde arvemessig verdi. Nazistenes forestillinger om rasehygiene rettet seg ikke bare mot andre raser, men handlet vel så mye om å luke ut dårlig materiale i den egne rasen.

Uverdig trengende. Et viktig virkemiddel i så måte var «Loven om prevensjon av arvesykes forplantning» som trådte i kraft fra 1934. Loven var, som Tysklands ledende forsker på dette feltet Wolfgang Ayaß skriver, «i sin praksis først og fremst et instrument til bekjempelse av syke og svake fra underklassen».

Mindreverdighet var nemlig blitt et nøkkelbegrep i rasehygienen – en disiplin som sto sterkt i Europa og USA på 1920- og 1930-tallet og «avanserte nå til den sentrale kategorien for sosial ekskludering», skriver historieprofessoren ved Universität Kassel.

Og til forskjell fra for eksempel «filleproletariat» – et begrep myntet av Karl Marx, og brukt om mennesker med «irregulær» tilgang til arbeidsmarkedet og som fristet en prekær status i industrisamfunnet, fikk «asosial» med nazistene et klart rasistisk og arvebiologisk innhold.

Også jødene var «arvelig belastet», nærmest genetisk kodet til å ville ødelegge det tyske folkefellesskap, ifølge nazistene, i form av en absurd allianse inngått med både bolsjevismen og amerikansk finanskapital.

Arbeidstagere som ofte kom for sent på jobb eller tok seg ureglementert fri; folk med synlige eller usynlige handicap som hindret dem i å innfri kravene på arbeidsplassen eller i andre sammenhenger; alenemødre med et mannlig bekjentskap for mye; mennesker med alkoholproblemer – alle kunne de raskt og enkelt meldes til ivrige sanksjonerende myndigheter.

Stemningen som ble pisket opp mot de asosiale, var på sin side forankret i noe mer «reelt»: De var mer synlige i folks hverdag, og hetsen mot dem førte derfor blant annet til et omfattende angiveri. Arbeidstagere som ofte kom for sent på jobb eller tok seg ureglementert fri; folk med synlige eller usynlige handicap som hindret dem i å innfri kravene på arbeidsplassen eller i andre sammenhenger; alenemødre med et mannlig bekjentskap for mye; mennesker med alkoholproblemer – alle kunne de raskt og enkelt meldes til ivrige sanksjonerende myndigheter.

Kommuneleger kunne felle diagnose, og dermed dom, over alle som hadde en reell eller angivelig tilværelse på det sosiale skråplanet. Kommunale byråkrater så store muligheter for å spare kommunen for trygdeutgifter. Før krigsutbruddet hadde de asosiale, de som fra 1938 av ble utrustet med en svart trekant på fangedrakten, derfor vokst til den største gruppen av fanger i nazistenes konsentrasjonsleirer.   

Vid kategori. Også begrepsdefinisjonen utvidet seg stadig. I forarbeidene til Loven om fellesskapsfremmede (som aldri rakk å bli innført) ble asosiale definert som personer som på grunn av en «ekstraordinær mangel på forstand eller karakter ikke ved egen kraft klarer å innfri fellesskapets minstekrav til livsførsel og derfor faller dette til last». Begrepet «tapere» («Versager») dukker opp ganske hyppig i disse utlegningene, og taperne skulle i senere forarbeider få mer differensiert følge av farlig syke, rusmisbrukere, snyltere og døgenikter, i tillegg til åndssvake, utilregnelige, tiltaksløse, urostiftere, kverulanter og trygdejegere.

Fra i starten å handle hovedsakelig om menn, ble de asosiale for nazistene mer og mer et familie- og kvinnefenomen. Foruten de gateprostituerte, som hadde vært målskive allerede under razziaen i 1933, havnet stadig flere seksualmoralsk klanderverdige kvinner i rette myndigheters søkelys – og ikke minst store familier fra underklassemiljøene.

«Barnerik» var en hedersbetegnelse i Det tredje riket, et attributt som bare tilkom de «hardt arbeidende» og «arvemessig verdifulle» familiene. Barnetrygd, diverse premier som «morsfortjenestekorset» og andre direkte og indirekte begunstigelser var alt annet enn universelle. Familier som levde i uordnede forhold, uten fast inntekt, i sosialt belastede miljøer, ble i propagandaen stilisert som «asosiale dynastier» som i generasjoner hadde manipulert en godtroende offentlighet, det egentlige folkefellesskapet, til å akseptere gratispassasjerer.

Det er viktig å huske på at dette folkefellesskapet ble negativt definert: Man hørte til folkefellesskapet fordi man ikke hørte til en av de gruppene som var utelukket fra det. Først gjennom den skarpe avgrensningen fra jøder, sigøynere, andre «fremmedfolk», mindreverdige (arvesyke) og «tapere» kunne «folkefellesskapet» overhodet konstitueres. Det er også verdt å merke seg at asosial i økende grad ble brukt også om jøder (som en medfødt, iboende egenskap), kanskje i mangel av noe «egentlig» å laste dem for.

«Schwarzer Winkel» Tysk illustrasjon fra 1936 med nazistenes inndelinger av de ulike uønskede grupperingene, tildelt hvert sitt symbol som ble fangedrakt-merkingen de ulike ofrene bar med seg i fange- og konsentrasjonsleirene. Svart trekant var grunnfargen og symbolet som skulle kjennetegne den store grupperingen av «asosiale» (øverst t.h.). De asosiale ble definert som personer som på grunn av en «ekstraordinær mangel på forstand eller karakter ikke ved egen kraft klarer å innfri fellesskapets minstekrav til livsførsel og derfor faller dette til last». Foto: WIKICOMMONS

 

Lite statistikk. Kategorien «asosial» favnet mye bredere enn det antallet som faktisk ble listeført som asosiale i konsentrasjonsleirene. Og blant disse igjen var det forskjellige forkortelser som ble brukt ulikt fra sted til sted. Protokoll over de asosiale var det egentlig kommunene som førte, og noen steder ble det gjort utførlig og konsekvent, andre steder med store huller og mye inkonsekvens. I deler av Østerrike ble det etablert et antall regionale «asosial-kommisjoner» som førte egne enhetlige kartotek – men det var heller unntaket som bekreftet regelen.

Kildene er altså få, og i motsetning til andre offergrupper som i årene etter krigen førte egne statistikker og gjorde egne undersøkelser, manglet den slags egeninitiativer fullstendig blant de asosiale. Grunnlaget for å stadfeste antallet ofre fra denne gruppen er derfor svært vanskelig, også fordi det var mye «dobbel bokføring».

Romfolk, som bærere av «medfødt asosialitet», kunne sortere både under sigøyner og asosial. Blant de mellom 250 000 og 500 000 «sigøynere» som ble myrdet i nazistenes dødsleirer, var det store flertallet etniske romfolk, selv om «sigøyner» slett ikke bare var en etnisk kategori. Mange ikke-romfolk som ble internert og drept, ble omtalt som, og til dels klassifisert som, «sigøynere», men ut fra «typisk» adferd og ikke etnisitet.

Mennesker med et kriminelt rulleblad var asosiale, men sto kanskje listet som vanekriminell eller fellesskapsfiendtlig, eller i noen tilfeller «antisosial».

Veldig lite, veldig sent. Når forskningen opererer med et sted mellom 34 000 og 70 000 ofre, befinner den seg altså i et begrepsmessig tåkelandskap. Det er nok et forsiktig anslag, men «tilstrekkelig» til at gruppen fortjener en plass i det tyske erindringslandskapet. Denne plassen har de asosiale ennå til gode å ta. Eller snarere: bli tildelt. De som overlevde nazistenes regime, tilhørte en heterogen og ressurssvak gruppe med en svært skambelagt identitet, uten positive identitetsmarkører, som politisk holdning eller religiøs tilknytning – og uten egnede lederemner. Som følge av tvangssterilisering har mange av de overlevende ikke kunnet få etterkommere og fremtidige «naturlige» talsmenn.

Mens interesseorganisasjonene til overlevende og etterkommere, særlig blant jøder og politisk forfulgte og etter hvert (om enn i mindre grad) blant eutanasi-ofre og homoseksuelle, har deltatt aktivt og definerende i utformingen av den tyske erindringskulturen, har de asosiale ikke hatt noen representasjon. De «hegemoniske» offergruppene har, skal sies, også vist liten vilje til å integrere andre grupper i den etablerte offer-diskursen, og lenge ikke villet opptre sammen med homoseksuelle på offentlige minnemarkeringer. «Asosiale» har knapt nok vært invitert.

Nesten ingen av de asosiale har fått økonomisk oppreisning, og lenge var det overhodet ikke mulig: I Loven om økonomisk oppreisning fra 29. juni 1956, anerkjennes ikke «asosiale» som erstatningsberettiget. Først på 1980-tallet ble denne offergruppen sluppet inn i den juridiske varmen.

Men det skulle ennå ta mange år før fornærmede derfra søkte om oppreisning. I 2008 ble 163 personer som av nazistene hadde blitt klassifisert som «asosiale», i tillegg til én «landstryker» og 17 «arbeidssky elementer», innrømmet en engangssum på rundt 2500 euro. Blant de 179 tvangssteriliserte som pr. 2015 hadde mottatt økonomisk oppreisning etter Loven om krigsfølgeskade, foreligger ikke opplysninger om offergruppe, men det er sannsynlig at et større antall av disse hadde status som «asosiale».

Selv om statistikkene er mangelfulle, og man har lite tallmateriale om de «asosiale», er dette dråper i et glemselens hav.