• Foto:  GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Foto:  GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Den dansende arten.

Den dansende arten.

Fra utgave: 10 / oktober 2019

Hvordan det å gjenskape andres bevegelser gjør oss mer menneskelige.

Universelt. Dansing er noe universelt for mennesker, men hvorfor? Man finner dans i alle menneskers kulturer – i oldtiden som i nåtiden. Den er viktig for kulturene med lengst kontinuerlig historie, den er synlig i den første visuelle kunsten på hulevegger fra Frankrike til Sør-Afrika til det amerikanske kontinent, og den er nedfelt i DNA-et til alle små barn som instinktivt beveger seg til rytmer og musikk, lenge før hun kan gå, snakke eller har en formening om et «jeg».

Dans er en levende, skapende praksis, i urbane nabolag, på konsertscener, som del av helende ritualer og i politiske revolusjoner. Til tross for forsøk fra kristne europeere og amerikanske kolonister på seks kontinenter i 500 år på å utslette den innfødte dansetradisjonen og på å marginalisere dansingen innad i egne samfunn, har dansingen fortsatt uansett hvor mennesker har slått seg ned.

Et svar på spørsmålet om hvorfor mennesker danser, må forklare hvordan det har seg at dansen er allestedsnærværende og urokkelig – og vil dermed utfordre vestlige oppfatninger av mennesket som setter hjernen over kroppen som hovedsetet for handling og identitet.

To vanlige tilnærminger. Forklaringer på hvorfor mennesker danser har en tendens til å følge en av to tilnærminger. Den første, som man ser i psykologi- og noen filosofikretser, ser et menneske som en enkeltperson som velger å danse (eller ikke) for moro skyld, som trening, som kunstnerisk uttrykk eller av en annen personlig grunn. En slik tilnærming forutsetter at dans er en aktivitet blant flere som kan gi en person fordeler som kan være ønskelige, men ikke nødvendige, for personens velvære.

En alternativ forklaring, med sosiologisk og antropologisk tilsnitt, vil legge vekt på fellesskapet, ved å understreke at dansing er en av de første måtene de tidligste menneskene styrket sosiale bånd på, uavhengig av blodsbånd. I denne forstand er dansing etter hvert blitt erstattet av mer rasjonelle og effektive måter å knytte sosiale bånd på, enn det som kan gjøres med dansing alene, slik som språk, moral og religion.

Mens det første resonnementet sliter med å forklare hvorfor så mange mennesker velger å danse, sliter det andre med å forklare hvorfor mennesker fortsatt danser. Hva er det som mangler i disse forklaringene? 

Det dansende mennesket. Hva om mennesket er den primatarten hvis evne til å danse (noe også enkelte fugler og dyr kan) var den typiske strategien som muliggjorde utviklingen av en bemerkelsesverdig stor og sammenkoblet hjerne, et empatisk hjerte og en økologisk tilpasningsevne? Og hva om dansing spiller en slik rolle for mennesker, ikke bare i prehistoriske tider, men fortsatt i dag? Hva om mennesker har utviklet det å danse som den forutsetningen som har muliggjort deres egen kroppsdannelse?

 

Foto:  GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

Den siste tiden er det samlet bevis for en slik hypotese innen ulike vitenskapelige og akademiske disipliner. Igjen og igjen har forskere påvist hvor viktig rolle kroppslige bevegelser spiller, ikke bare for utviklingen av mennesket, men i dagens sosiale og psykologiske utvikling av friske individer.

Dessuten er det ikke bare kroppslige bevegelser i seg selv som ser ut til å være avgjørende i disse tilfellene, men en tredelt evne: til å legge merke til og gjenskape bevegelsesmønstre, å huske og dele bevegelsesmønstre, og å ta i bruk disse bevegelsesmønstrene som en måte å oppfatte og svare på det som måtte skje på. Denne tredelte evnen er det enhver danseteknikk eller -tradisjon viser og lærer bort.

Rytme av kroppsdannelse. Nevroforsker Rodolfo Lliná ved New York University skriver i boken «I of the Vortex» (2001) at kroppslig bevegelse bygger hjernen. En hjerne tar form ettersom den registrerer mønstre av nevromuskulær koordinasjon, og husker så resultatet i form av smerte eller nytelse, emosjonelle merkelapper som bidrar til å vurdere om man skal gjenta den bevegelsen, og i så fall hvordan.

I den graden kroppslige bevegelser bygger hjernen, betyr det at alle bevegelser et menneske gjør, har noe å si. Enhver repetisjon av en bevegelse forankrer og forsterker mønsteret av koordinasjon mellom hjerne og kropp som kreves for å utføre bevegelsen. Og repetisjonen er med på å definere «hovedveier» hvor fremtidig oppmerksomhet og energi vil flyte. Enhver bevegelse man gjør og husker, er med på å forme hvordan en organisme vokser – hva den oppfatter og hvordan den responderer.

Enhver bevegelse man gjør og husker, er med på å forme hvordan en organisme vokser – hva den oppfatter og hvordan den responderer.

Fra dette perspektivet er ethvert aspekt av et menneskes kroppslige selv – fra kromosompar til sanseorganer og fasongen på armer og ben – en mulighet til bevegelse som utvikler seg gjennom en prosess av dens egen bevegelse. En arm utvikler seg for eksempel til en arm takket være bevegelsene den gjør, noe som begynner i livmoren. Disse bevegelsene trekker bein og muskler i fasong ettersom cellenes sammentrekninger bygger de fysiske formene som behøves for å møte bevegelsenes behov.

På denne måten er et menneske det jeg vil kalle ’en rytme av kroppsdannelse’. Et menneske skaper alltid et mønster av kroppslige bevegelser hvor hver ny bevegelse utspiller seg langs en bane som er gjort mulig av bevegelsene som allerede er gjort. Dansing kan ses som en måte å delta i denne rytmen av kroppsdannelse på.

Gjentar bevegelser som gir nytelse. Videre støtte til denne tesen kommer fra antropologer og utviklingspsykologer som har dokumentert viktigheten av kroppslig bevegelse for spedbarns overlevelse. Som den amerikanske antropologen Sarah Blaffer Hrdy bekrefter i sin bok «Mothers and Others» (2009), blir menneskebabyer født prematurt relativt sett sammenlignet med sine primatslektninger: et menneskefoster som skulle bli født med den nevromuskulære modenheten til en nyfødt sjimpanse, ville måtte være i sin mors mage i 21 måneder.

I stedet må de håpløst avhengige menneskelige spedbarna være i stand til å sikre lojaliteten fra sine forsørgere i en del av livet hvor deres eneste måte å gjøre dette på er ved å legge merke til, gjenskape og huske de bevegelsesmønstrene som gjør at de lykkes i å bli knyttet til en kilde til næring.

 

Foto:  GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

Hrdy og andre mener denne evnen til å gjenskape bevegelser er roten til menneskelig intersubjektivitet, med andre ord: at spedbarn utvikler hjernen sin på utsiden av magen i samspill med andre mer mobile vesener, ved å bruke evnen til å danse.

Speiler hverandre. Nylig forskning på speilnevroner støtter ideen om at mennesker har en unik evne til å legge merke til, gjenskape og huske bevegelsesmønstre. Menneskets hjerne har flere speilnevroner enn noen annen dyrehjerne, og de aktiveres når en person legger merke til en bevegelse, og gjenskaper mønsteret av nevromuskulær koordinasjon som er nødvendig for å gjøre den bevegelsen. På denne måten kan mennesker lære å gjenskape andres bevegelser – og ikke bare til andre mennesker, men til trær, sjiraffer, jegere og byttedyr, ild, elver og Solen.

Som nevroforsker V.S. Ramachandran skriver i sin bok «The Tell-Tale Brain» (2011) ‘ser speilnevronene ut til å være nøkkelen til vår oppnåelse av en ferdig utviklet kultur’ ved å la mennesker være i stand til ‘å tilpasse seg hverandres syn og vise empati med hverandre’.

Vi responderer langs de nervebaner som de tidligere bevegelsene har skapt. Fra dette perspektivet er dans en grunnleggende menneskelig egenskap, ikke bare en mulig aktivitet blant mange andre. 

Uansett er begrepet ‘speil’ villedende: Det skjuler årsaken bak bevegelsene. En hjerne kommer ikke bare med en passiv refleksjon. Når øynene registrerer bevegelse, blir det som personen ser, informert av sansebevisstheten som personens tidligere bevegelser har bidratt til å utvikle.

Personen responderer langs de nervebaner som de tidligere bevegelsene har skapt. Fra dette perspektivet er dans en grunnleggende menneskelig egenskap, ikke bare en mulig aktivitet blant mange andre. Det er en evne som må trenes for at en person skal bygge en hjerne og en kropp som er i stand til å skape et forhold med kildene til næring som er tilgjengelig i en gitt kultur- eller miljøsammenheng. Å danse er menneskelig.

Bevisst bevegelsenes betydning. I dette lyset er enhver danseteknikk eller tradisjon som en elv av kunnskap – en samling av bevegelsesmønstre i stadig utvikling, som er oppdaget og husket for hvor bra de perfeksjonerer menneskets evne til å bevege seg.

Mest av alt gir dans mennesker en mulighet til å lære hvilken betydning bevegelsene deres har. De kan bli bevisst på hvordan bevegelsene bidrar til å utvikle dem – eller ikke – å foredle sansebevisstheten som kreves for å ha empati på tvers av arter og med Jorden selv. I den forstand er dansen fortsatt en livsviktig kunstform.

Ut fra perspektivet om kroppslig dannelse kan ikke mennesker la være å danse.

 

Publisert i Aeon 4. juni 2019.

 

Om artikkelforfatteren: Kimerer LaMothe er filosof, danser og religionsviter som bor i den nordlige delen av staten New York. Hun har skrevet seks bøker, deriblant «Why We Dance: A Philosophy of Bodily Becoming» (2015).