• Endelig fri 27. januar 1945 inntok sovjetiske styrker tilintetgjørelsesleiren Auschwitz-Birkenau. En lege fra Rifledivisjon 322 i den røde armé hjelper en gruppe overlevede ut porten til den nylig frigitte konsentrasjonsleiren Auschwitz I i Polen i januar 1945. Over porten står det velkjente mottoet «Arbeit macht frei» (Arbeid gjør deg fri). Foto. Fine Art Images/Heritage Images/Getty Images

  • Navnenes rom Navnenes rom er en del av Minnesmerket over mordet på Europas jøder: Personalia for 3806 personer som ble drept under Holocaust projiseres på veggen, en kort biografi kan høres over høyttaler. Ytterligere 5100 navn vil komme til etter hvert.

  • Minnesmerke i Berlin Mellom Brandenburger Tor og Potsdamer Platz i Berlin står Minnesmerket over mordet på Europas jøder. Det 19 000 kvadratmeter store Holocaust-monumentet ble innviet i 2005, og minnes nazistenes massemord på seks millioner jøder. 

  • Snublesteiner Kunstner Günter Demnig har på 500 forskjellige steder i Tyskland og i 17 forskjellige europeiske land, deriblant Norge, lagt ned tilsammen 45 000 såkalte snublesteiner foran hus der jøder og andre forfulgte under nazismen, bodde. 

  • Minnesmerke Porajmos Porajmos kalles nazistenes massemord på Europas romfolk. Det sentrale minnesmerket i Berlin befinner seg like ved Riksdagsbygningen.

  • Reddet En 15 år gammel russisk gutt ble reddet fra Auschwitz i februar 1945. Han mistet forstanden etter å ha vært vitne til konsentrasjonsleirens grusomheter. Foto: Sovfoto/UIG via Getty Images

  • Holocaust Med den amerikanske TV-serien «Holocaust» ble tabuet omkring nazistenes «endelige løsning på jødespørsmålet» brutt: I januar 1979 fulgte 20 millioner vesttyske TV-seere dramaet om to fiktive familier som opplever jødeforfølgelsens etapper, og serien utløste en svært følelsesladet debatt i alle samfunnslag. Til høyre: Amerikanske soldater i Buchenwald 11. april 1945, en leir der 56 000 mennesker ble sultet, torturert og henrettet. Foto: AP/US Army/NTB SCANPIX

  • Ny fremstilling Hitler ble lenge oppfattet som en «demon», og nazismen som en «uforklarlig ulykke» i tysk historie. I filmen «Der Untergang» (2004), ble «Føreren» – mesterlig tolket av sveitsiske Bruno Gans – derimot fremstilt som et menneske. «Ser man seg selv som offer for demonen, avlaster man egen skyld og medansvar», sier historieprofessor Edgar Wolfrum. Foto: FILMWEB

  • Auschwitz-prosessene I Frankfurt i juli 1965, etter 20 måneder med høringer, hører dommerne i Auschwitz-prosessene på de siste forklaringene til personer som er anklaget for å ha myrdet eller medvirket til drapet på en million fanger. Foto: Gamma-Keystone via Getty Images og DPA / NTB Scanpix

  • Auschwitz-prosessene Robert Mulka (til venstre), tidligere SS Hauptsturmführer og adjutant for leirkommandant i Auschwitz Rudolf Höss, samtaler i en pause under Auschwitz-prosessene med en israelsk journalist , januar 1964. Foto: Gamma-Keystone via Getty Images og DPA / NTB Scanpix

  • Oppgjør på film I fjor høst kom filmen «Im Labyrinth des Schweigens». Den handler om statsadvokatteamet i Frankfurt som fikk i stand «Auschwitz-prosessene», det tyske rettsvesenets første oppgjør med de ansvarlige for nazistenes krigsforbrytelser. Alexander Fehling spiller advokat Johann Radmann.

Det lange oppgjøret.

Det lange oppgjøret.

Fra utgave: 1 / januar 2015

Tyskernes kollektive minne om nazistenes forbrytelser er klarere og mer omfattende enn noen gang, men også resultatet av en lang prosess: Forbundsrepublikken og DDR håndterte historien diametralt forskjellig, og det tyske erindringslandskapet vokste for alvor frem først etter gjenforeningen.

Erfurt. «Her har du ikke skrekkhistoriene», sier Rüdiger Bender i lokalene til den tidligere krematoriefabrikken Topf & Söhne i Erfurt. «Men du har en annen grusomhet: anvendt matematikk og konkurransen ingeniører imellom, som slett ikke behøvde hatet mot jødene for å sette all empati ut av spill».

Med disse ordene setter styreformannen fingeren på det spesielle ved dokumentasjons- og erindringsstedet, som åpnet i 2011 og er en av de nyeste tyske museumsinstitusjonene viet nazistenes folkemord. Utstillingen viser hvordan en ærverdig industribedrift, som forsynte gravlunder i inn- og utland med moderne krematorier, med SS i ordreporteføljen skulle kollapse i en moralsk avgrunn.

En av nøkkelfigurene i utstillingen er Kurt Prüfer, en fremgangsrik ingeniør som hadde lagt sin ære i å utvikle hypermoderne og pietetsfulle kremasjonsovner for et voksende internasjonalt marked:

«Han satt her ved dette vinduet», sier Rüdiger Bender og titter ut på vintertåken som har lagt seg i en ring rundt delstatshovedstaden i Thüringen. Fra det tidligere ingeniørkontoret i fjerde etasje ser man denne ettermiddagen ikke mer enn den gamle fabrikktomten og et boligområde bortenfor. På finværsdager, forsikrer initiativtageren til museet, rekker utsikten helt til Buchenwald.

Bevismateriale. Bak tegnepulten sin kunne nemlig Kurt Prüfer betrakte åsryggen i det fjerne som i 1937 ble ryddet for å gi plass til en av nazistenes største konsentrasjonsleirer. Da det lokale krematoriet i nabobyen Weimar truet med å bryte sammen på grunn av etterspørselen fra Buchenwald, visste ingeniøren råd også for dette problemet: På kort tid tegnet han et utkast til en mobil spesialovn basert på brenselsparende teknologi for destruksjon av kadavre, og sendte prospektet til leirens kommandantskap. Da bestillingen fra SS kom, og bedriftsledelsen ikke leet et øyenbryn, ble åsen over Weimar et bratt heng som skulle sende både Kurt Prüfer og firmaet rett til bunns i det 20. århundrets dobbelte sivilisasjonsbrudd:

«Det var teknologien herfra som var forutsetningen for at Auschwitz-Birkenau kunne bli en så høyeffektiv dødsfabrikk», forteller Bender om Topf & Söhnes utrustning av leiren i Polen hvor alene 1,2 millioner mennesker ble drept og tilintetgjort i industriell skala: Høyeffektive ventilasjonssystemer til gasskamrene og ovner som kunne forbrenne opptil 9000 lik hver dag var resultatet av Kurt Prüfers beregninger og gjentatte inspeksjoner på stedet.

«En fanatisk nazist ville ikke kunnet oppvise mer innsats», sier Rüdiger Bender som har gjennomsøkt det gamle bedriftsarkivet i Erfurt på leting etter antisemittiske og rasistiske ytringer for å løse gåten Kurt Prüfer: «Jeg fant ingenting», oppsummerer han. Derimot fant Bender klare bevis som kan brukes mot historie-revisjonister og Holocaust-fornektere.

«Sammenstiller man leirkartotek og deportasjonslister med Prüfers og kollegenes kapasitetsberegninger, ser man at alt stemmer overens», sier han. «Det gjør dette stedet så viktig».

Avnazifisering. Topf & Söhne i Erfurt er en av Tysklands mange hundre museumsinstitusjoner i et allsidig og variert erindringslandskap som dokumenterer nazistenes forbrytelser før og under annen verdenskrig. Det levende minnet om denne epoken har alltid vært Forbundsrepublikkens «statsraison». I dette bildet spiller opplysningsinstitusjoner som Bundeszentrale für politische Bildung en viktig rolle. De siste 60 årene har informasjonssenteret gitt ut godt over tusen publikasjoner om temaet, distribuert i mange millioner eksemplarer til privatpersoner, skoler og institusjoner.

Selv om det fortsatt er steiner igjen å løfte, kan man neppe klandre tyskerne for ikke å ha satt seg grundig inn i det mørkeste kapittelet i nasjonens historie.

«Nazifortiden er grunnen til at vi eksisterer», sier senterets pressetalsmann Daniel Kraft. I tillegg har nasjonalsosialismen vært gjenstand for hundrevis av tyske TV- og radiodokumentarer og er en av de viktigste rubrikkene for de tyske forlagene, i en grad som de siste par årene har fått kritikere til å advare mot en «coffetableisering» av temaet. Så selv om det fortsatt er steiner igjen å løfte, kan man neppe klandre tyskerne for ikke å ha satt seg grundig inn i det mørkeste kapittelet i nasjonens historie.

«Omgangen med fortiden har vært møysommelig og ganske enestående», sier Wolfgang Benz, professor i historie og mannen bak Senter for antisemittismeforskning i Berlin. Samtidig understreker han at prosessen til å begynne med ikke var spesielt frivillig:

«Om ikke amerikanerne hadde stått fast på at jødene måtte få oppreisning, og ikke Konrad Adenauer hadde begrepet at nøkkelen til Forbundsrepublikkens suverenitet lå akkurat her, hadde ikke Luxemburg-avtalen kommet i stand», sier han om reparasjonsavtalen mellom Vest-Tyskland og Israel fra 1952. Tysklands første forbundskansler sikret på den måten landet ganske tidlig i demokratiseringsprosessen aksept i det internasjonale samfunnet. Det som derimot gikk galt under Adenauer, mener Benz, var at man ikke forfulgte krigsforbrytere med tilstrekkelig besluttsomhet.

Først i 1965, med de såkalte Auschwitz-prosessene i Frankfurt, tok det tyske justisvesenet sitt første oppgjør med de ansvarlige for massemordet på Europas jøder og andre etniske og sosiale minoriteter.

Gjennombrudd. Først i 1965, med de såkalte Auschwitz-prosessene i Frankfurt, tok det tyske justisvesenet sitt første oppgjør med de ansvarlige for massemordet på Europas jøder og andre etniske og sosiale minoriteter. Med rettergangen fikk temaet også for første gang plass i den tyske offentligheten. Ifølge historiker Benz gjorde avisene den gang en svært god jobb med å formidle bakgrunnen for rettsoppgjøret, men det offentlige ordskiftet uteble:

«Temaet var fortsatt for vanskelig, det ble delegert til historikere, filosofer og teologer», sier veteranen som selv befant seg i den første målgruppen.

Studentopprøret i 1968 var et annet vannskille i det kollektive tyske erindringsarbeidet. «Det var samtidig et generasjonsopprør», presiserer Benz om en studentbevegelse som offensivt konfronterte sine egne foreldre med fortiden. Men det skulle gå enda et tiår før det virkelig løsnet.

Da den amerikanske TV-serien «Holocaust» gikk på lufta i januar 1979, brast endelig demningen. 

Da den amerikanske TV-serien «Holocaust» gikk på lufta i januar 1979, brast endelig demningen. Fire kvelder på rad kunne 20 millioner TV-seere i Vest-Tyskland, via historien til to fiktive familier, følge etappene i nazistenes jødeutryddelse; fra systematisk diskriminering til den «endelige løsningen». «Motviljen mot erindring var overvunnet», skrev Der Spiegel om serien som rystet Forbundsrepublikken i grunnvollene: «Vegringen mot å erfare sannheten var brutt». Ikke bare i mediene, men på arbeidsplasser, i skolene, kirkene og foreningene brøt omfattende og følelsesladede diskusjoner ut i kjølvannet av det amerikanske TV-dramaet.

«Serien utløste et kollektivt smerteskrik», oppsummerer Wolfgang Benz den emosjonelle historiske selvgranskingen vesttyskerne opplevde i 1979. Med den amerikanske TV-produksjonen kom også ordet holocaust inn i det tyske språket, og fylte dermed et begrepsvakuum som hadde vært symptomatisk for den kollektive fortielsen til da. En utilslørt bevissthet rundt Auschwitz og jødeutryddelsen var vekket i befolkningen. For å bli.

Erindringshovedstad. Etterhvert kom også andre offergrupper for nazistenes folkemord i den vesttyske offentlighetens lys, som romfolket eller de homoseksuelle. Men sistnevnte måtte vente lenge på faktisk anerkjennelse: «De var ikke ønsket ved minnehøytider, og både jøder og politiske fanger følte seg tilskitnet ved å opptre sammen med dem», sier Benz. I 2008 fikk de homoseksuelle endelig et sentralt minnesmerke i Berlin. Det fikk i fjor høst også de utviklingshemmede, handikappede og de psykiatriske pasientene som var ofre for nazistenes aller første sentralt organiserte og systematiske massemord, det såkalte «eutanasi»-programmet. I tillegg til Holocaust-monumentet og romfolkets minnelund, har disse og 300 andre små og større minnesmerker og utstillinger om nazistenes forbrytelser gjort Berlin til erindringens hovedstad.

Mens Berlin tok over der Bonn hadde sluppet, måtte man i det tidligere DDR begynne nærmest fra scratch. Tysklands politiske og kulturelle eliter sto i 1990 overfor oppgaven å avideologisere et helt erindringslandskap.

Delt historiekultur. «Det var to historiekulturer som braste sammen», sier Edgar Wolfrum om den historiepolitiske sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland. «Mens minnet om massemordet på de europeiske jødene var det vesentlige identitetspolitiske bakteppet for etableringen av Forbundsrepublikken, passet Holocaust overhodet ikke inn i DDRs klassekampskjema.» Konsekvensen var ifølge professoren i nyere historie ved Universitetet i Heidelberg, at sivilisasjonshistoriens kanskje største katastrofe praktisk talt ikke forekom i den offisielle østtyske historieskrivningen. «Det ville jo ha revet hele skjemaet i filler», sier han om den forvrengte historieforståelsen til et regime som stiliserte kommunistene som nazidiktaturets viktigste forfulgte.

Den østtyske erindringskulturen fortiet dermed den tyske fascismens vesenskjerne, den eliminerende antisemittismen. Et firma som Topf & Söhne i østtyske Erfurt kunne derfor drive videre i flere år etter krigen, og firmaets mest pliktoppfyllende reisemontør til Auschwitz, en mann som påberopte seg kommunistiske sympatier, kunne senere bli byens politisjef.

Tenkte nytt. DDR hadde ganske enkelt grunnlovsfestet at den sosialistiske statens nazifortid var «utryddet». Først i 1988 ble det bevegelse i ettpartistatens historiske selvforståelse: I et forsøk på å bli invitert på statsbesøk til USA, og dermed oppnå internasjonal anerkjennelse av DDR, sa Erich Honecker seg beredt til å betale oppreisning til jødiske ofre for nazistenes urett. Ett år før sin egen undergang abdiserte altså DDR fra tronen som «historiens seierherre» og ble det Forbundsrepublikken alltid hadde vært: en arvtagerstat til «Det tredje riket».

Kollega Wolfgang Benz peker særlig på én svært riktig beslutning i forbindelse med gjenforeningen: I tillegg til å oppløse det identitetspolitiske konkursboet DDR, valgte man også å tenke nytt rundt hele erindringslandskapet i den gamle Forbundsrepublikken.

«Utstillingen og personalet i Dachau hadde ikke endret seg siden 1960-tallet», sier han med henvisning til konsentrasjonsleir-museet i Bayern, som i likhet med en rekke andre vesttyske minnesmerker fikk en kraftig fysisk og konseptuell oppgradering fra 1990-tallet av. Den tyske gjenforeningen skulle altså skjerpe den kollektive hukommelsen betraktelig både i øst og vest.

25 år etter står Tyskland ved en ny kulturterskel, ved at de siste tidsvitnene til nazidiktaturet er i ferd med å dø ut. Men nasjonalsosialismen og annen verdenskrig, sammen med den påfølgende demokratiseringen og oppgjøret med fortiden, vil fortsette å være den tyske historiens sentrale dreiepunkt, tror Edgar Wolfrum i Heidelberg: «Andre fasetter vil komme til, men ikke redusere vekten til NS-diktaturet», sier han.

Normalisering. Denne vekten har Iris Hanika lenge kjent på. «Da jeg tenkte på tysk historie, klarte jeg ikke å tenke lenger tilbake enn til 1933», sier forfatteren bak den selvbiografiske romanen «Das Eigentliche» om året Hitler kom til makten. «Tanken på nazistenes forbrytelser var med meg hele tiden, til jeg skrev boken og fikk arbeidet det ut», sier kvinnen i 50-årene som mener mange landsmenn har hatt det som henne: «Hat til Tyskland og til det tyske hørte for veldig mange til nasjonalkarakteren», sier hun og undres ikke over at mange intellektuelle, hun selv inkludert, på et tidspunkt søkte ideologisk tilflukt i venstreradikale miljøer.

Men tyskernes nasjonale selvbilde har endret seg betraktelig de siste årene, blitt mindre anspent og mer avklart: «Nå er det jo slik at man har ikke vært i Berlin hvis man ikke har vært ved Holocaustmonumentet», observerer Hanika om minnesmerket i hjertet av hovedstaden. «Erindring er etterhvert blitt en del av den tyske identiteten», sier hun.

«Selv om nye generasjoner kanskje ikke lenger føler seg personlig tynget av historien, så holder de likevel minnet levende.»