• Er det å meditere over døden det samme som å ta på seg en pelskåpe om sommeren fordi man vil trenge den til vinteren? Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Betrakter døden «The Charnel House» av Henry de Groux (1866–1930), Musée des Beaux-Arts, Mons, Belgia. Foto: GETTY IMAGES

En bittersøt erkjennelse av forgjengelighet.

En bittersøt erkjennelse av forgjengelighet.

Fra utgave: 5 / mai 2018

Er det å meditere over døden det samme som å ta på seg en pelskåpe om sommeren fordi man vil trenge den til vinteren?

Jakten på det vesentlige. Memento mori – oppfordringer til å reflektere over egen dødelighet – har vært utbredt opp gjennom historien. Buddhismen og stoisismen er to tradisjoner der refleksjoner omkring døden har vært et sentralt tema for deres lære.

I begge tradisjonene har utgangspunktet vært at menneskers gjengse oppfattelse av verdispørsmål er grunnleggende feil – vi begjærer eller avskyr til enhver tid ting som i virkeligheten er helt uvesentlige. I de buddhistiske tekstene finner vi en liste over disse uvesentlige tingene: gevinst og tap, ære og vanry, berømmelse og skyld, behag og smerte. Stoikerne hadde et eget ord for dette som kan oversettes som ‘likegyldige ting’. De tingene vi higer etter – rikdom, materielle eiendeler, fysisk velbehag, trygghet, suksess, andres anerkjennelse, kjærlighet og så videre – vil nødvendigvis skuffe oss og distrahere oss fra det som virkelig betyr noe, nemlig vår moralske og åndelige utvikling.

Men det holder ikke å bare si at vi ikke burde tilbringe livene våre med å forfølge disse uvesentlige tingene. Vårt begjær for dem er så sterkt og er dypt forankret i oss. Innen både buddhismen og stoisismen visste de at det skulle mer til enn bare fornuft for å klare å kvitte seg med dette begjæret. For å erkjenne dette på et dypere nivå, er det nødvendig å reflektere over sterke og av og til sjokkerende bilder. Og det er her meditasjon over døden kommer inn i bildet. 

Ingen er unntatt. Et av de mest oppsiktsvekkende eksemplene på dette er meditasjonen over lik, slik som det blir beskrevet i den buddhistiske teksten «Satipatthana Sutta». I det gamle India ble døde kropper lagt ute på «likmarker», og folk fikk mulighet til å se de ulike stadiene av menneskekroppens forråtnelsesprosess. Teksten går nøye til verks og beskriver i detalj «et lik som er lagt til siden på en likmark – én, to eller tre dager gamle døde kropper, oppblåste, blålige og med væske som pipler ut … blir spist opp av kråker, hauker, gribber, hunder, sjakaler og av ulike typer mark», og til slutt blir de til «råtne bein som knuses til støv».

Når en munk ser dette, blir han minnet på følgende: «[Min] kropp er likedan og kommer til å gjennomgå den samme prosessen – min kropp er ikke unntatt denne skjebnen.»

Skapt for å dø. Påminnelser om døden er også utbredt i den stoiske litteraturen, selv om den kanskje er noe mindre grafisk. Det nærmeste stoerne kom så detaljerte beskrivelser av døden var i Marcus Aurelius’ bok «Til meg selv»: «Betrakt hver ting som eksisterer. Tenk over det faktum at den er i oppløsning, under forvandling, at det foregår en forråtnelse og spredning. Alt som lever, er så å si skapt for å dø.»

«Betrakt hver ting som eksisterer. Tenk over det faktum at den er i oppløsning, under forvandling, at det foregår en forråtnelse og spredning. Alt som lever, er så å si skapt for å dø.»

Han er også kortfattet og poengtert i sin vurdering av menneskelivet:

«I det hele tatt, tenk på hvor alt menneskelig er forgjengelig og smått, i går et kim, i morgen aske eller mumie.»

Epiktet anbefaler også at vi har en bevissthet omkring døden: «Død, landsforvisning og alt som ser så forskrækkelig ut – ha det dag-lig for øie! Især døden. Så skal din tankegang aldrig bli feig og ussel, like så litt som du skal fæste hugen altfor sterkt ved noget.»

Disse refleksjonene er ment å gjøre oss oppmerksomme på at tingene vi betrakter som attraktive og begjærer, egentlig bare «skinner på utsiden, men er ynkelig i sitt sanne innhold», som Seneca sa det. Øvelser som setter i gang en løsrivelse fra disse verdslige tingene, er en forberedelse på døden. Det å erkjenne at verdslige ting ikke er viktige, gjør det lettere å akseptere at vi, innen kort tid, ikke lenger kommer til å være her for å kunne sette pris på dem.

Bevissthetsøvelse. De gamle buddhistene og stoikerne var klar over at man måtte være varsom når man gjennomførte slike øvelser. Intensjonen var å fremkalle ro i sinnet, ikke aversjon. Buddha advarte om at dersom meditasjoner av denne typen skulle fremkalle avsky hos den som mediterte, burde munken heller bytte til en annen form for meditasjon.

For å illustrere dette vises det til en historie der en gruppe munker en gang ble så oppslukt i sin meditasjon over hvor lite tiltrekkende kroppen er, at flere av dem endte opp med å drepe seg selv. Da Buddha hørte om dette, lærte han i stedet bort mer beroligende øvelser i bevissthet til de gjenlevende munkene.

Akkurat som Buddha rådet oss til, må vi være klar over muligheten for at det å meditere over døden kan være skadelig for oss dersom vi overdriver eller gjør det med feil innstilling. Men dersom vi ikke er buddhister eller stoikere, hvorfor gjøre det i det hele tatt? Alle er ikke overbevist om at det å forberede seg på døden er en så god idé.

I essayet «Om fysiognomi» (1580) undrer filosofen Michel de Montaigne på om det er litt som å ta på seg en pelskåpe om sommeren fordi man vil trenge den til jul: «Det er helt klart at de fleste forberedelsene til døden har forårsaket mer lidelse enn det faktisk å gjennomgå den har.» Hvorfor tynger vi oss ned med tanker om vår bortgang når vi kan velge å nyte livet og overlate livets slutt til seg selv?

Selvfornektelse. Selv om dette er et tiltalende perspektiv, er det likevel gode grunner til å ha en bevissthet omkring vår egen dødelighet. Ifølge eksistensialisten og psykiateren Irvin Yaloms bok «Å stirre på solen» (2008), er frykten for døden med oss til enhver tid, enten vi innser det eller ikke. Selv om vi ikke nødvendigvis er uttalt plaget av dødsangst, sniker den seg likevel inn i livet vårt i mange ulike forkledninger.

Selv om vi ikke nødvendigvis er uttalt plaget av dødsangst, sniker den seg likevel inn i livet vårt i mange ulike forkledninger.

Og det er dette som får oss til å distrahere oss selv med higen etter rikdom og sosial status, for eksempel, eller å søke trøst ved å slå oss sammen med en annen, eller å vie oss til en sak. Men en slik fornektelse «kommer alltid til en pris – det snevrer inn vårt indre liv, gjør vårt syn sløret og fornuften vår sløv. Til syvende og sist vil selvfornektelsen innhente oss.»

Av og til blir vi rystet ut av fornektelsen av en stor krise, for eksempel en dødelig sykdom eller sorg, eller av en annen betydningsfull hendelse i livet, sier Yalom. Når dette skjer uventet, kan slike erfaringer fremkalle en følelse av oppvåkning, mener han.

Dette kan føre til at man legger fra seg sine trivielle bekymringer og prioriterer om på hva som er viktig i livet. Det kan også gi en økt bevissthet om skjønnheten som omgir oss:

«Selv om det er den fysiske døden som bryter oss ned, er det forestillingen om døden som redder oss», skriver Yalom.

Nyttige øvelser. Men vi trenger ikke å vente på at omkalfatrende hendelser skal inntreffe, sier Yalom. Ved å konfrontere vår forgjengelighet gjennom terapi eller refleksjon over døden, kan en varig endring i vår verdensanskuelse også oppstå. Ja, prosessen kan fremkalle noe angst, men i siste instans er det likevel verdt det, ettersom det kan gjøre livet vårt rikere og mer fargerikt.

Ved å understreke det faktum at livet er kort, kan det å meditere over døden hjelpe oss med å sette ting i perspektiv og å sette mer pris på nuet. Det kan hjelpe oss med å huske på at de tingene vi lett blir så oppslukt av – ting som utseende, karrière, hvordan vi presterer sammenlignet med andre, materielt begjær, uenigheter med naboer og handelsstanden – egentlig ikke betyr noen ting.

Marcus Aurelius formulerer budskapet slik: «Å tenke på de personer som har hengt lenge fast ved livet. Hva vant de mer enn de som døde tidlig? De ligger jo i alle tilfelle begravet et sted …»

Døden kan inntreffe når som helst, og som Seneca minner oss på: «Det er uvisst kvar døden ventar deg; vent han difor alle stader!»

Men denne tanken trenger ikke nødvendigvis å lede oss til å gruble over den utilfredsstillende kvaliteten i menneskets tilstand. Tvert imot kan den bane vei for en dypere aksept for døden og en bevissthet om at vi bør gjøre mest mulig ut av hva vi har her og nå.

Dette er ikke snakk om noen overfladisk hedonisme, men snarere en bittersøt erkjennelse av at enhver glede i livet alltid og nødvendigvis vil være forbundet med død og forgjengelighet.

Publisert på aeon.co 30. mars 2018.

  

Om artikkelforfatteren: Antonia Macaro er en britisk eksistens-psykoterapeut, filosofisk rådgiver og coach. Hun har skrevet boken «Reason, Virtue and Psychothera-py». Hennes nyeste utgivelse er «More Than Happiness: Buddhist and Stoic Wisdom for a Sceptical Age» (2018).