• Illustrasjoner for Aftenposten Innsikt: JACK RICHARDSON

Jakten på det gode liv.

Jakten på det gode liv.

Fra utgave: 8 / august 2020

Drømmer du om et langsommere liv hinsides tidspress, sosiale medier og bedøvende forbruk? Den tyske sosiologen Hartmut Rosa mener å ha funnet målestokken for det gode liv i ett eneste ord: Resonans.

Ned i kaninhullet. Det er en velkjent opplevelse for de fleste: Etter en lang dag med jobb, trening og andre nødvendige gjøremål, en dag der mellomrommene gjerne tettpakkes med SMS-er og oppdateringer av venner og vennegrupper, i tillegg til muligens en lydbok eller en podkast, så setter vi oss endelig ned for å nyte «fritiden»; bare for umiddelbart å gripe til fjernkontrollen eller mobiltelefonen.

For mange er dette kanskje uproblematisk, men for andre er selve automatikken i det forbundet med et visst ubehag. Er du blant de siste, har du gitt Hartmut Rosa lillefingeren og må belage deg på en tur dypt ned i kaninhullet.

For «Resonance», hans nyeste bok på engelsk, er litt av en underjordisk reise. Over 800 sider tar Rosa oss med gjennom en understrøm i vestlig eksistensial- og sosial-filosofi som strekker seg fra den unge Karl Marx, via blant annet klassiske sosiologer som Émile Durkheim og Georg Simmel og helt frem til den tyske tanketradisjonen som i andre halvdel av 1900-tallet gikk under navnet «Kritisk teori».

Det er her i stor grad snakk om filosofer som bedriver en «mistenksomhetens fortolkning» av hvordan vi lever vårt liv i den såkalte «moderniteten», som da grovt sagt vil si tiden som har fulgt 16- og 1700-tallets opplysningstid. For Hartmut Rosa handler det om å slipe til sitt eget analytiske begrep for anvendelse på det som gjerne kalles «senmoderniteten», hvilket Rosa definerer som tiden etter 1990, da nye globaliserte produksjonslinjer innenfor industrien har sammenfalt med dereguleringer av finansmarkedene og den digitale revolusjonen.  

Vi prøver desperat å unngå verden, hinsides vår målbevisste, instrumentelle omgang med den.

Og i denne, vår, tid er det all grunn til å bedrive «mistenksom fortolkning», selv av de mest banale ting, skal vi tro Rosa. Vår automatiske gripen etter fjernkontrollen eller mobiltelefonen er for eksempel et symptom på en ubevisst panikk: Vi prøver desperat å unngå verden, hinsides vår målbevisste, instrumentelle omgang med den. Så lenge det handler om evig og alltid å øke våre ressurser, om det nå er snakk om mer økonomisk, kulturell, sosial eller fysisk kapital, så føler vi oss på trygg grunn.

Men hva så når selve livet skal leves, spør Rosa? Da blir det klart for oss at vi både som individ og samfunn egentlig mangler en målestokk for hva som er det gode liv, og det er intet mindre enn hva Rosa ønsker å gi oss med begrepet «resonans».   

Hinsides dopaminsamfunnet. Utgangspunktet er en metafor hentet fra fysikken: Resonans oppstår når et vibrerende objekt også får et annet objekt til å vibrere, men da i sin egen frekvens. Dette er på ett nivå et bilde på hvordan vi alltid allerede eksisterer som sosiale vesener:

Vi blir først til som subjekter i respons på vår mors (eller en annen omsorgspersons) berøring og blikk. En slik responsiv resonans er vår fundamentale måte å være i verden på, og i hvilken grad dette også er et grunnleggende behov, kan enkelte stammesamfunn bevitne: Når man vil kvitte seg med et uønsket medlem, ignorerer man vedkommende totalt, helt til hun eller han dør av ikke å bli sett, hilst på eller anerkjent med den minste gest. «De dør av mangelen på resonans!» som Rosa skriver.

Sosiale medier spiller som kjent på dette behovet. Vi loves god og sikker tilgang på resonans, i den grunnleggende betydning at vi blir lagt merke til, blir sett og snakket til av andre. Men den voksende digitale responsen tilfredsstiller oss kun i beskjeden grad og fører strengt tatt bare til et eskalerende behov for mer, ifølge Rosa.

Dette er da også en bevisst strategi. En av Facebooks grunnleggere, Sean Mark, har for lengst avslørt hvordan plattformens arkitektur ble bygget rundt den vanedannende nevrotransmitteren dopamin: Hver gang du får en kommentar eller en «like», får du deg «et skudd». Så hva er problemet med det? Jo, blant annet at det forlenger veien til faktisk lykke og glede. 

 

 

Robert Lustig, forfatteren av «The Hacking of the American Mind» (2017), skiller pedagogisk mellom «pleasure» og «happiness» i sin populariserte fremstilling av biokjemi: Når du føler «pleasure» – tilfredsstillelse, er det dopaminet som forteller deg «dette er godt, gi meg mer!». Både tilfredshet og lykke er imidlertid knyttet til nivået av serotonin (et hormon som stimulerer humøret i positiv retning) i hjernen, og serotonin fortrenges uheldigvis av alt dette dopaminet, ifølge Lustig.

Rosa foretar et lignende skille når han beskriver forskjellen mellom «fun» – moro – og opplevelsen av «joy» – glede. Ifølge Rosa er det ikke bare sosiale medier som er innrettet mot «fun», men hele forbrukerkulturen der begjæret etter bekreftende relasjoner er blitt overført til materielle ting og opplevelser, og hvor det hele tiden lokkes med en bedre bil, en enda mer eksotisk reise eller en enda mer spennende og vanedannende TV-serie.

Mot dette forsøker Rosa å definere betingelsene som må være på plass for å kunne oppleve genuin glede eller lykke, og ikke bare et «skinn» av resonans. Først og fremst må det som «beveger» oss, komme kodet som noe dypt meningsfullt. Det vil si at det gjennom våre kulturelt definerte praksiser kaller på oss som noe moralsk, politisk, etisk eller estetisk viktig. Det er blant grunnene til at vi gjerne føler at vi blir berørt av naturen, av kunst eller av historisk viktige steder og gjenstander, hvilket gjennom våre nedarvede praksiser er overført til oss fra romantikken.

Egne «palasser» og arenaer er som kjent bygget for dette formålet: konserthaller, museer, kinoer, litteraturhus og nasjonalparker. Her legges det opp til ritualiserte erfaringer med resonans i avgrensede rom der man kan la seg berøre av noe utenfor en selv, og tidvis ha opplevelser av en «overskridende» karakter, særlig fra romantikken.

Hinsides fremmedgjøringen. Men ifølge Rosa er det ikke så enkelt at om vi bare går på konserter, leser poesi eller ser på naturen fremfor å zappe, chatte eller shoppe, så er vi i lykkeland. Disse «oasene» med en passiv form for resonans gir oss ikke den dype erfaringen han er ute etter. Full klangbunn får våre relasjoner til verden først gjennom aktive møter, om det nå er med andre mennesker, dyr eller materialer. Det er snakk om møter med en «motpart» som taler til oss med sin egen «stemme» hinsides vår instrumentelle omgang med verden, om det nå er vennen i et godt vennskap, et dyr i sitt naturlige habitat eller et materiale som bearbeides gjennom et yrke eller en kunstform.

Et eksempel på ekte resonans er i så måte øyeblikk som kan oppstå under den gode samtalen med en venn basert på gjensidig respons og påvirkning, der begge endrer holdning til noe de snakker om, men uten at de kommer til enighet. Det kan kanskje fremstå som lettere banalt, men denne typen tidkrevende, genuine møter hinsides de «sosiale» medienes ekkokammer blir åpenbart viktigere og viktigere. 

 

 

Tilsvarende tidkrevende relasjoner kan etableres til ting, om det nå handler om å bake den perfekte deigen, spille et instrument eller skrive en lengre tekst: Det er snakk om «praksiser» der man tilegner seg en ferdighet gjennom å gi form eller lyd til et materiale som unndrar seg full mestring. Man søker på sett og vis de iboende kvalitetskriterier som ligger nedfelt i en praksis, slik filosofen Alasdair MacIntyre ville sagt det, og ikke de «ytre» goder i form av ressurser som anerkjennelse, høyere lønn og så videre. Dette er den typen relasjon til verden, også i møte med dyr, som åpner opp for genuine øyeblikk av resonans, en type erfaring som ifølge Rosa erfares som en «opphevelse» av tiden. Når man ser på klokken, er det et sikkert tegn på at resonanserfaringen er over.

Det å ha tilgang på denne typen dype relasjonelle erfaringer både med mennesker, ting og naturen, er selve suksesskriteriet for et godt liv og et lykkelig samfunn, ifølge Rosa. Hans poeng er at vår åpenhet for denne typen møter er i ferd med å lukkes, både av dagens teknologi, av økende tidspress og generelt av vår stadig mer instrumentelle adferd. Samfunnets jag etter evig vekst er i ferd med å gjøre verden stum, som Rosa sier det.

Det å ha tilgang på dype relasjonelle erfaringer både med mennesker, ting og naturen, er selve suksesskriteriet for et godt liv og et lykkelig samfunn, ifølge Rosa. Hans poeng er at vår åpenhet for denne typen møter er i ferd med å lukkes, både av dagens teknologi, av økende tidspress og generelt av vår stadig mer instrumentelle adferd. 

Dette gjelder ikke minst i yrkeslivet hvor han peker på hvordan utbrenthet brer om seg blant arbeidstagere verden over. I Tyskland er så mange som 30 prosent av lærere og helsearbeidere rammet. Rosa ser dette voksende helseproblemet, sammen med depresjon, som et klart symptom på at senmodernitetens prosjekt, hvis innerste logikk er en evig økning av vår tilgang på ressurser og muligheter, nå befinner seg i en dyp og tiltagende krise.

Konsekvensen for mange arbeidstagere er det han kaller «en relasjonsløs relasjon» til verden: Man har gjerne både familie, jobb, hobbyer og medlemskap i et politisk parti, men opplever dem alle som meningsløse. De taler ikke til en lenger. Både ting, mennesker og egen kropp oppleves utelukkende som midler og ikke mål i seg selv, hvilket gjør denne typen radikal fremmedgjøring til det motsatte av resonans.  

Og her stiller Rosa opp sitt antropologiske alternativ til den rådende orden: Menneskets grunnleggende drivkraft er ikke rasjonell egeninteresse slik økonomisk teori vil ha det til, men en frykt for fremmedgjøring og et begjær etter resonans. De fleste samfunns-institusjoner er i så måte i krise, siden all politisk kraft for tiden rettes mot stadig større effektivitet og konkurranseutsettelse, hvilket systematisk undergraver begjæret og øker frykten.

En konkret politisk konsekvens av resonansteorien er i så måte nødvendigheten av å legge om en utdanningspolitikk og en helsepolitikk som i dag går mot stadig mer konkurranse og målstyring. «Øynene til enhver pasient og ethvert barn uttrykker et krav om resonans», skriver Rosa. «Og uten resonansrelasjoner kan ikke omsorgsarbeidere og lærere adekvat utøve sitt arbeid».

Rosa ville i så måte bejublet fjorårets læreropprør i Oslo-skolen og generelt venstre-sidens kritikk av New Public Management innenfor særlig helsesektoren. Men utover å fjerne fremmedgjørende strategier, sitter ikke Rosa på noen enkel formel for hvordan for eksempel en resonansorientert pedagogikk kan utformes i praksis. Han kan kun beskrive betingelsene for at klasserommet blir et mulig rom for resonans, hvilket vil si øyeblikk da både lærer, elev og verden gjensidig åpner seg for hverandre.  

Hinsides høyre-venstre-aksen. Om ikke før, begynner man her å ane at Rosas visjon er lettere romantisk, hvilket han da også selv innrømmer. I siste instans ønsker han en grunnleggende endring av selve motivasjonsstrukturen i samfunnet som helhet, fra dagens blinde vekstregime til et «post-vekst-samfunn» styrt av ideen om det gode liv.

 

 

Det betyr ikke at vi nødvendigvis skal slutte å øke vår samlede tilgang på ressurser, men at samfunnet grunnleggende må innrettes mot resonans, og at det heller etableres egne «soner» eller tidsbegrensede «oaser» for en mer instrumentell omgang med verden – altså at bordet snus sammenlignet med dagens situasjon.

En slik organisering vil til og med kunne øke produktiviteten og innovasjonen ifølge Rosa, men han erkjenner at det er umulig å plotte veien til et slikt samfunn, rent bortsett fra at den antagelig går via innføringen av en borgerlønn som igjen skal kunne finansieres av en radikal arveavgift etter oppskrift av økonomen Thomas Piketty.

Det er her lett å være kritisk til Rosas større sosiologiske visjon. Men samtidig rommer den en interessant kritisk brodd, ikke minst mot venstresiden. Som han skriver, har venstresiden og den empiriske sosiologien som underbygger den, en tendens til å sette et forenklet likhetstegn mellom lykke og tilgangen på ressurser. Et visst nivå av det siste er nødvendig for erfaringer av resonans, men det er ikke i seg selv tilstrekkelig.

Svaret, som Rosa selv antyder, er et sted hinsides den tradisjonelle, politiske aksen, der venstresiden er låst i sitt fokus på økte ressurser, rettigheter og fordeling, mens høyresiden er fiksert på reformer og økonomisk vekst.

Han påpeker også at den subjektive lykkeforskningen basert på spørreundersøkelser potensielt er sirkulær: Respondenten er selv så fanget i ressurslogikken at han eller hun slutter seg til svaret på egen lykkefølelse ut fra sin tilgang på penger, sosialt nettverk og så videre.

Men om det på sin side hjelper å flytte litteraturens og filosofiens grenseposter dypt inn på sosiologiens felt, hvilket er hva Rosa strengt tatt gjør, er et annet spørsmål. 

Det som peker mot at det kan ha noe for seg, er at det stiller et interessant spørsmål om hvor dagens utopier om det gode samfunn vil komme fra. Og svaret, som Rosa selv antyder, er et sted hinsides den tradisjonelle, politiske aksen, der venstresiden er låst i sitt fokus på økte ressurser, rettigheter og fordeling, mens høyresiden er fiksert på reformer og økonomisk vekst.

Et eksempel på ny politisk grunn er i så måte den voksende konservative bevegelsen i Frankrike som ifølge den amerikanske statsviteren Mark Lilla for tiden er i ferd med å blande tradisjonelle katolske verdier med antikapitalisme, økologi og nullvekst, et program som et godt stykke på vei, gir gjenklang i Rosas resonansteori.

I det minste kan vi kanskje si at fremtidens utopi tegner til å bli en interessant bastard.