• Opptrykk ulovlig i 70 år Et bilag til det tyske historiemagasinet Zeitungszeugen ble i januar 2012 trukket fra butikkhyllene, etter å ha trykket fra Hitlers «Mein Kampf», under tittelen «Den uleselige bok». Delstatsmyndighetene i Bayern truet magasinet med søksmål til tross for at utdragene var ledsaget av kritiske analyser. Når opphavsrettighetene utløper 31. desember i år, vil det foreligge en 2000 sider mammututgave med kommentarer. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

  • «Ølkjellerkuppet» I et forsøk på å utnytte den politiske tilspissingen mellom delstaten Bayern og sentrale tyske myndigheter – og etter Mussolinis forbilde marsjere til Berlin – forsøkte Adolf Hitler (i midten, over) 8.–9. november 1923 å gripe makten i et militærkupp. Men kuppforsøket i München var en fiasko, og Hitler unnslapp så vidt skuddene som tok livet av to av hans medsammensvorne i trefninger med politiet. Under det ettårige fengselsoppholdet som fulgte, forfattet Hitler første bind av «Mein Kampf» – på en reiseskrivemaskin. Andre bind fulgte to år senere. Foto: KEYSTONE/HULTON ARCHIVE/GETTY IMAGES

  • Manifest En av to sjeldne kopier av «Mein Kampf» fotografert i Los Angeles 25. februar i fjor, der Hitlers politiske manifest ble lagt ut for salg på onlineauksjon. Begge settene var signert av Hitler og dedikert til Josef Bauer, en av lederne for kuppforsøket i München i 1923. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • De tiltalte I rettssaken etter «ølkjellerkuppet», 9. november 1923. sto disse tiltalt: Fra.v.: Heinz Pernet, Friedrich Weber, Wilhelm Frick, Hermann Kriebel, generalen Erich Ludendorff, Hitler, Wilhelm Brückner, SA-lederen Ernst Röhm (senere henrettet på Hitlers ordre i 1934) og Robert Wagner. Foto: BUNDESARCHIV

  • Allemannseie i nazitiden Unge tyske nazister leser «Mein Kampf» 22. mars 1939. Krigen er rett rundt hjørnet. Foto: AKG-IMAGES/NTB SCANPIX

  • «Planen for tysk imperialisme» En usensurert engelsk oversettelse av «Mein Kampf» ble solgt som føljetong i 18 ukentlige deler i 1925. Inntektene gikk uavkortet til britisk Røde Kors – som om de ante at det var behov for å ruste seg for fremtiden.

Kampen om «Mein Kampf».

Kampen om «Mein Kampf».

Fra utgave: 4 / april 2015

Det tyske trykkeforbudet som har hengt over nazistenes «bibel» siden Hitlers død for 70 år siden, er utløpt. 

Berlin. Hadde det ikke vært for informasjonstavlen og de to turistene som flytter blikket mellom oversiktskartet og terrenget bak, en kulisse av boligblokker og parkeringsplass fra 80-tallets DDR, hadde lite tydet på at det var her hagen til Hitlers gedigne rikskanselli befant seg. Midtveis mellom Brandenburger Tor og Checkpoint Charlie, et kort steinkast fra Minnesmerket over mordet på Europas jøder, og under det som nå er et kafélokale på et av hushjørnene, lå «Førerbunkeren». Her «falt» Adolf Hitler 30. april 1945, «i kampen for Tyskland» – som den utrettelige propagandaradioen tolket diktatorens selvmord én uke før krigsslutt.

Da Hitlers «kamp» var over, lå Berlin, Tyskland og store deler av Europa i ruiner. «Det tredje riket» var et moralsk og ideologisk dødsbo, og for krigstrette tyske innbyggere, flyktninger og fordrevne handlet det nå, utover økonomisk overlevelse, om politisk nyorientering. Verdensanskuelsen til store deler av befolkningen, og til et samlet statsapparat, hadde under nazistenes regime vært preget av en bok skrevet av en fengslet kuppmaker i 1924.

Verdensanskuelsen til store deler av befolkningen, og til et samlet statsapparat, hadde under nazistenes regime vært preget av en bok skrevet av en fengslet kuppmaker i 1924.

I 12,4 millioner eksemplarer hadde «Mein Kampf», og propagandaen som bygget på de paranoide, rasistiske og megalomane forestillingene i den, ikke bare forgiftet det tyske samfunnslivet: De eliminatoriske fantasiene Hitler malte ut i boken hadde kommet til å koste millioner av mennesker livet.

Desarmering. «I dette skriftet blir det fastlagt hvem som senere skal dø og hvem som skal få leve», sier Christian Hartmann. «Her skisseres en ny imperialistisk og rasistisk orden og konsekvensene av det som står her, er uhyrlige og svært vidtrekkende.»

Historikeren ved Institut für Zeitgeschichte i München leder teamet som de siste tre årene har utarbeidet en omfattende kommentert utgave av verdens mest kjente hate speech-verk. Snaue 800 originalsider skal «desarmeres» med 5000 kommentarer, og utgjøre 2000 sider når mammututgaven foreligger ved årsskiftet. For da utløper opphavsretten til verket, som frem til nå er blitt forvaltet av delstatsregjeringen i Bayern, den juridiske arvtageren til forlaget som fra 1925 til 1945 hadde trykket «Mein Kampf». Boken har i Tyskland ikke vært forbudt, den har vært lov å eie og å selge antikvarisk, men opptrykk har vært ulovlig.

For å komme en ukritisk og kontekstløs lesning i møte når distribusjon av boken ikke lenger er regulert av opphavsretten, har Hartmann og kollegene møysommelig plukket nazistenes «evangelium» fra hverandre:

«Vi gjør det synlig for leseren hvor Hitler fikk ideene sine fra», sier historikeren om kommentarene som avslører folkeforførerens serie av løgner, halvsannheter og fordommer. Hitler-eksperten sammenligner gjerne arbeidet med «Mein Kampf» med en ideologisk og litterær ruin som teamet så river fullstendig fra hverandre. Eller med judo: «Vi forsøker å legge Hitler i gulvet etter hver eneste setning. Og spikre ham fast med fakta.»

«Vi forsøker å legge Hitler i gulvet etter hver eneste setning. Og spikre ham fast med fakta.»

Politisk vakling. Men til tross for det nitide og uomtvistelig kritiske arbeidet til den interdisiplinære forskergruppen i München, har den bayerske delstatsregjeringen, som til å begynne med støttet bokprosjektet med en halv million euro, nå fått kalde føtter og trukket seg fra samarbeidet. Dels har det sammenheng med at det tyske senatet har lagt frem et forslag om å forby det nynazistiske partiet NPD:

«Da kan jeg ikke samtidig gå hen og sette det bayerske statsvåpenet under en nyutgave av ’Mein Kampf’», sa den bayerske ministerpresidenten Horst Seehofer. Dels er det konsekvensen av Seehofers besøk i Israel, der han møtte offergrupper som tok avstand fra nyutgivelsen.

Men også på hjemmebane har planene om å gi ut en bok som er så intimt forbundet med den største katastrofen i tysk politisk historie, massemordet på Europas jøder, skapt furore, spesielt i jødiske miljøer: «Aldri mer skal ’Mein Kampf’ komme folk i hende ad legale veier i Tyskland!», krevde tidligere leder i Det jødiske sentralrådet, Charlotte Knobloch.

Uttalelser fra det bayerske justisministeriet om at man, på lik linje med andre opptrykk av «Mein Kampf», også vil prøve den kommenterte utgaven med hjemmel i «loven om hets mot folkegruppe», blir av et samlet tysk historikermiljø betegnet som «absurd», da utgaven nettopp skal tjene til å avmystifisere og kontekstualisere «Mein Kampf», og ikke på noe vis gi innholdet aksept.

Historiker Hartmann velger å være «svært overrasket» midt oppi den delstatspolitiske striden og bortfallet av støttemidler. Teamlederen endrer likevel ingenting på løpet som er lagt:

«Boken er i handelen fra januar», sier han med stoisk ro – og med instituttets egen økonomiske soliditet i ryggen.

«Longseller». Til nå har bayersk justisvesen, med opphavsretten til grunn, lyktes med forbud også i andre land. I 2005 ble opptrykk og distribusjon forbudt i Polen. I 2007, samme år som «Mein Kampf» hadde klatret til tredjeplass på bestselgerlisten til den største bokhandlerkjeden i Tyrkia, ansporet den tyske delstaten det tyrkiske rettsvesenet til å forby utgivelser i landet. Likevel; i Tyrkia, Egypt eller Iran, hvor antisemittiske holdninger er utbredt, har boken vært en «longseller», og den tilbys stadig i en rekke utgaver.

I Tyrkia, Egypt eller Iran, hvor antisemittiske holdninger er utbredt, har boken vært en «longseller», og den tilbys stadig i en rekke utgaver.

I India har etterspørselen økt markant de siste årene: Ifølge indiske bokhandlerkilder bruker økonomistudenter i landet «Mein Kampf» som «management-guide». For hindunasjonalistiske politikere er Hitlers verk blitt en populær selvhjelpsbok, som religionsviteren Atrayee Sen opplyser til BBC: «Det handler om en liten mann i fengsel som drømmer om å erobre verden, og går i gang med å gjøre det».

Christian Hartmann fortviler: «Utenfor Europa, der man ikke er så kjent med historien til vår verdensdel, blir dessverre denne boken solgt som en tysk klassiker.»

Konspirasjon. I denne uhellsvangre klassikeren stiliserer Hitler seg selv som nasjonalsosialismens ideelle fører, han tar et oppgjør med bevegelsens «forrædere» og krever Lebensraum i øst for et «sammentrengt» tysk folk. Og ikke minst maner han møysommelig frem fiendebildet av «jøden»: Den jødiske «verdenssammensvergelsen» har til hensikt å tvinge Tyskland i kne, og deretter ta over verdensherredømmet. I dette komplottet gjør sågar to diametrale ideologiske motsetninger felles sak: den «internasjonale børskapitalen» og den «jødiske bolsjevismen». Karl Marx muterer til en hemmelig transideologisk agent, og et skrift som «Sions vises protokoller» (en forfalskning produsert av det tsaristiske hemmelige politiet i Russland rundt århundreskiftet) føres som «bevis» for verdenskonspirasjonen. Hitler frir dessuten uhemmet til Weimar-republikkens store nasjonalistiske og antidemokratiske miljøer.

Fra bok til Bibel. Disse miljøene hadde allerede på midten av 1920-tallet en relativt bred publisistisk infrastruktur, som sto klar til å promotere Hitlers hatbudskap: Allerede før boken var kommet ut, kunne avisen Völkisches Echo i Nürnberg spå at Hitlers «mesterverk» ville bli den «bibelen» de folketro lenge hadde ventet på. Deutsche Zeitung så i «4 1/2 års kamp mot løgn, dumhet og feighet. Et oppgjør.» (som boken opprinnelig var ment å hete) «Hitler-bevegelsens katekisme». I 1928, da begge bind ble samlet i en «folkeutgave», ble denne anpasset det vanlige bibelformatet, og etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble «Mein Kampf», i stedet for Bibelen, offisiell bryllupsgave over store deler av Tyskland. Boken ble gradvis pliktlektyre i politi, militære og forvaltning, og den tjente også som referansegrunnlag for nytt lovverk på en rekke områder.

Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble «Mein Kampf», i stedet for Bibelen, offisiell bryllupsgave over store deler av Tyskland. Boken ble gradvis pliktlektyre i politi, militære og forvaltning, og den tjente også som referansegrunnlag for nytt lovverk på en rekke områder.

«Mein Kampf» hadde fått en symboltung status, boken var blitt «hellig» og måtte beskyttes mot fortolkninger: «Hvor vil det ende», skrev en ledende representant for det politiske sensurapparatet, «hvis Førerens bok, taler eller partiprogram skulle bli gjenstand for undersøkelser, sammenligninger, eller til og med diskusjon?»

Vesentlig kilde. Så grundige undersøkelser, sammenligninger og diskusjon som de ved Institut für Zeitgeschichte i München, har boken neppe noen gang vært gjenstand for: Christian Hartmann har i prosessen ikke bare lært hatpredikanten Hitler å kjenne, også livsløgneren Hitler trer tydeligere frem for historikeren enn før:

«Det er blitt klart for meg hvor mislykket Hitler egentlig var», sier han om en mann som hverken hadde lært seg et yrke, eller egentlig utrettet noe som helst da han som noenogtredve-åring forfattet hetstiradene og konspirasjonsteoriene sine i en fengselscelle utenfor München. Forfatteren lyver på seg en biografi, strør om seg med store litterære navn han aldri hadde lest, og har egentlig bare politikken til hjelp for å gjøre noe ut av livet sitt. Slik er Hartmanns kortversjon av demagogen som plukket fritt i samtidens underskog av ekstremistiske verdensanskuelser.

Men i motsetning til andre sekteriske lederskikkelser i dette miljøet, hadde Hitler den organisatoriske, retoriske og psykologiske begavelsen som skulle til for å samle denne svært heterogene og splittede scenen og forvandle den til et slagkraftig parti. I «Mein Kampf» røper han hvordan:

«Det er den største og mest intime kilden vi råder over fra Hitler», sier Hartmann. «Han taler svært åpent og udekket, han lar seg titte i kortene, og avslører triksene sine.»

Kjærlighet til massen. Denne åpenheten mener litteraturviteren Albrecht Koschorke er et helt vesentlig budskap i boken. Mens de første kapitlene (der Hitler i hovedsak skildrer løpebanen sin og redegjør for sin forståelse av «folket») er ment for et større publikum, er de senere delene av boken ifølge Koschorke en «invitasjon til elitene»: «Mein Kampf er en samforståelse mellom insidere om hvordan man går frem propagandistisk», sier professoren i litteraturvitenskap ved universitetet i Kontanz. I hetsskriftet ser han en håndbok i retorikk, vold og politisk strategi hvor forfatteren Hitler i motsetning til taleren, nettopp ikke har folket for øyet, en lett-troende og tungnem masse med kort hukommelse, men eliten. «Partiet skal ikke stå massen til tjeneste», skriver Hitler. «Det skal være dens herre!»

«Boken er en samtale mellom menn om den elskede massen», sier Koschorke med referanse til Hitlers seksualiserte terminologi, der «folket» er et kvinnelig objekt som skal forføres og beherskes av et mannlig subjekt i form av en ny elite, voldsberedt og hensynsløs, men også kjærlig. Litteraturprofessoren mener «Mein Kampf» dypest sett er et kjærlighetsblendverk, noe den deler med andre diktatorbøker de siste hundre årene: «Før Stalin ble en viktig partimann var han en georgisk senromantiker, Mao forfattet anerkjent lyrikk, Gaddafi skrev noveller, og Saddam Hussein kjærlighetsromaner», sier Koschorke. 

Alt dette er lett å overhøre i kakofonien av terror og grusomhet alle disse regimene har oppvist, men på ett tidspunkt blir denne grunninnstillingen alltid klar, poengterer Koschorke: «Når diktatorene styrtes, oppfører de seg alltid som skuffede elskende som er blitt sveket av sin kjære – av folket.»

Tale til eliten. Utover en patologisk kjærlighet til folket, tror litteraturviteren at det som lokket de unge samfunnselitene i Tyskland på 1920-tallet mest i «Mein Kampf», var fascinasjonen for det maktfulle ordet, «ordet som ikke bare beskriver, men slår fast». Den var nok større enn fascinasjonen for den nasjonalsosialistiske ideologien selv, som man med relativ letthet kan motbevise, mener Koschorke.

For det Hitler ga i «Mein Kampf» var først og fremst løfter: «Hvis du deltar, da blir du mektig», lød Hitlers mest forførende løfte ifølge professoren, et løfte som kan sammenlignes med en lisens: «Det er en hatlisens, en drapslisens og en karrièrelisens», forklarer Koschorke: «Bare du er brutal og hensynsløs nok, har du store ting i utsikt. Ser du verden på denne måten, er gevinstene som følger med, dine.»

For destabiliserte unge menn etter en krig – i et kollektivt økonomisk uføre – var det et svært fascinerende tilbud.