• Nye bånd Afrokaribiske immigranter ankommer London på Waterloo station i 1964. Foto: GEORGE RODGER, MAGNUM PHOTOS/NTB SCANPIX

  • Fryktet av de Gaulle På oppfordring fra den algirske frigjøringsfronten FLN, gikk fransk-algirske arbeidere til generalstreik i Frankrike i januar 1956, mens Algerie var under fransk styre. Koloniseringen av det nordafrikanske landet varte fra 1830 til 1962. Foto: AKG-IMAGES/NTB SCANPIX

Konjunkturavhengig solidaritet.

Konjunkturavhengig solidaritet.

Fra utgave: 3 / mars 2020

Migrasjonshistorie: Etterkrigstidens Europa har vært en kaotisk folkevandringstid, men det kan synes som om hukommelsen om dette er kort, for vi er snare til å vende ryggen til dem vi selv har invitert. Historikeren Peter Gatrell rydder opp i et av vår tids mest kompliserte og kontroversielle temaer.

Flytende grenser. I boken «The Unsettling of Europe» går den britiske professoren Peter Gatrell gjennom de forskjellige periodene i kontinentets nyere migrasjonshistorie: Først de utsatte minoritetene på flukt det første tiåret etter krigen, deretter innvandring som følge av avkoloniseringen på 1960-tallet, så interne forflytninger grunnet den påfølgende resesjonen – før oppløsningen av Sovjetunionen og krigen i Jugoslavia, samt utvidelsen av EU, førte ytterligere folkemasser ut på veien. Alle var de drevet enten av nøden hjemme eller håpet om bedre fremtidsutsikter ute.

Som leser blir man minnet om at migrasjon har vært en konstant variabel i det moderne Europas historie, men selv om det er et tema som alltid har vakt strid i opinionen, så har det noen ganger vært ønsket politikk. For, som Gatrell understreker, Europas industribygging og velstandsvekst ville vært umulig uten den billige og villige arbeidskraften de eventyrlystne immigrantene har tilbudt.

 

 

Så det er en mangslungen oppgave han har satt seg fore, for dette er et fenomen som kan ses fra flere sider. Det mest iøynefallende skillet går mellom dem som ankommer og dem som tar imot, men det er også en forskjell mellom dem som reiser av frykt og dem som drar med håp. Det oppstår imidlertid alltid nye bånd, og når folk først har begynt å vikle seg sammen, kan det aldri igjen trekkes opp klare grenser mellom dem.

Avkolonisering og kald krig. «Alle de viktigste utviklingstrekkene i etterkrigstidens Europa er knyttet til migrasjon», skriver Peter Gatrell i forordet. Gyldigheten av denne påstanden kan naturligvis trekkes enda lenger tilbake, men likevel er det sjelden å høre Europa bli omtalt som et kontinent preget av immigrasjon, slik USA gjør det. Dette er en periode da myten om USA som «den store smeltedigel» virkelig slår sprekker, men Europa har samtidig, ofte i ubehagelig stor grad, gitt seg hen til rasistiske agendaer.

I 1945 befant 17 millioner mennesker seg på flukt, men mange polakker og tsjekkoslovaker – også politikere – snakket likevel åpent om å løse «det tyske problem» (spørsmålet om de respektive lands tyske minoriteter) én gang for alle, noe som naturligvis bare ville gjøre vondt verre. Den samme tankegangen gjaldt faktisk Winston Churchill, som i 1955 ønsket å kjøre frem slagordet «Keep England White», på en tid da fargede mennesker – særlig fra Karibia – begynte å gjøre seg gjeldende i kolonimaktens gater.

Winston Churchill ønsket å kjøre frem slagordet «Keep England White» på en tid da fargede mennesker – særlig fra Karibia – begynte å gjøre seg gjeldende i kolonimaktens gater.

Frankrikes president Charles de Gaulle uttrykte frykt for at hjemkommunen hans Colombey-les-Deux-Églises (kirker) måtte døpes om til «Colombey-les-Deux-Mosquées» (moskeer), mens algeriere som tjente kolonimakten (harkis) og franskmenn født i det franskoppkuperte Algerie (Pied-Noirs) som ankom Frankrike, gikk uvisse skjebner i møte. Den kalde krigen var, sammen med avkoloniser-ingen, en bestemmende faktor i denne perioden, og i øst gjennomførte Stalin som kjent nådeløse tvangsdeportasjoner i stor stil.

Den tyske samvittigheten. Som den hardest rammede tapende part, befant Tyskland seg i en mildt sagt vanskelig stilling ved krigens slutt. Landet måtte si fra seg tidligere annekterte territorier til Polen (som selv måtte avstå land til Sovjetunionen) i øst, hvorpå det utbombede riket ble delt i to. Til alt overmål begynte tyske minoriteter i andre land å bevege på seg, også de fra øst og sør, men det var ingen åpne armer som ventet dem i «hjemlandet», og flyktningleirer dominerte landskapet i godt over et tiår.

Mange tyskere følte riktignok samvittigheten tynge, og ettersom økonomien tok seg opp, begynte arbeidet med å rette opp gammel urett. Noen kilder hevder at så mye som 10 prosent av landets skatteinntekter i årene 1945–60 gikk til utenlandsboende tyskere som var blitt utstøtt fra andre stater.

«De vesttyske myndighetene anerkjente at utvisningene de var blitt gjenstand for, var en konsekvens av nazistenes overgrep», skriver Gatrell. Det samme kan sies om velkomsten mange innvandrere til Storbritannia fikk på denne tiden, for selve lovgivingen for permanent oppholdstillatelse var svært sjenerøs, og mange så verdien i de nyankomnes bidrag (i hvert fall frem til parlamentsmedlemmet Enoch Powells beryktede «Rivers of Blood»-tale i 1968, da stemningen forverret seg drastisk). 

De to tiårene da de vesteuropeiske statene mer eller mindre hadde oppmuntret til innvandring, kom til en brå stopp i og med oljekrisen i 1973. 

Ingen vei tilbake. De to tiårene da de vesteuropeiske statene mer eller mindre hadde oppmuntret til innvandring, kom til en brå stopp i og med oljekrisen i 1973. Situasjonen minnet ubehagelig mye om krakket i 1929, og Tyskland, Frankrike og mange andre land begynte å sette i verk tiltak mot immigrasjon, selv om det ble gjort unntak for politiske flyktninger fra Chile, Tyrkia og Vietnam.

På 1980-tallet dukket så Jean-Marie Le Pen opp, samtidig med at debattklimaet vi kjenner altfor godt i dag, begynte å ta form. Den historiske utviklingen brakte med seg nye utfordringer i form av både Sovjet-unionens sammenbrudd og krigen i Jugoslavia, etterfulgt av EUs utvidelse mot øst. Det alle disse omveltningene tydelig viser, er hvor nytteløst det er å lete etter veien tilbake til den homogene nasjonalstaten, ganske enkelt fordi den aldri har eksistert.

Om Peter Gatrells bok til tider kan virke uoversiktlig, så er det nok bare fordi virkeligheten også er det.