• Ulik historieforståelse «Minnesmerket over den tyske okkupasjonen» på Frihetsplassen i Budapest fremstiller Ungarn, i erkeengelen Gabriels positur, som offer for den tyske riksørn, og vil renvaske Ungarn for medansvaret for Holocaust. Sannheten er en annen, viser protestbrevene og bildene av ofre for mordet på de ungarske jødene, som aktivister har hengt opp foran statuen. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Tidsvitne Eva Pusztai overlevde Holocaust og er svært kritisk til det offisielle Ungarns omgang med nasjonens historiske ansvar for mordet på de ungarske jødene: «Alt som har skjedd i historien blir også værende i samfunnet, et eller annet sted blir det sittende, og det belaster samfunnet», sier hun om den politisk villede tabuiseringen av ungarsk skyld. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Allierte Miklos Horthy, Ungarns riksforstander fra 1920 til oktober 1944, innlemmet i 1941 Ungarn i aksemaktene sammen med Hitler-Tyskland. Her er Horthy med Hitler i 1938. Foto: WIKICOMMONS

  • Folkemord Pilkors-medlemmer iverksatte en terrorbølge mot de gjenværende jødene i Budapest fra oktober 1944 til mars 1945. Her er jødiske ofre for pilkorsbevegelsen i bakgården til synagogen i Dohány-gaten i Budapest. Foto: WIKICOMMONS

  • Sko langs Donaus bredd Jøder som falt ofre for terrorregimet til de nazistiske «hungaristene» (pilkorsbevegelsen) fra oktober 1944 til mars 1945 minnes på prominent plass ikke langt fra parlamentsbygningen i Budapest. Frem til Budapest falt i hendene på Den røde armé februar 1945, ble rundt 3000 jøder henrettet langs bredden av Donau. Tematiseringen av det ungarske politiets og embetsverkets medansvar for mordet på de ungarske jødene, og rollen vanlige ungarere spilte i perioden før pilkors-regjeringen, har ingen privilegert plass i det ungarske erindringslandskapet. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Uredelighet «Terrorens hus» i sentrum av Budapest fremstiller i all hovedsak kommunistenes undertrykkelsesapparat i perioden etter krigen, og er blitt kritisert for å ville trenge den forutgående, nasjonalistisk orienterte perioden i bakgrunnen. Museet kritiseres også for uredelighet: På museets vegger henger bilder av ofre for kommunistisk terror som selv utøvet terror under de ungarske nazistenes styre fra høsten 1944 til våren 1945. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • «Til tross for alt..!» En propagandaplakat for pilkorsbevegelsen fra annen verdenskrig.

  • Hylles som nasjonalhelt En statue av Ungarns omstridte leder under annen verdenskrig, Miklos Horthy, ble avduket i Budapest 3. november 2013. Foto: FERENC ISZA, AFP/NTB SCANPIX

  • Protesterer mot glorifisering Ungarske opposisjonelle protesterer mot avdukingen av statuen av Miklos Horthy 3. november 2013 fordi han blant annet var ansvarlig for deportasjonen av jøder. Foto: LASZLO BALOGH, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Høyreekstremistisk En av de mest besøkte politiske portalene i Ungarn, kuruc.info, er drevet av det høyreradikale partiet Jobbik, og har faste temaspalter som «jødekriminalitet», «sigøynerkriminalitet» og «Holocaust-løgn».

Mørk skygge over Ungarns historie.

Mørk skygge over Ungarns historie.

Fra utgave: 3 / mars 2015

Offerrollen preger fortsatt Ungarns selvforståelse, 70 år etter annen verdenskrig. At landets egne myndigheter muliggjorde folkemordet på over en halv million ungarske jøder, er fortsatt et identitetspolitisk tabu. At vanlige ungarere plyndret hjemmene til sine deporterte naboer, likeså.

Budapest. «Jeg spør alltid elevene om de synes det hadde vært greit å bare gå inn til naboene og ta med seg det de måtte ønske hvis naboene var blitt borte», sier Eva Pusztai og tar plass i sofaen hjemme i leiligheten i sentrum av Budapest. «De blir temmelig overrasket når jeg forteller at det var en tid i Ungarns historie hvor man uten å mukke gjorde akkurat det.»

Eva Pusztai er ikke lærer, men Auschwitz-overlevende. Den 90 år gamle kvinnen besøker ofte skoler både i Ungarn og i utlandet og forteller om sine personlige opplevelser. Om hvordan hun i slutten av mars 1944 ble arrestert av ungarsk politi, internert i et «jødehus» og en drøy måned senere, som én av 437 402 ungarske jøder denne sommeren, i en kuvogn fra de ungarske statsbanene, ble deportert til Auschwitz-Birkenau. Hvordan hun på rampen, som én av få, ble selektert til såkalt arbeidstjeneste og etter seks uker sendt videre til slavearbeid i den tyske rustningsindustrien. At hun mistet foreldrene, søsteren og 49 slektninger i det ungarske Holocaust. At en onkel hadde overlevd da hun kom hjem igjen til et hus som var blitt fullstendig ribbet.

Mens Eva Pusztai opplever at de unge ønsker å vite mer om et av de mest underkommuniserte kapitlene i Ungarns historie, opplever hun at de eldre instinktivt skyr det:

«De fleste ungarere på min alder er stumme og døve når det gjelder dette», sier den gamle damen mens hun betjener fjernkontrollen til høreapparatet sitt. «De klarer ikke å ta det innover seg.» Hun har erfart at de eldste i Tyskland reagerer på samme måte, men understreker en tydelig forskjell mellom nasjonene som var våpenbrødre under krigen: «De neste tyske generasjonene har tatt dette oppgjøret. Det har ikke vi.»

«De neste tyske generasjonene har tatt dette oppgjøret. Det har ikke vi.»

Historieforfalskning. At det offisielle Ungarn er svært langt fra å ha foretatt en historisk selvransakelse, viser «Minnesmerket over den tyske okkupasjonen» på Frihetsplassen i Budapest, et par steinkast fra Eva Pusztais leilighet. En glupsk ørn i svart bronse styrter seg på en utmagret erkeengel Gabriel som poserer kristuslignende med det ungarske rikseplet i høyre hånd.

«Det er en så åpenbar forfalskning», raser kvinnen som selv opplevde det ungarske embetsverkets høyeffektive bidrag til «løsningen» på det ungarske «jødespørsmålet» i tiden under okkupasjonen. Skulpturen ble satt opp av regjeringen Orbán i fjor og stiliserer Ungarn som vergeløst offer for Tysklands annektering av forbundsfellen 19. mars 1944, en innmarsj som skulle forhindre landet i å slutte separatfred med den felles fienden.

Tidsvitnet Eva Pusztai er ikke den enste som reagerer på historieutlegningen til Viktor Orbán og partiet hans Fidesz: Historikere, opposisjonelle og representanter for jødiske organisasjoner har i skarpe ordelag fordømt fremstillingen. Opplyste borgere har hengt opp protestskriv og fotografier av Holocaust-ofre på gjerdet foran monumentet.

Ansvaret for mordet på Ungarns jøder, lyder budskapet fra kritikerne, kan ikke dyttes over på en «fremmed makt». Antijødiske holdninger var ikke bare noe de tyske okkupantene sto for, de var dypt rotfestet i det ungarske samfunnet.

Utbredt antisemittisme. Det viser et blikk på tiden rett etter første verdenskrig: I en bølge av antikommunistisk terror, satt i bevegelse av nasjonalistiske og konservative krefter, ble landets jøder anklaget for å stå i ledtog med den kortlivede kommunistiske revolusjonsregjeringen, og rundt 3000 ble myrdet.

I 1920, ett år etter at forhenværende admiral i den østerriksk-ungarske marinen, Miklos Horthy, trådte i spissen for det som var igjen av det ungarske kongedømmet etter kontinentets nyordning, ble den første antijødiske loven i Europa i det 20. århundret vedtatt i Ungarn. Omtrent 100 lover og forordninger skulle finne veien gjennom en nasjonalforsamling hvor det i mellomkrigstiden satt tilsammen 40 fascistiske og høyreradikale partier. I 1939 ble landets jøder underlagt et omfattende yrkesforbud, i 1941 strenge raselover modellert på det tyske forbildet, der ekteskap og seksuelle forbindelser mellom jøder og ikke-jøder ble forbudt.

Samme år var parlamentet blitt forelagt et forslag om fullstendig ghettoisering av jødene i landet, et forslag som så vidt ble unndratt avstemming.

Det var dystre utsikter for jødene ikke bare i Ungarn, men også i nabolandene. Som følge av Ungarns strategiske kompaniskap med Hitler-Tyskland, var store landområder blant annet i Romania blitt innlemmet i det nye «Stor-Ungarn»:

Gjennom disse grenseforskyvningene kom de ungarske jødene, etter Polen og Sovjetunionen, til å utgjøre Europas største jødiske samfunn.

I 1941 begynte ungarske myndigheter å arrestere såkalt «statsløse» jøder, flyktninger fra nabolandene, som så ble deportert til Ukraina. Der ble 16 000 av dem, sammen med tallrike lokale jøder, utlevert til tyske SS og deres ukrainske håndlangere, og myrdet i løpet av to dager. Det var den første femsifrede massakren i Holocaust. I mellomtiden hadde ungarsk spesialpoliti begynt å innkalle jødiske menn i arbeidsfør alder til arbeidstjeneste i Ungarn eller i områder som var under ungarsk eller tysk okkupasjon. Under katastrofale arbeidsforhold døde rundt 42 000 tvangsutskrevne ungarske jøder. Dessuten hadde den ungarske forvaltningen forberedt seg på å kunne «byråkratisk avslutte» livene til hundretusener av jøder, som historikeren Krisztián Ungváry skriver: Man hadde sikret seg at strøm-, vann- og gassregningene ville bli betalt før en eventuell deportering.

Fysisk og økonomisk likvidering. Når så den tyske invasjonen kom, en manøver som praktisk talt ikke møtte noen motstand, sto det ungarske embetsverket derfor beredt til å sette i gang deportasjonene. Adolf Eichmann og et 40-tall koordinerende tyske byråkrater var «henrykt» over samarbeidsviljen og besluttsomheten de møtte i den ungarske forvaltningen.

Krisztián Ungváry påpeker at den tyske okkupasjonsmakten, snarere enn å «kneble» landets befolkning eller legge den «i lenker», som den offisielle diskursen rundt minnesmerket på Frihetsplassen vil ha det til, gjorde det mulig for landets høyreradikale eliter å omfordele formuen til rundt 800 000 mennesker. Og det stoppet ikke ved hus og hjem: Alle kvinnene som skulle deporteres ble kroppsvisitert, og jordmødrene som ble kalt inn for å avdekke «ulovlig gjemte» verdigjenstander, ble på lønnsslippene sine hedret for å ha «reddet den nasjonale formuen».

I oktober 1944, da sovjetiske styrker allerede sto i det østlige Ungarn, lot de tyske nazistene den ungarske regjeringen falle, en regjering hvor det er verdt å bemerke at så godt som alle ministere hadde bekledt poster også i regjeringene før den tyske invasjonen.

Som del av en «total mobilisering» satte den nyinnsatte regjeringen (dannet av nazistenes ungarske søsterparti, det såkalte «Pilkorset» eller hungaristene) i gang en terrorbølge mot de eneste gjenværende jødene i Ungarn, i Europas siste ghetto, Budapest. «Dødsskvadroner» av pilkorsmedlemmer raidet ghettoens gater, plyndret hus og drepte jøder for fote. Tusenvis ble sendt på «dødsmarsjer» til Østerrike.

I slike marsjer og raid, i tvangsarbeid og i organiserte henrettelser langs Donau mistet rundt 50 000 ungarske jøder livet under pilkorsregimet frem til mars 1945.

Tusenvis ble sendt på «dødsmarsjer» til Østerrike. I slike marsjer og raid, i tvangsarbeid og i organiserte henrettelser langs Donau mistet rundt 50 000 ungarske jøder livet under pilkorsregimet frem til mars 1945.

Tilsammen ble 564 500 ungarske jøder myrdet under Holocaust. 267 800 fra territoriet som tilsvarer dagens Ungarn, 233 700 fra de annekterte områdene som tidligere hadde tilhørt landet. Under hele forløpet deltok ungarerne «aktivt og til fulle i tilintetgjørelsen av sine jødiske landsmenn», skriver Efraim Zuroff, direktør ved Jerusalem-kontoret til det amerikanske Simon Wiesenthal-senteret.

Historiepolitikk. For regjeringen Orbán, partiet Fidesz og andre konservative og høyreradikale miljøer i Ungarn er dette saksforholdet langt på vei et tabu, som man bare med forbehold nærmer seg.

«Fidesz har lagt seg på en irriterende linje, der man påstår at Ungarn fra den tyske annekteringen i 1944 frem til den kommunistiske ettpartistatens fall i 1989 i grunnen var et okkupert land», sier Hendrik Hansen, professor i statsvitenskap fra tyske Passau, og prorektor ved Andrassy-universitetet i Budapest.

I denne historieutlegningen var Ungarn et offer, fratatt enhver autonomi. «Ikke bare at mange ungarere var ofre», poengterer Hanssen, «nei, landet Ungarn var offer.» Her spiller innledningen til den nye ungarske grunnloven, som slår fast at Ungarn ikke vedkjenner seg noe ansvar for denne tidsepoken, en viktig rolle: «Konsekvensen av dette utsagnet er jo at landet slett ikke har noen mulighet til å ta fatt på et oppgjør med egen skyld», sier statsviteren. «Pr. definisjon har man jo ikke noen skyldige i Ungarn lenger.»

Innledningen til den nye ungarske grunnloven, som slår fast at Ungarn ikke vedkjenner seg noe ansvar for denne tidsepoken, spiller en viktig rolle: «Konsekvensen av dette utsagnet er jo at landet slett ikke har noen mulighet til å ta fatt på et oppgjør med egen skyld. Pr. definisjon har man jo ikke noen skyldige i Ungarn lenger.»

Prorektoren fremhever at dette ligner mistenkelig på DDRs lovverk, hvor det ble grunnlovsfestet at det ikke lenger fantes fascister i landet.

Fremstillingen av Ungarn som offer, går igjen i «Terrorens hus», et museum som i hovedsak befatter seg med den kommunistiske terroren på 1950-tallet, men også inkluderer pilkorsregimet.

Ifølge Krisztian Ungvary er museet et godt eksempel på hvordan Ungarns konservative politiske eliter konsekvent forsøker å overeksponere overgrepene i den kommunistiske epoken i landets historie i forhold til den forutgående autoritære, nasjonalistisk orienterte perioden.

Samtidig vil man tilskrive pilkorsbevegelsen et slags monopol på den eliminatoriske antisemittismen i Ungarn under krigen, for på den måten å avlaste ungarerne i allmennhet for et historisk ansvar: «Det er pilkorsbevegelsens offisielle historiografiske rolle i Ungarn», sier Ungváry.

Historikeren er også svært kritisk til flere nye institusjoner oppnevnt av og direkte underlagt Orbáns regjering, som det politisk-historiske instituttet «Veritas». Ungváry mener navnet «sannhet» taler for seg, og at instituttets oppdrag er å selge et eget historisk narrativ som nettopp den allmenne sannhet: «Erindringskulturen og ritualene forbundet med den blir stadig instrumentalisert og misbrukt. Selvkritiske synspunkter oppfattes bare som støy», avslutter historikeren.

Konkurrerende traume. Det har også Margit Fejschmidt, antropolog ved Det ungarske vitenskapsakademiet, fått erfare. For et par år siden demonstrerte det høyreradikale partiet Jobbik høylytt utenfor instituttet: «De ville ikke akseptere at akademiet finansierer vitenskapelige studier av høyreekstremismen», sier sosialantropologen på vegne av en institusjon som også i parlamentet har fått gjennomgå fra Jobbik, blant annet for sin forskning på det såkalte «Trianon-traumet».

Trianon er palasset utenfor Paris, hvor seiersmaktene to år etter første verdenskrig beseglet oppløsningen og desimeringen av det ungarske kongeriket: Landet måtte avstå to tredjedeler av territoriet til nabolandene og en tredjedel av den etnisk-ungarske befolkningen. Revisjon av Trianon var det viktigste motivet for Miklos Horthy for å gå i allianse med Hitler, og diffuse forestillinger om et stolt Stor-Ungarn har det siste tiåret blitt instrumentalisert ikke bare av Jobbik men også av Fidesz og andre nasjonalkonservative miljøer. I befolkningen har den offisielle diskursen rundt landets fortid funnet nedslag i en rekke «Stor-Ungarn-effekter», fra kjøleskapsmagneter til veggkart, fra klistremerker til faner.

«Her er det snakk om et politisk minne», sier Fejschmidt. «Dette er ikke noe det ungarske samfunnet dypt inne går rundt og bærer på». Forestillingen om kollektive nasjonale fantomsmerter brukes ifølge sosialantropologen av høyreradikale og konservative politikere, men også av enkelte akademiske kolleger, ikke bare for å dvele ved egen fordums storhet, men også for å trivialisere massemordet på de ungarske jødene:

«For dem er Trianon den ungarske versjonen av Holocaust, og landet Ungarn er offeret», sier Fejschmidt om en sammenligning som ikke bare relativiserer, men i høyeste grad nedvurderer Holocaust – og dermed den ungarske nasjonens ansvar for deportasjonene sommeren 1944.

«Jo, ungarerne lider», sier Eva Pusztai hjemme i leiligheten i sentrum av Budapest, «de vet bare ikke hva det er de lider av.»