• Foto: GETTY IMAGES/STOCKPHOTO

Mannen som lærte oss å vaske hendene.

Mannen som lærte oss å vaske hendene.

Fra utgave: 5 / mai 2020

Håndhygiene: Den ungarskfødte legen Ignaz Semmelweis ble hånet av sine kolleger på fødeavdelingen i Wien da han dokumenterte at manglende håndhygiene på sykehuset førte til dødsfall blant pasientene. Nå er hans enkle, men livsviktige budskap om å vaske hendene igjen aktuelt.

Livsviktig budskap. Året er 1846, og på sin 28. fødselsdag blir den medisinutdannede Ignaz Philipp Semmelweis ansatt som legeassistent ved Allgemeines Krankenhaus i Wien. Det var en tid preget av sykdom, kaos og overfylte sykehus i Europa, men det skulle ikke gå lenge før den ungarskfødte Semmelweis begynte å spre et enkelt, men livsviktig budskap. Et budskap på bare tre ord, som for enhver sykehusansatt i dag burde være en selvfølge – og som under den pågående koronakrisen igjen er blitt nødvendig å minne verdens borgere om: «Vask hendene dine!»

På samme måte som det i disse dager krever en skikkelig innsats å få alle overbevist om at noe så enkelt som å holde sine hender rene, rent faktisk kan redde liv, så kjempet Semmelweis allerede den gang mot skråsikre og mistroiske kolleger på sykehuset i Østerrikes hovedstad.

 

Avdekket at høy dødelighet skyldtes dårlig håndhygiene I store deler av Europa, døde kvinner i hopetall av det som ble kalt barselfeber. Det var en tid preget av sykdom, kaos og overfylte sykehus. Den ungarskfødte legen Ignaz Philipp Semmelweis skjønte etter hvert at det var legenes manglende håndvask som førte med seg smittestoffer fra pasient til pasient – og fra obduserte lik til friske fødende. Da Semmelweis gjorde legene oppmerksomme på dette, nektet de imidlertid å endre praksis fordi det innebar at de måtte innrømme å ha forvoldt utallige kvinners død. Foto: WIKICOMMONS
 

Hans banebrytende teori sprang ut av de observasjonene han gjorde seg som nyansatt legeassistent på den ene av sykehusets to fødeavdelinger. Her bemerket Semmelweis en overveldende forskjell i dødeligheten på de to avdelingene. På første obstetriske* avdeling hvor Semmelweis selv var tilknyttet, ble kvinner fra det øvre samfunnslag innlagt for å føde. Av den grunn ble de sett til av sykehusets høyt utdannede mannlige leger. På annen obstetrisk avdeling var det derimot unge jordmødre som tok seg av fødslene, for her var det de lutfattige kvinnene fra Wiens lavere sosiale klasser som lå.

Men stikk i strid med hva man skulle tro, var det på legenes fødeavdeling og ikke hos jordmødrene at antall dødsfall var høye. Mer enn hver tiende kvinne på første avdeling døde kort tid etter fødselen av en mystisk sykdom kalt barselfeber, mens det kun gjaldt 2 prosent av kvinnene på jordmødrenes avdeling.

Urene hender. Den unge Semmelweis satte seg fore å oppklare mysteriet. Skyldtes det de ulike posisjonene de fødende kvinnene lå i på de to avdelingene? Kanskje var det forlegenheten over å bli undersøkt av en mannlig lege? Eller kunne det være prestenes daglige ringing med en illevarslende sakramentsklokke på fødegangen som påvirket kvinnene psykisk og brakte dem i en form for dødelig sjokktilstand? Ingen av delene hadde noen betydning konkluderte Semmelweis etter å ha undersøkt sine første hypoteser.

I løpet av sine første måneder på Allgemeines Krankenhaus ble den 28-årige legeassistenten nærmest besatt av å finne en logisk forklaring, og han tok det svært tungt at så mange kvinner døde av usikre ulogiske årsaker.

«Det gjorde meg så trist at livet skulle være så meningsløst», som en melankolsk Semmelweis senere skrev i sine erindringer.

Men våren 1847 fikk Ignaz Semmelweis endelig et gjennombrudd i sin søken etter svar. Hans gode venn og kollega, legen Jakob Kolletschka, døde plutselig av en infeksjon etter å ha kuttet seg i fingeren med en skalpell. Uhellet var skjedd under obduksjonen av en av de døde kvinnene som hadde ligget på første obstetriske avdeling. Og til Semmelweis’ store forbløffelse viste den påfølgende obduksjonen av Kolletschka tydelige likheter med sykdommen kvinnen hadde dødd av, nemlig barselfeber.

Semmelweis foreslo straks at det måtte være en forbindelse mellom barselfeber og det «likstoff» som han kalte de ikke nærmere definerte partiklene som var å finne på liket.

På daværende tidspunkt visste hverken Semmelweis eller hans kolleger hva bakterier var – mikrobiologien fikk først sitt gjennombrudd flere tiår senere. Men Semmelweis fant ut at hans legekolleger nærmest bar disse urene partiklene på sine hender når de forlot obduksjonsrommet og gikk direkte over til fødeavdelingen for å undersøke de gravide kvinnene. Det var disse – urenhetene – som forårsaket barselfeberen. Jordmødrene derimot var aldri i kontakt med lik på obduksjonsstuen, og det forklarte ifølge Semmelweis hvorfor det var en mye lavere dødelighet på deres avdeling.

Han innførte dermed en politikk om å bruke en kloroppløsning til å rense hendene med mellom obduksjonsarbeidet og oppgavene oppe på fødeavdelingene.

«Vask hendene deres», sa den unge legen igjen og igjen til sine eldre kolleger, og allerede etter få uker om våren 1847 kunne man se effekten av håndhygienen i sykehusets statistikker. Dødeligheten var nå stort sett lik på de to avdelingene. Takket være Semmelweis og hans enkle budskap overlevde nesten alle mødrene nå fødslene på Allgemeines Krankenhaus – rik som fattig. 

 

Høy dødelighet Ved Allgemeines Krankenhaus i Wien døde kvinner i hopetall av det som ble kalt barselfeber før Semmelweis påviste at sykdommen skyldtes dårlig håndhygiene hos legene. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

Over grensen. Her skulle man kanskje tro at en så skjellsettende innsikt ville bane veien for en drømmekarriere for den unge legen. Nå skulle vel budskapet bare spres til resten av verden?

Men dessverre, her tar historien om Ignaz Semmeweis en sørgelig retning. Det forteller en amerikansk professor i filosofi, Dana Tulodziecki fra Purdue University i delstaten Indiana. Hun har i årevis beskjeftiget seg med å undersøke nyansene i fortellingen om den ungarske legen.

«Selv om hans budskap på kort tid fikk dødstallet på legenes fødeavdeling til å falle drastisk, så hadde Semmelweis beveget seg inn på et farlig territorium. Legestanden i Wien var mildt sagt ikke begeistret for at Semmelweis antydet at deres normale arbeidsmåter var uhygieniske, og at de skulle ha vært skyld i de mange dødsfallene på avdelingen. Budskapet ble tatt ille opp av mange av hans legekolleger», sier Tulodziecki.

Semmelweis møtte motstand av flere grunner. Hans hypotese om at det kun var én årsak – at det eneste som betød noe var renslighet – virket ganske ekstrem på det tidspunktet. At han heller aldri ga noen medisinsk forklaring på den overførte smitten, hjalp heller ikke hans sak.

«Legene var skeptiske til hans ubeskjedne budskap. Det var der stridighetene oppsto», forteller den amerikanske professoren.

 

Filmatisert Jens Bjørneboes skuespill «Semmelweis» (1968) ble filmatisert for NRKs Fjernsynsteateret i 1983. Ifølge Jens Bjørneboes stykke skal Ignaz Semmelweis (Nils Ole Oftebro, t.h.) ha fått ideen om å vaske hendene med klorkalk oppløst i vann av en dotømmer som brukte denne løsningen for å fjerne stanken fra hendene før han dro hjem til familien. Foto: NRK

 

Sammenstøtet mellom legestanden i Wien og den ungarske einstøingen kom til uttrykk på flere måter i de følgende årene. I vid utstrekning ble han ignorert, hånet og latterliggjort. Og da konflikten mellom nabolandene Østerrike og Ungarn blusset opp i revolusjonsåret 1848, kom Semmelweis for alvor i klem. Han deltok ikke selv i opprøret mot den østerrikske overmakten, men det gjorde noen av hans brødre, og som stolt ungarer ble det antatt at Semmelweis hadde sympati med opprørsbevegelsen.

Hans overordnede på sykehuset i Wien, den konservative østerrikeren Johann Klein, følte seg urolig over ungarernes uavhengighetskamp, og han mistet tilliten til Ignaz Semmelweis. Så da ungarerens lisens på sykehuset skulle forlenges året etter, begrenset Klein den bitre Semmelweis til fremover kun å kunne undervise studenter – og han fikk ikke håndtere nybakte mødre eller obduksjoner. I vrede over beslutningen forlot Semmelweis Østerrike og flyttet til Ungarn uten å ta farvel.

«Jeg reiste fordi jeg ikke kunne tåle flere frustrasjoner over Wiens medisinske etablissement», skrev han i sine erindringer et tiår senere.

Semmelweis-effekten. Tilbake i sitt fedreland krysset Ignaz Semmelweis den nyinnviede hengebroen over elven Donau og bosatte seg i bydelen Pest. Her fikk han jobb på en fødeklinikk ved det lille Szént Rokus Hospital, hvor kvinner døde av barselfeber i hopetall. Han innførte straks sin praksis med god håndhygiene med stor suksess, og i løpet av hans seks år ved klinikken mistet kun åtte av 933 nybakte mødre livet.

 

Forut for sin tid Ignaz Semmelweis ble i liten grad anerkjent mens han levde, men er i ettertid hyllet for sin banebrytende innsikt. Utenfor sykehuset Rokus, hvor han jobbet, er det oppført en statue av ham. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

Men bitterheten hadde bitt seg fast i Semmelweis. I årevis hadde han sendt åpne brev rundt i Europa for å gjøre fødsels-leger og kirurger oppmerksomme på viktigheten av håndhygiene, men hans ideer ble enten avvist eller ignorert. Kun noen få av hans studenter tok til seg budskapet om å vaske hendene, og da han etter en lang stund ga ut en medisinsk bok om emnet i 1861, var den mer vidløftig enn velskrevet, forklarer Dana Tulodziecki. «Semmelweis var en urokkelig og svært dogmatisk person. Han burde ha vært i stand til å argumentere bedre for sin sak den gang.»

Ifølge den amerikanske professoren er det grunnen til at Semmelweis aldri ble akseptert for sin teori mens han levde. Sommeren 1865 hadde hans raseri gjort ham så skjør at han ble innlagt på mentalsykehus. Han døde kort tid etter av en blodforgiftning, bare 47 år gammel.

Ettertiden har heldigvis hyllet Ignaz Semmelweis for hans bidrag til legevitenskapen. Han var bare forut for sin tid. Fra 1860-tallet og fremover bygde franske Louis Pasteur og britiske Joseph Lister videre på ungarerens teori. I 1938 vant kortfilmen «That mothers might live» en Oscar og utropte Semmelweis til «mødrenes frelser». Og Semmelweis-effekten er blitt en metafor for tendensen til å avvise ny vitenskap hvis den strider imot de etablerte normer.

«Historien og vitenskapen har rettferdiggjort hans arbeid. I dag vet vi at Semmelweis hadde rett», lød det i fjor i en tale fra Verdens helseorganisasjons (WHO) generalsekretær Tedros Adhanom Ghebreyesus.

 

Semmelweis' arv En ansatt ved Peter Cerny Foundation desinfiserer hendene sine før hun skal løfte en prematur baby til en MR-undersøkelse ved Semmelweis University i Budapest 25. desember 2019. I tillegg til hovedstadens medisinuniversitet, er flere av Ungarns sykehus oppkalt etter Ignaz Semmelweis. Foto: Z. BALOGH/EPA/NTB SCANPIX

  

Hjemme i sitt fedreland er Semmelweis blitt en av de nasjonale helter som barn lærer navnet på på skolen og aldri glemmer. Naturligvis er legeuniversitetet i Budapest oppkalt etter ham, og det samme er flere av landets sykehus.

«Han er nummer én for oss», sier den ungarske narkoselegen Ágota Nóra Kazup, som er tilknyttet et sykehus i det østlig Ungarn.

«Den 1. juli (Semmelweis’ fødselsdag, red.anm.) er en nasjonal helligdag i Ungarn, hvor vi hvert år anerkjenner arbeidet som leger, sykepleiere og andre i helsesektoren utfører», sier Kazup. Hun uttrykker et håp om at koronakrisen er over når vi kommer til Semmelweis’ fødselsdag, så hele verdens helsepersonale kan bli hyllet for sin innsats.

Spør man professor Tulodziecki hva Semmelweis har betydd for den medisinske verdenshistorie, er hun ikke i tvil. Semmelweis er en moderne helt med en skjebnesvanger fortelling vi alle bør kjenne – også selv om han ofte stjeler oppmerksomheten fra andre som i hans samtid også advarte mot konsekvensene av dårlig håndhygiene.

«Forhåpentlig kan historien om Semmelweis få enda flere til å vaske hendene sine. Det er like viktig i dag som det var i 1800-tallets Europa», avslutter Dana Tulodziecki.