Se min kjole.
Våre kjoler er i alle farger
Grønn, blå, rød, hvit, sort og mange fler
Men hør nå bare, hva jeg vil fortelle
Grønn, blå, rød, hvit, sort og mange fler
Se min kjole, den er hvit som snøen
Alt hva jeg eier, det er hvitt som den
Det er fordi jeg elsker alt det hvite
Og fordi en møller er min venn
Sang av Gunnar Nyborg-Jensen
Livsnødvendig gjenbruk. Å sy om er på moten. Det samme er gjenbruk av klær. På 1930-tallet sydde ikke mødrene klær av gamle melsekker fordi det var trendy. De hadde ikke noe valg. Trange tider tvang folk til å være selvberget. Og kreative. Takket være snartenkte møllere ble hverdagen til fattige familier lysere og gladere.
Allerede på 1800-tallet begynte kvinner å sy klær og andre nyttige husholdningstekstiler, som håndklær, vaskekluter, bleier og gardiner, av poser som kom inn i hjemmet som matvareemballasje. Dette til tross for at posene i starten ble laget av strie, som føltes både grovt og ukomfortabelt mot huden. Likevel varmet det bedre enn ingenting.
| Fakta |
Den store depresjonen./ Ble også kalt de harde trettiårene, og var en verdensomfattende økonomisk nedgangsperiode på begynnelsen av 1930-tallet. Børskrakket på Wall Street i 1929, markerer gjerne starten på depresjonen. Av de store landene var USA hardest rammet. / Enden på depresjonen varierer noe fra land til land. Likevel regnes annen verdenskrig som absolutt punktum, ettersom krigsindustrien førte til økonomisk vekst i alle de involverte landene.
Dekorerte melposer./ Man anslår at 3,5 millioner amerikanske kvinner og barn gikk i klær sydd av melsekker på 1930-tallet. Også her hjemme har det vært vanlig å sy klær av mel- og sukkerposer og lignende, vel å merke uten blomstermønster og farger. / Percy Kent Bag Company var ett av selskapene som designet og leverte bomullsposer til melprodusenter. De hyret inn klesdesignere fra Europa og New York, som fikk jobben med å tegne moteriktige og fargerike mønstre. / Bomullsposene ga et kraftig løft til den amerikanske bomullsindustrien. I løpet av rekordåret 1946 ble 1,2 millioner meter bomullsstoff brukt som matemballasje. Dette utgjorde 8 prosent av bomullsproduksjonen og 4,5 prosent av det totale bomullsforbruket i USA dette året. / De gamle dekorerte melposene og tekstiler som stammer fra disse, er svært populære i USA, spesielt i håndarbeidsmiljøer som holder på med lappeteknikk. / På eBay ligger det i skrivende stund over 720 melsekk-relaterte salgsannonser.
|
Fra 1920-tallet ble bomullsposer mer og mer vanlig. Produsentene gikk over fra håndsøm til industrielle symaskiner. Disse sørget for å sy sømmer som tålte vekten av melet, og som ikke revnet under transport. Fordelene med bomullen var ellers mange; USA hadde mye bomull å ta av, så den var billig å kjøpe inn. Stoffet var glattere, noe som gjorde det enklere for produsentene å sette logo og annen reklame på varene sine. Den var slitesterk, tillot årevis med gjenbruk, og reduserte fuktighet. Samtidig var den lett og tok liten plass.
Håndvask med livet som innsats. Før melprodusentene skjønte at posene ble brukt som klær, ble logoene trykket med blekk som var tidkrevende, nærmest umulig, noen ganger livsfarlig, å fjerne. Etter å ha revet opp posene til passe store tøystykker, ble de vasket og bleket, vasket og bleket, helt til logoene var (nesten) fjernet. Et kjerringråd anbefalte å smøre et lag smult over logoen, for så å legge tøybitene i parafin over natten. Morgenen etter skulle man skylle med lunkent vann. Det er uvisst om mødrene var klar over risikoen ved å bruke parafin som vaskemiddel; bare en liten gnist kunne føre til en dødelig eksplosjon.
Dermed begynte fabrikkene å trykke logoene med vegetabilsk, vannløselig farge, som enkelt lot seg vaske av. Noen valgte også å lime på tynne papirlogoer, som løsnet når de kom i kontakt med vann.
Ny drakt. Etter hvert som møllerne oppdaget hvor utbredt, for ikke å snakke om livsnødvendig, det var for mange familier å sy klær av melsekkene, tok det ikke lang tid før de utkom i ny drakt. Bomullsposene ble dekorert med blomster, dyr, fugler, tekanner, ballettdanserinner og alt mulig annet i glade farger. Fabrikkene ønsket å komme flest mulig i møte, og designet melsekk-dekor for enhver smak, uavhengig av kjønn, alder og interesser. Tilsammen ble det produsert over 18 000 unike mønstre og fargekombinasjoner. Det var ofte ganske lett å skille søskenflokker fra hverandre, kun ved å se på mønsteret på klærne deres.
Etter hvert ble posene utstyrt med vaskeanvisning, og mønsterforslag for hjemmesydde klær, kosedyr, duker, sengetøy og annet, som var nyttig i husholdet og som kunne lages av tøy. På toppen av det hele ble det trykket på instruksjon for hvordan man enkelt kunne fjerne nettopp instruksjonen og produktlogoen. Dermed slapp man å gå rundt som levende reklameplakater og instruksjonsbøker.
En vanlig familie konsumerte kanskje bare et par melsekker i måneden. Det vil si at de måtte spare lenge for å ha nok tøy til å sy klær av. Spesielt til større barn og voksne. Heldigvis var det vanlig at bakere, kyllingbønder og andre storforbrukere av fôrsekker og melsekker donerte de tomme tøyposene til fattige familier som trengte dem mer. Eller de ble levert tilbake til melprodusentene for gjenbruk. Å kaste brukbare tekstiler var utenkelig.
Dekket et behov Arbeidere fyller mønstrete melsekker ved Sunbonnet Sue kornmølle i Kansas rundt 1939. En av sekkene har mønster for å sy en liten kosebamse. Foto: MARGARET BOURKE-WHITE/THE LIFE PICTURE COLLECTION/GETTY IMAGES
Ble til mote. Med tiden ble melsekk-kjolene så populære at det ble gitt ut små mønsterbøker med ideer og inspirasjon. På 1950-tallet arrangerte man årlige motevisninger, og sy-konkurranser. Blant annet kunne man kjempe om å bli National Cotton Bag Sewing Queen (Nasjonal bomullsposesydronning), og samtidig vinne flotte premier som for eksempel kostbare og avanserte symaskiner, biler eller turer til Hollywood, som inkluderte omvisning i filmstudio.
Det at kjolene ble så populære og ettertraktet, ble ironisk nok også begynnelsen på slutten for melsekker av bomull. Etterspørselen ble så stor at produsentene ikke klarte å levere nok mel for å fylle sekkene. De ivret etter å gå over til et enda billigere alternativ. Tidlig på 1960-tallet ble derfor bomullsposene erstattet med papirposer. Amerikanske familier hadde lagt de tunge trettiårene langt bak seg, og de aller fleste var ikke lengre avhengige av melsekker for å lage klesplagg.
Nå hadde de råd til å kjøpe ferdigsydde klær, eller stoff for å sy klær selv.