• Gult gull Sitronen har ukjent opphav, men de eldste sitronfrøene vi kjenner til, er funnet i cirka 6000 år gamle jordlag i det sørlige Babylonia (oldtidsrike i Midtøsten). De største sitronprodusentene i dag er India, Mexico og Kina. Sitron dyrkes også mye i middelhavslandene, California i USA og i Sør-Amerika. Sitrontreet er eviggrønt, og tilhører rutefamilien. Illustrasjon: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Sitronspionen som endret amerikanernes matvaner for alltid.

Sitronspionen som endret amerikanernes matvaner for alltid.

I dag tar vi epler, bananer og appelsiner for gitt. Men eksotisk frukt og grønt har ikke reist den lange veien rundt Jorden helt på egen hånd. Det er takket være matspioner og frøsmuglere som David Fairchild, at du og jeg kan meske oss med mango, moreller og iskald limonade i skyggen av et kirsebærtre.

Fra utgave: 6 / juni 2019

Hentet hjem siste skrik. Sosiale medier viser oss hva perifere bekjentskaper spiser til middag akkurat nå, på andre siden av jordkloden, enten vi vil eller ikke. Botaniker og mat-eventyrer David Fairchild, som skulle fylt 150 år i år, måtte drive oppsøkende virksomhet. Mens svigerfaren fant opp telefonen, reiste Fairchild verden rundt for å se hva folk spiste andre steder. Når han fant noe han likte – og det gjorde han 200 000 ganger, tok han det med hjem til USA.

Fakta

David Fairchild.

/ (7. april 1869–6. august 1954) var en amerikansk botaniker og mateventyrer. Fra slutten av 1800-tallet og frem til 1948 reiste han rundt i verden for å spionere på matprodusenter og for å ta med seg smaksprøver og avlinger hjem til USA.

/ Tilsammen besøkte han 50 land, og introduserte rundt 200 000 eksemplarer av ny eksotisk frukt, grønnsaker, frø og planter i USA. Blant annet avokado, mango, dadler, kirsebærtrær, nektariner, soyabønner, og pistasjnøtter. Han tok også med nye varianter av eksisterende frukt og grønnsaker.

/ Fairchilds oppdagelse og import av ulike typer hvete, samt bomull og ris, ga spesielt stor økonomisk avkastning.

/ Thomas Barbour Lathrop, en velstående filantrop, finansierte Fairchilds reiser de første årene, mens han enda jobbet frilans. Deretter ble han headhuntet av det amerikanske jordbruksdepartementet (US Department of Agriculture), og fikk jobb som omreisende spesialagent. Fra nå av fikk han både lønn og alle reiseutgifter dekket av amerikanske myndigheter.

/ Ble ansvarlig for Office of Seed and Plant Introduction, (Avdeling for introduksjon av frø og planter) som mottok nye frø og avlinger fra hele verden, og distribuerte dem videre til bønder og gårdsbruk i USA.

/ I 1905 giftet han seg med Alexander Graham Bells yngste datter, Marian Bell.

 

Sitron.

/ Ukjent opphav. De eldste sitronfrøene vi kjenner til, er funnet i cirka 6000 år gamle jordlag i det sørlige Babylonia (oldtidsrike i Midtøsten).

/ De største sitronprodusentene i dag er India, Mexico og Kina.

/ Sitron dyrkes også mye i middelhavslandene, California i USA og i Sør-Amerika.

/ Sitrontreet er eviggrønt, og tilhører rutefamilien.

Kilde: snl.no

 

Avokado.

/ Også kalt alligatorpære, fra avocadotreet i laurbær-familien.

/ Hører opprinnelig hjemme i Sør- og Mellom-Amerika, men dyrkes i dag i de fleste tropiske strøk.

/ Frukten, som egentlig er et bær, har et stort frø med tynt frøskall i midten.

/ Avokadoens skall går i fargevariasjon-ene helt grønt til helt svart.

/ Fruktkjøttet er gulgrønt, og brukes blant annet som hovedingrediens i guacamole (salsa/dipp).

Kilde: snl.no

  

Han risikerte både liv og helse for å hente hjem siste skrik på matfronten, og elsket det. Fairchild beriket amerikansk jordbruk og svingte tryllestaven over amerikanske middagstallerkener. 

Kulinarisk gullgruve. Da David Fairchild ble født i 1869, var USA bare et snaut hundreår gammelt og hadde ennå ikke rukket å utvikle sin egen kulinariske identitet. Typisk amerikansk mat fantes ikke. Det amerikanerne spiste, begrenset seg for det meste til kjøtt og ost, retter som engelske nybyggere hadde tatt med hjemmefra, samt masse poteter, og diverse rotgrønnsaker, kål og brekkbønner. Frukt og andre eksotiske grønnsaker tilhørte sjeldenhetene. De som dristet seg til å dyrke egen salat i bakgården, gjorde det på eget ansvar. Kanskje fikk man fikk kolera, kanskje ikke. Kjøleskapet var ennå ikke oppfunnet.

Mot begynnelsen av 1900-tallet ble amerikanerne mer eventyrlystne, både geografisk og kulinarisk. Globetrotterne begynte å spise bananer og noen ganger også grapefrukt eller brokkoli. Myndighetene – og bøndene – skjønte at folks frukt-kulinariske utforskertrang kunne bli en gullgruve. Problemet var bare at mango og dadler uhyre sjelden kom rekende forbi på en fjøl. Hvem skulle ta fatt på den lange, farlige reisen ut i verden for å hente hjem herlighetene?

Fruktspionasje. Den unge lovende botanikeren David Fairchild hadde på dette tidspunktet jobbet som frilans matspion, på filantropen Barbour Lathrops regning, i flere år. Deres eventyrlyst og felles interesse for planter, førte dem både sammen, og Jorden rundt.

Denne erfaringen ble Fairchilds gullbillett til drømmejobben hos det amerikanske jordbruksdepartementet. I 1897 ble han headhuntet og ansatt som mateventyrer og spesialagent for amerikanske myndigheter.

Tilsammen besøkte han mer enn 50 land, ofte forkledt som planteinteressert turist. Overalt traff han lokalbefolkning som bedyret at deres frukt var verdens beste. Lite visste de om at «turisten» frekt og freidig skulle røve til seg deler av avlingene deres.

For røve, det gjorde han. Fairchild, som var passe rar og karismatisk på en gang, tok mange sjanser, men hadde en særegen evne til å sjarmere seg ut av kniper, noe han stadig vekk gjorde. Ikke alle var like villige til å gi fra seg sine nasjonale fruktskatter gratis, dermed måtte Fairchild på med spionhatten, og i stedet stjele med seg det han ville ha.

I løpet av sitt virke skaffet han til veie avokado fra Chile, grønnkål fra Kroatia, mango fra India, sitroner fra Korsika og kirsebærtrær fra Japan – og uendelig mye mer. Spørsmålene han likevel alltid stilte seg selv, var:

Vil fruktene kunne vokse i USA? Og i så fall; har amerikanerne lyst til å spise dem?

Sitron til folket. I starten var Fairchild for en amatørspion å regne, så ingenting gikk helt som planlagt. Oppdraget fra amerikanske myndigheter var å ta med seg frø, avlinger eller frukt og grønnsaker fra landene han reiste til. I løpet av sitt praksisplassopphold ved Naples Zoo i Italia ble Fairchild sendt ut på et topphemmelig spionoppdrag til den franske øya Korsika i Middelhavet, på jakt etter sitroner. Myndighetene håpet at han skulle klare å komme seg inn og ut av Korsika, uten å tiltrekke seg unødig oppmerksomhet, med en sitron eller to i kofferten.

Men unge Fairchild hadde ingen trening i å holde lav profil, slik spioner gjerne bør ha. Vel fremme på Korsika kom han i snakk med en restauranteier og la ut i det vide og brede om sin store interesse for planter. Eieren tipset ham om fjellandsbyen Borgo, midt i sitronregionen, og formidlet kontakt med borgermesteren for en guidet tur. Fairchild, som hverken hadde sett eller smakt sitroner før, leide seg sporenstreks et esel, og red i vei, lykkelig uvitende om korsikanernes iboende skepsis mot fremmede.

Borgermesteren fattet øyeblikkelig mistanke til den unge turisten, som kom drassende med kamera og notatblokk. Han hadde hørt om slike spioner som ga seg ut for å være vanlige sitroninteresserte turister.

Etter kun to timer på Korsika ble Fairchild arrestert, men i kameraet hans fant politiet kun bilder av trær og planter – og noen få av pene jenter i skjørt. De lot ham gå, med forbud mot å komme tilbake til øya.

Slukøret og med uforrettet sak, red Fairchild ned fjellsiden, vel vitende om at det kanskje ikke ville komme noen flere anledninger til å plukke med seg sitroner fra Korsika.

Så oppdaget han det: sitrontreet! Fairchild forsikret seg om at han var alene, hoppet av eselet og listet seg nærmere. Like etter var han tilbake på eselryggen og uten flere større hindringer kom han seg tilbake til Italia.

Til alt hell hadde ingen tatt seg bryet med å sjekke lommene hans da han gikk om bord i Italia-båten. I så fall hadde de funnet fire små sitronkvister i knopp, som snart skulle plantes i amerikansk jord. Dersom de ikke spiret, var Fairchild sikker på at minst ett av frøene i en av de tre sitronene han hadde plukket med seg, ville gjøre jobben.

Fruktbar arv. David Fairchild bygget grunn-muren for amerikansk jordbruk slik vi kjenner det i dag, og han la samtidig til rette for et mer variert kosthold for amerikanerne. Daniel Stone, forfatter av boken «The Food Explorer», gir Fairchild æren for at USAs tidligere så kritthvite kulinariske lerret i dag er et enormt, fargerikt kunstverk. Stone sammenligner ham med Fairchilds egen svigerfar, oppfinner av tele-fonen, Alexander Graham Bell.

På samme måte som det er lite ved dagens smarttelefoner som minner om Graham Bells opprinnelige oppfinnelse, er dagens sitroner og mangoer ikke de samme som Fairchild tok med seg til USA. Men som Bells oppfinnelse, er de direkte resultater av den banebrytende prosessen han satte i gang.

Det er en arv som har båret frukt i over hundre år og beriket amerikanerens matbord på dramatisk vis.

  

Kilder: Daniel Stone: «The Food Explorer: The True Adventures of the Globe-Trotting Botanist Who Transformed What America Eats» (2018), Smithsonian Institute, «Sidedoor» (podcast): «America`s First Food Spy».

 

Banan-Mathiessen.

Christian Marius Emil Matthiessen (1850–1918), etter hvert kjent som Banan-Matthiessen, var gründer og forretningsmann, og et slags norsk svar på David Fairchild.

 

Fakta

Import av frukt, frø, planter og blomster til Norge.

For å unngå sykdom på norsk flora og fauna finnes det regler for hvor mye planter og frø man som privatperson kan ha med seg fra utlandet.

Du kan ha med inntil:

/ 10 kg frukt, bær eller grønnsaker (OBS. Poteter, uansett mengde, krever spesiell tillatelse).

/ 25 stk. avskårne blomster

/ 3 kg blomsterløk og blomsterknoller.

/ 5 stk. potteplanter (stueplanter) fra europeiske land.

/ 50 porsjonspakninger med frø.

Dersom man vil importere større mengder enn dette, må man ha plantesunnhetssertifikat.

Kilde: Tolldirektoratet. www.toll.no

På en togreise fra London til Newcastle i 1904 kom han i snakk med den britiske bananimportøren A. Roger Ackerley. For Matthiessen, som aldri tidligere hadde sett en banan, bar togreisen bokstavelig talt frukter.

De to mennene inngikk en avtale om at Matthiessen skulle produsere trekasser for den engelske bananimportøren Elders & Fyffes Ltd., mot at firmaet hans fikk enerett på bananimport til Skandinavia.

I september 1905 kom den første lasten på 3000 kg bananer til Norge. Banan-Matthiessens firma grunnlagt i 1886, Chr. Matthiessen AS, hadde bananmonopol i Norge helt frem til 1960-tallet.

I 1981 ble navnet endret til BAMA gruppen AS.

Hvert år distribuerer BAMA 500 000 tonn frukt og grønt fra 1400 produsenter i 85 land, til 17 000 forhandlere i Norge. Av dette er 34 prosent norske råvarer.

Christian Matthiessen døde i 1918, og fikk derfor aldri oppleve den enorme suksessen firmaet hans skulle få.

Kilde: Bama.no