• Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

  • Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

  • Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

  • Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

  • Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

  • Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

Treningspillen.

Treningspillen.

Fra utgave: 4 / april 2018

Hva om du kunne få de fysiske fordelene av trening, uten å løfte en finger?

Det var sent på sommeren, og de grå tårnene på Salk Institute i San Diego gled sømløst inn i tåken fra havet. Den stramme, marmorbelagte gårdsplassen lå der stille og forlatt. Gressplenen på sør­siden, et fredfullt tilfluktssted, ofte brukt til Tai Chi og yogaklasser, var også helt tomt for liv. Men gjennom ventiler bygget inn i betongkantene kunne man kjenne en svak eim av ammoniakk stige opp fra de mer enn to tusen burene med laboratoriegnagere under bakken. I et teakkledd kontor med utsikt over havet introduserte biologen Ron Evans meg for to ulike eksemplarer: Sofagris-musen og Lance Armstrong-musen.

Sofagris-musen var blitt avlet frem for å fungere som en stedfortreder for gjennomsnittsamerikaneren. Dens daglige trim var begrenset til en sporadisk vralt bort til en bolle fylt til randen med pellets av labora­torie-standard «vestlig mat», som besto nesten utelukkende av fett og sukker. Det ble sagt at den smakte nesten som kakedeig. Musen var sløv, den lå og slanget seg i ren sagflis mens lag med fett var synlig under dens tynnende og fete pels.

Lance Armstrong-musen var blitt avlet frem på akkurat samme måte, men til tross for dens dårlige kosthold og mangel på fysisk aktivitet, var den slank og stram. Øynene og pelsen skinte der den gikk og snuste rundt inne i buret sitt.

Lance Armstrong-musen var blitt avlet frem på akkurat samme måte, men til tross for dens dårlige kosthold og mangel på fysisk aktivitet, var den slank og stram. Øynene og pelsen skinte der den gikk og snuste rundt inne i buret sitt.

Hemmeligheten bak Armstrong-musens sunne fremtoning og ungdommelige energi, forklarte Evans, var en daglig dose GW501516 – et stoff som gir de samme gunstige effektene som fysisk trening, uten at man trenger å bevege en muskel. 

Fysisk aktivitet er forbundet med en viss grad av ubehag, tross alt. Da vi satt oss ned for å snakke, fjernet Evans – en veltrent noen-og-seksti-åring i en stripete poloskjorte – en knestøtte som lå på salongbordet for å gjøre plass for et krus med peppermyntete. Han hadde fått i seg et virus da han gikk på fottur i Andesfjellene og forsøkte nå å roe ned magen. Evans begynte å eksperimentere med 516, som stoffet gjerne omtales som, i 2007. Han håpet at det skulle gi noen ledetråder til å finne ut hvordan genene som kontrollerer menneskers stoffskifte blir skrudd av og på – et spørsmål som han har kvernet på gjennom hele sin karrière.

Mus elsker å løpe, fortalte Evans meg. Når han putter løpehjul inn i burene deres, løper de gjerne flere kilometer hver natt. Disse nattlige øvelsene er ikke bare en måte å håndtere et stressende laboratorieliv på, noe forskere fra Universiteit Leiden i Nederland viste i et søtt eksperiment de utførte for noen år siden. I et stille hjørne i en bypark satte de ut et bur med løpehjul inni og overvåket området med et kamera med nattmodus og bevegelsessensor.

 

Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

 

Opptakene viste at hjulet hadde vært i tilnærmet konstant bruk av ville mus. Til tross for at deres daglige aktiviteter, som å lete etter mat, finne seg en make og å unngå rovdyr ga dem mer enn nok fysisk aktivitet, valgte de ville musene frivillig å løpe mer.
De tilbrakte opptil 18 minutter om gangen på hjulet og returnerte senere for gjentatte økter. Likevel, som eksempelet med personen Lance Armstrong viser, er det ikke alltid nok med trening alene.

Da Evans begynte å gi 516 til laboratoriemusene som brukte løpehjulet jevnlig, så han at etter bare fire uker på stoffet hadde musene økt sin utholdenhet – hvor langt de kunne løpe og hvor lenge – med opptil 75 prosent. Samtidig ble også midjeomkretsen («tverrsnittsarealet» på fagspråket) og kroppsfettprosenten mindre. Insulin­resistensen gikk ned, og forholdet i muskelsammensetningen deres endret seg til å bli såkalte langsomme muskelfibre – som er utholdende og forbrenner fett.

Slike fibre finner vi mange av hos lang­distanseløpere. I menneskesammenheng ville dette være som om en mosjonist en dag skulle våkne opp med kroppen til Mo Farah. Evans publiserte sine første resultater i tidsskriftet Cell i 2008. Her viste han at dersom hans kakedeig-gumlende mus fikk mulighet til å trene, så ville de som hadde fått 516 i åtte uker, kunne løpe i nesten halvannen time lenger enn sine dopingfrie medmus. «Vi kan erstatte trening med medisin», sa han.

Dersom hans kakedeig-gumlende mus fikk mulighet til å trene, så ville de som hadde fått 516 i åtte uker, kunne løpe i nesten halvannen time lenger enn sine dopingfrie medmus. 

Måten legemiddelet virker, er ved å etterligne effekten som utholdenhetstrening har på ett spesielt gen – PPAR-delta. I likhet med alle andre gener sender PPAR-delta ut instruksjoner i form av kjemikalier – proteinbaserte signaler som forteller celler hva de skal være, hva de skal bruke som drivstoff, hvilke avfallsstoffer de skal skille ut og så videre. Ved å binde seg til reseptoren for dette genet, omformer 516 genet slik at meldingene den sender ut endres – signalet for å bryte ned og forbrenne fett blir forsterket, og beskjedene om å bryte ned og forbrenne sukker blir undertrykket.

Evans’ dopede mus løp lenger, delvis fordi musklene deres hadde blitt fortalt at de skulle forbrenne fett og spare på karbohydrater, noe som betyr at det tar lengre tid før man «går på en smell» – den smertefulle følelsen når musklene tømmer glukoselageret i musklene.

516 utløser også en rekke andre biokjemiske endringer, slike som oppstår når folk trener for å løpe et maratonløp. Disse endringene har betydelige helsemessige for­deler. Evans omtaler stoffet som «trening i en pille». Til tross for at Evans forstår ned i minste detalj den bakenforliggende mekanismen som forårsaker effekten av 516, vet han derimot ikke hvilket molekyl som ut­løser denne prosessen naturlig under en treningsøkt.

Én av de største utfordringene for enhver som ønsker å utvikle en treningspille, er nemlig det at den biologiske prosessen som utløses av fysisk aktivitet, fortsatt er noe av et mysterium for oss. Til tross for alle de kjente helsemessige fordelene ved å ta en kort løpetur rundt parken, er forskere ikke i stand til fullt ut å forklare hvordan fysisk trening faktisk gjør hva den gjør.

516-sammensetningen ble utviklet på slutten av 1990-tallet i laboratoriene til Glaxo Smith Kline. Skaperen av stoffet, biokjemikeren Tim Willson, hadde ansvar for en forskningsgruppe som hadde i oppgave å lete etter kjemikalier som kunne binde seg til PPAR-delta reseptoren. Søket ble utført på bakgrunn av en tidligere oppdagelse: Et stoff som hadde bundet seg til en lignende gen-reseptor var nemlig svært effektiv i behandlingen av diabetikere – legemiddelindustriens mest lukrative marked.

Willsons forskerteam testet 516, først i et reagensrør og deretter på middelaldrende og overvektige aper. Resultatene var oppløftende. «Vi fikk denne dramatiske økningen av det gode kolesterolet, og en tilsvarende reduksjon av den dårlige typen», fortalte han meg nylig, og la til at 516 også forår­saket at insulin- og triglyseridnivåene sank.

Kombinasjonen av disse effektene gjorde at 516 fremsto som et lovende middel mot det som er kjent som «metabolsk syndrom», en samling av symptomer – inkludert overvekt, høyt blodtrykk og høyt blodsukker – som er et forvarsel om hjertesykdommer og diabetes. Det er estimert at mer enn en tredjedel av alle voksne i USA har metabolsk syndrom, noe som gjorde at utsikten for profitt for 516 virket lovende.

516 fremsto som et lovende middel mot det som er kjent som «metabolsk syndrom», en samling av symptomer – inkludert overvekt, høyt blodtrykk og høyt blodsukker – som er et forvarsel om hjertesykdommer og diabetes.

Glaxo Smith Kline tok legemiddelet hele veien gjennom fase II, altså klinisk utprøving på mennesker, og demonstrerte på en vellykket måte at produktet forårsaket at kolesterolnivået sank uten å medføre noen problematiske bieffekter. I 2007 besluttet imidlertid Glaxo Smith Kline å skrinlegge 516. Selskapet var i ferd med å gå i gang med fase III-utprøvingene – den omfattende, kostbare, dobbeltblinde, placebo­kontrollerte utprøvingen som kreves for å få en godkjennelse fra FDA, altså myndighetene i USA – da resultatene fra en langvarig toksisitetstest kom inn.

 

Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

 

Mus som hadde fått legemiddelet i store doser over en toårsperiode (forventet levetid for en laboratoriegnager), utviklet kreft i større grad enn det de dopfrie musene gjorde. De fikk svulster over hele kroppen, fra tungen til testiklene. Resultatene gjorde at GloxoSmithKlines avgjørelse ikke var til å unngå. Dersom en stor dose av legemiddelet syntes å øke risikoen for kreft ved slutten av musenes forventede levetid, ville den eneste måte å bevise at en lavere dose av legemiddelet ikke vil ha en lignende effekt på mennesker være å kjøre en test over 70 år. Uten disse bevisene ville FDA trolig ha sagt at den potensielle risikoen ved å ta legemiddelet, er større enn den faktiske faren som er forbundet med å ha høyt kolesterol.

Arbeidet med 516 fortsatte imidlertid andre steder. Ettersom Willson publiserte sin beskrivelse av den kjemiske strukturen og de kliniske effektene i 2001, ble andre laboratorier i stand til å syntetisere kjemikaliet for videre forskningsbruk. Ron Evans begynte sitt arbeid med 516 ved Salk Institute samme året som forskerne ved Glaxo Smith Kline avsluttet sitt. Siden den gang har han utviklet en mindre kraftig versjon, som han også håper vil være mindre giftig.

516 er imidlertid ikke den eneste «treningspillen» under utvikling. På University of Southampton, på Englands sørkyst, møtte jeg biokjemikeren Ali Tavassoli, en hengslete, ungdommelig 42-åring. Han har en avslappet holdning som erstattes av en nerdete entusiasme når han begynner å forklare detaljene omkring proteininter­aksjoner. Tavassoli oppdaget stoffet sitt, Compound 14, mer eller mindre ved en tilfeldighet da han utarbeidet en måte å teste en ny kategori av kreftmedisiner på. Han er fortsatt litt forundret over hvordan hans laboratorium nå er et av de ledende i kappløpet om å utvikle en treningspille.

I en nylig utgitt artikkel viser han og hans kolleger at Compound 14 forårsaket at blodsukkernivået hos overvektige, stillesittende mus på en fettrik diett, nærmet seg normale verdier innen én uke. Fem prosent av kroppsvekten deres bare smeltet bort. Måten det virker på, forklarte han, er ved å lure cellene til å tro at de er i ferd med å gå tom for energi, noe som får dem til å forbrenne mer av kroppens drivstoffreserver.

Samtidig har cellebiologen Bruce Spiegelman, som jobber ved Harvard University i Boston, oppdaget to potente treningshormoner. Et av dem, irisin, gjør det hvite fettet med lav stoffskifteaktivitet hos mus om til mitokondrie-rikt, energi­forbrennende brunt fett. Spiegelman oppgir at han har sett bevis for at det også kan øke nivået av sunne proteiner i områdene i hjernen som er forbundet med læring og hukommelse. Han forsker nå på en tredje kjemisk forbindelse.

Da jeg besøkte laboratoriet hans, fikk jeg gjennom et mikroskop se, på en petriskål med glatte, runde muskelfibre – en slags musetartar – som han skulle til å behandle med dette kjemikaliet. De reagerte med krampaktige rykninger. «Det skjer spontant», sa Spiegelman da jeg skvatt bakover. «Membranen er elektrisk aktiv, det er nesten som radiostøy. De våkner til liv bare av og til. Eksperimentet – trening i en skål – er en effektiv måte å gå gjennom et stort antall kjemikalier før de velger den mest lovende kandidaten for testing på intakte mus.

Jeg la merke til at fibrene var mørkerøde, nesten som rå tunfisk, og Spiegelman forklarte at dette er en vanlig egenskap hos langsomme muskelfibre – den fettforbrennende og utmattelsesmotstandsdyktige typen som brukes under utholdenhetstrening. Raske muskelfibre – som er mer kraftfulle, men som slites ut raskere og som går på karbohydrater – er mer rosa i fargen.

Sammenligningen med fisk er ikke tilfeldig. Under forskningen oppdaget Spiegelman at tunfisk har en mutasjon i et gen som spiller en viktig rolle for å avgjøre muskelfiberforholdet. Som et resultat er all muskulatur i tunfisken langsomme muskelfibre, som er årsaken til den særegne fargen og kjøttaktige konsistensen på en tunfiskbiff.

Under forskningen oppdaget Spiegelman at tunfisk har en mutasjon i et gen som spiller en viktig rolle for å avgjøre muskelfiberforholdet. Som et resultat er all muskulatur i tunfisken langsomme muskelfibre, som er årsaken til den særegne fargen og kjøttaktige konsistensen på en tunfiskbiff.

Spiegelman samarbeider nå med andre forskere for å klare å sette inn tunfiskversjonen av dette genet inn i annen fisk som det er lett å drive oppdrett på – som karpe og laks – for å gjøre dem mer tunfiskaktige. Dermed vil etterspørselen etter vill, blå­finnet tunfisk kunne reduseres.

Selv om Spiegelman, Evans og Tavassoli har forsket på ulike stoffer, har de alle fulgt det som kan beskrives som metalldetektormetoden for utvikling av treningspiller: De har sjekket tusenvis av kjemikalier for å finne én eller to som kan overføre noen av de samme fordelene som trening gjør. Andre forskere går løs på problemstillingen fra motsatt ende. De forsøker å dokumentere alle biokjemiske reaksjoner som utløses under trening, noe som vil skape et slags veikart for videre utvikling av legemidler.

Til neste år skal National Institutes of Health i USA starte på et ambisiøst, femårig forskningsprosjekt for å måle alle større molekyler som blir endret av fysisk aktivitet blant omkring 3000 menn og kvinner i alle aldre og med ulik grad av treningserfaring. Maren Laughlin, som leder prosjektet, forklarte at teknologien for å ta et molekylært snapshot av menneskekroppen når den er i bevegelse kun har vært tilgjengelig i løpet av det siste tiåret. «Vi har forsket på menneskers stoffskifte i mange, mange år, men nesten utelukkende når kroppen slapper av», sa hun. Det er som om vår kunnskap om hvordan hjernen fungerer, kun er basert på observasjoner av folk som sover.

I Australia tok biologen David James nylig det første skrittet i denne retningen da han forsket på muskelbiopsier fra fire unge, sunne menn før og etter en ti minutters hard treningsøkt på en ergo­metersykkel. James og hans kolleger listet opp alle målbare forskjeller i proteinstruk­turene mellom prøvene som ble tatt før og etter treningsøkten. De fant mer enn 1000 endringer, hvorav kun 10 prosent lar seg forklare med dagens medisinske vitenskap. For alle som ønsker å utvikle en treningspille, er disse nye funnene både lovende og utfordrende.

De røde dobbeldekkbussene i London er berømte verden over. Det som er mindre kjent, er at den første kvantitative, systematiske medisinske studien av trening fant sted om bord i disse. På slutten av 1940-tallet gikk den unge, britiske epidemiologen James Morris gjennom post mortem-foliene på et sykehus i Londons East End da han la merke til en urovekkende økning i forekomsten av hjerteinfarkt i den første halvdelen av det 20. århundret.

Det var også andre som hadde bitt seg merke i denne trenden, men ingen hadde noen forklaring. Morris hadde imidlertid en mistanke om at det kanskje var en korrelasjon mellom hyppigheten av hjerteinfarkt og stillesittende yrker. Derfor rettet han seg mot dobbeltdekkerbussen. «Dersom du har vært i London, så vet du», fortalte forfatter og fotografen Bill Hayes, som jobber på et prosjekt om treningens historie, «at sjåføren sitter foran og kjører bussen, mens konduktøren går av og på bussen og opp og ned trappen for å ta imot billetter og for å få folk til å sette seg.»

 

Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

 

Blant de tusenvis av sjåførene og konduktørene som jobbet på Londons busser på den tiden, var det store flertallet menn. De fleste kom fra samme sosiale bakgrunn. Samlet sett var den eneste betydelige forskjellen mellom dem deres daglige aktivitetsnivå. Morris tilbrakte mange timer på busser. Han overvåket hvor mange timer sjåførene brukte på å sitte (90 prosent av vakten, i gjennomsnitt) og talte hvor mange trinn konduktøren klatret opp og ned hver dag (mellom 500 og 750). Med hjelp fra Storbritannias nyetablerte helsetjeneste NHS gikk han gjennom bussjåførenes helsejournaler.

Morris ble sjokkert over å se i hvor stor grad disse dataene stemte overens med hans opprinnelige hypotese. Det var tilnærmet dobbelt så stor sannsynlighet for at de stillesittende sjåførene skulle falle om og dø av et plutselig hjerteinfarkt enn at konduktørene som var i konstant bevegelse, skulle gjøre det samme. Han fulgte opp med det han beskrev som en «epidemiologi av uniformer» – en møysommelig sammenligning av midjemålet på buksene som ble delt ut til begge gruppene, i alle alders­grupper – og konkluderte med at sjåførene var betraktelig rundere rundt livet enn det konduktørene var. Morris bekreftet senere en lignende korrelasjon blant ansatte i postvesenet – de som hadde stillesittende jobber i skranken på postkontoret hadde langt høyere forekomst av hjerte- og kar-sykdommer enn hva postbudene som gjorde sine runder til fots eller på sykkel hadde.

Da artiklene som presenterte disse resultatene ble publisert i det medisinske tidsskriftet The Lancet, ble konklusjonen til Morris – at trening var viktig for helsen, og at fravær av fysisk aktivitet resulterte i død og sykdom – møtt med overraskelse og vantro. 

Da artiklene som presenterte disse resultatene ble publisert i det medisinske tidsskriftet The Lancet, ble konklusjonen til Morris – at trening var viktig for helsen, og at fravær av fysisk aktivitet resulterte i død og sykdom – møtt med overraskelse og vantro. «Underlig», skrev The Evening Express i Aberdeen, og påpekte at forskningen ikke hadde tatt i betraktning det som på den tiden var de allment aksepterte risikofaktorene for hjerteinfarkt, som å være av typen som er tilbøyelig til å bli nervøs på grunn av mentalt stress.

Den gjengse oppfattelsen innen lege­vitenskapen var at hjerteinfarkt mest sannsynlig var et resultat av høyt blodtrykk, og at fysisk aktivitet ikke hadde noe med noen av delene å gjøre.

Frem til dette tidspunktet hadde holdningen til fysisk aktivitet variert opp gjennom historien, ifølge Hayes. De gamle grekerne var tilhengere. Platon, som hadde drevet med konkurransebryting, var full av lovord av de mentale helsefordelene fysisk anstrengelse brakte med seg. Hippokrates skrev: «Mat alene holder ikke et menneske friskt, han må også trene». Blant europeerne i middelalderen, derimot, var det en utbredt oppfattelse at kroppen kun var et syndig skall, og at trening var en distraksjon fra det viktigere arbeidet med å forbedre sjelen. «Ånden blomstrer kraftigere og mer aktivt i en myk og svakelig kropp», sa den franske abbeden St. Bernard av Clairvaux til sine følgere.

Den persiske vitenskapsmannen Avicenna hadde et langt mer opplyst syn på kroppens helsetilstand enn det hans europeiske samtidige hadde. Han argumenterte for et mer intermediært syn og anbefalte moderat fysisk trening. Han advarte imidlertid mot faren den varmende effekten av trening utgjorde og dens evne til å spre sovende urenheter rundt om i kroppen.

Det kan også virke som om det var litt forvirring omkring hva fysisk trening egentlig var. Hayes nevnte «De Arte Gymnastica», en avhandling skrevet i 1569 av den italienske adelsmannen Girolamo Mercuriale, som regnes for å være den første boken om idrettsmedisin. Treningsformene som Mercuriale tar for seg, inkluderte å være passasjer på en båt som ble rodd av noen andre.

«Det er litt søtt», sier Hayes. «Han mente at fordi det forårsaker bevegelse, og bevegelse hadde en effekt på sinnstilstanden i kroppen, så ville dette være en god ting.» Frem til viktoriatiden, da sportsaktiviteter begynte å bli ansett som et moralsk sikkerhetstiltak mot utsvevelser, ble det fortsatt advart mot hard trening – særlig for kvinner. Det ble antatt at det førte til overanstrengelse, utmattelse og til og med en tidlig død.

For de fleste mennesker opp gjennom historien har det selvsagt ikke vært noe alternativ ikke å trene. De illustrerte øvelsene i «De Arte Gymnastica» var rettet mot renessanse-prinser. I datidens føydalsamfunn kunne ikke bøndene som arbeidet på adelens enorme eiendommer unngå vedvarende og hard aktivitet.

Først etter den industrielle revolusjonen, som gjorde fysiske anstrengelser til et valg snarere enn en nødvendighet, har forskere begynt å måle treningens fordeler – og, i prosessen, økt skyldfølelsen hos dem som ikke klarer å klemme inn nok trening rundt sine stillesittende jobber.

I de 60 årene som har gått siden Morris la ned sitt pionérarbeid, er de helsemessige fordelene ved fysisk aktivitet blitt målt i studie etter studie. Forskere dysset raskt ned enhver gjenværende tvil omkring funnene fra Morris, og demonstrerte gjentatte ganger at fysisk aktivitet var med på å redusere dødsfall forårsaket av hjertesykdommer og slag.

 

Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

 

Senere forskningsprosjekter – under­søkelser av tvillinger, amish-folk, danske arbeidere tvunget til å ta heisen og studenter i Dallas foreskrevet å hvile i sengen – viste at mangel på fysisk aktivitet er forbundet med tidlig utbrudd av mer enn 40 kroniske sykdommer og tilstander, alt fra forstoppelse og tykktarmskreft til depresjon og diabetes.

I dag er det mer enn 100 000 publiserte artikler som bekrefter sammenhengen mellom trening og helse. Det går knapt en uke uten at en overskrift trekker en sammenheng mellom trening og sterkere skjelett, redusert risiko for demens, evnen til å lære språk og, selvfølgelig, bedre sex.

Utallige institusjoner, inkludert Verdens helseorganisasjon, anbefaler minst 150 minutter med fysisk aktivitet hver uke. De medisinske bevisene er så tunge at dersom noe kunne utvikles til å etterligne de helsemessige gevinstene av fysisk aktivitet på en trygg måte, ville det sannsynligvis bli det mest verdifulle legemiddelet i verden. 

Utallige institusjoner, inkludert Verdens helseorganisasjon, anbefaler minst 150 minutter med fysisk aktivitet hver uke. De medisinske bevisene er så tunge at dersom noe kunne utvikles til å etterligne de helsemessige gevinstene av fysisk aktivitet på en trygg måte, ville det sannsynligvis bli det mest verdifulle legemiddelet i verden. Det brede spekteret i de helsemessige gevinstene av det å trene indikerer imidlertid at det er usannsynlig at kun ett enkelt medikament kan ha så omfattende effekter.

Det virkelige problemet, ifølge Ron Evans, ligger i betegnelsen «mosjon». Det er for generelt til å kunne brukes på en hensiktsmessig måte. «Man må være mer spesifikk», sier han. Han mistenker at det vil vise seg at kun en håndfull av de biokjemiske prosessene er ansvarlig for flertallet av de helsemessige fordelene trening fører med seg. Blant dem som jobber med å utvikle en treningspille i dag, er Evans den som er nærmest målstreken. Han har etablert et selskap, Mitobridge, for å lansere sin forbedrede versjon av 516 på markedet. I sommer startet selskapet fase I-utprøvingene på mennesker.

FDA (Food and Drug Administration, USAs helsemyndighet for regulering av blant annet legemidler) anerkjenner pr. i dag hverken metabolsk syndrom eller mangel på mosjon som sykdommer. Alle som ønsker å selge treningspiller, må derfor få den godkjent som en behandling for en sykdom som oppfyller FDAs kriterier, i et håp om at når produktet først er på markedet, vil bruken av produktet utvides til å omfatte et enda bredere spekter av tilstander.

Evans påpeker at statiner opprinnelig ble godkjent på slutten av 1980-tallet, spesifikt for personer som hadde hatt hjerteinfarkt. Tre tiår senere blir de i dag rutinemessig foreskrevet millioner av mennesker som kun har høyt kolesterol. Med dette eksempelet i tankene tester Mitobridge nå legemiddelet sitt som en behandling for Duchennes muskeldystrofi, en uhelbredelig genetisk sykdom som rammer én av 5000 gutter – musklene deres bryter sammen og fører utelukkende til død, i en gjennomsnittsalder av 26 år.

«Mulighetene for profitt ved å få et legemiddel godkjent, gjør duchenne til en god kandidat», sier Evans. «Det er en sykdom som det ikke er noen gode medisiner for, og barna som har den kommer alle til å dø unge. Det er lettere å selge dette til FDA.»

Selv om alt skulle gå greit, er 516 fortsatt flere tester og mange år unna å nå markedet. Og til tross for at Evans er overbevist om at hans forbedrede versjon av legemiddelet er trygt, vil ethvert molekyl som påvirker stoffskifteprosesser nødvendigvis interagere med en rekke andre molekyler rundt om i kroppen på måter som vi ennå ikke forstår. Likevel er Evans, James og Spiegelman alle overbevist om at lovlige legemidler som etterligner noen av effektene fysisk aktivitet forårsaker, er på vei – innen de neste 10 til 15 årene.

Ali Tavassolo, forskeren ved Southampton University, er imidlertid mer skeptisk. «Aviser, pressen – de får meg alltid til å fremstå som den kyniske briten på dette feltet», sier han og ler av den voldsomt entusiastiske holdningen til sine amerikanske kolleger.

Hans arbeid er i hovedsak innen kreftforskning, og han er godt kjent med at dramatiske endringer i cellestoffskiftet er forbundet med vekst av svulster. Han frykter at det kunstig å øke frekvensen muskelcellene forbrenner energi på, nødvendigvis, på lang sikt, må få konsekvenser andre steder i kroppen. 

Det er risiko forbundet med alle legemidler – spørsmålet er hvorvidt de potensielle fordelene er verdt risikoen. For en med duchenne vil det å ta 516 være helt fornuftig. Det er også en håndfull andre tilfeller der en kort periode med treningspillene kunne vært til god nytte. Astronauter, for eksempel, tilbringer to timer daglig med å trene på apparater som er designet for å hindre muskelsvinn og uttynning av skjelettet som forårsakes av den svake tyngdekraften i rommet. Likevel returnerer de med mild osteoporose og vesentlig svekkede muskler etter seks måneder i rommet.

Etter vi blir 40 år mister vi alle, selv atleter, rundt 8 prosent av muskelmassen hvert tiår, og ytterligere 15 prosent når vi er mellom 70 og 80 år. Skrøpeligheten som følger av dette kan være dødelig – nesten halvparten av eldre som blir lagt inn på sykehus på grunn av brudd i hoftebenet, kommer aldri hjem igjen.

For pasienter som restituerer etter en operasjon eller er knyttet til en ventilator, vil det å ta en treningspille også kanskje være verdt risikoen. Og så er det de eldre, da. Etter vi blir 40 år mister vi alle, selv atleter, rundt 8 prosent av muskelmassen hvert tiår, og ytterligere 15 prosent når vi er mellom 70 og 80 år. Skrøpeligheten som følger av dette kan være dødelig – nesten halvparten av eldre som blir lagt inn på sykehus på grunn av brudd i hoftebenet, kommer aldri hjem igjen.

Kostnadsanalysene blir imidlertid mer uklare for de estimerte 80 prosent av voksne i USA som ikke får sine anbefalte 150 minutter med mosjon i uken. Sett fra perspektivet til offentlige helsemyndigheter er fysisk inaktivitet en av de største utfordringene i det 21. århundret. En ny studie viser at 7 prosent av alle dødsfallene i Europa i 2008 kunne tilskrives inaktivitet – mer enn dobbelt så mange som var forårsaket av overvekt.

«Så hva vil være best for de menneskene?» spurte Wilson, den opprinnelige utvikleren av 516, meg. «Å bli fortalt – igjen – at de må mosjonere 30 minutter om dagen, eller å ta en pille?» Man kan svare med et annet spørsmål: Hvorfor kan ikke mennesker bare være mer som mus? Hvorfor velger så mange av oss å droppe fysisk aktivitet til fordel for å se på TV eller å sjekke e-post?

Jeg snakket med Theodore Garland, en biolog ved University of California, Riverside, som har forsket på variasjoner i frivillig fysisk aktivitet mellom arter. Han pekte på teorier om at store deler av menneskets utvikling har vært motivert av nødvendigheten av å spare på energi, og indikerer at opp gjennom evolusjonen har ulike arter hatt en tendens til å utvikle nevrokjemiske belønningssystemer som gjør bevegelse mer eller mindre tiltrekkende – basert på deres overlevelsesbehov.

I stedet for å lage en pille som erstatter mosjon for mennesker, foretrekker Garland en annen legemiddelløsning. «Personlig har jeg være mer interessert i muligheten for å utvikle et middel som kan få oss til å bli mer interessert i å bevege oss», sa han.

Jeg innså etter hvert at alle pilleforskerne delte en interesse for å trene. Spiegelman følger et strengt regime av kickboksing, løping og vektløfting. Tavassoli er surfer og fjellklatrer, Evans og James er begge syklister. Willson er en triatlet og har nylig fullført sitt ellevte halv-ironman. «Jeg trener fordi det er det er en del av hvordan jeg lever», sa han. «Det er del av min personlighet. Jeg elsker den disiplinen med å trene jevnlig. Å ta en pille, ville føles som å jukse», sa han. «I manges øyne er utviklingen av en treningspille en dårlig ting», sa Evans. «De sier at vi prøver å undergrave fysisk aktivitet i Amerika.»

Den mer treffende anklagen er at Evans’ forskning potensielt kan omdefinere fysisk aktivitet – på godt og vondt – på samme måte som andre områder innen stoffskifteforskningen over tid har omdefinert mat. På 1800- og 1900-tallet, da forskerne oppdaget vitaminer, mineraler og fytokjemikalier, ble «mat» forandret til «næringsstoffer». Denne endringen av vår oppfattelse av mat banet vei for matpyramiden, lovverk om merking av mat, fremveksten av såkalt supermat og til og med materstatningsprodukter.

I årene som kommer, når forskerne kan tilby oss nye måter å forstå og måle fysisk aktivitet på, vil vårt forhold til trening sannsynligvis også endres.

En løpetur om morgenen vil bli omklassifisert som en god kilde til gunstige kjemikalier, ulike treningsformer kan bli endret på for å optimalisere de molekylære utfallene de fører med seg. Det kan godt hende at en vitenskapelig forståelse av del-enhetene vil komme til å gå på bekostning av vår evne til å sette pris på den umålbare helheten.

Selv om 516 ikke ennå er blitt godkjent som et legemiddel, er det likevel mange mennesker som tar det. Når strukturen i et nytt stoff er blitt publisert, er det fritt frem for laboratorier som lager kjemikalier for andre laboratorier å fremstille og selge disse stoffene, men kun for «forskningsformål». 516 er lett og relativt billig å lage, og det er også lett tilgjengelig på internett.

Verdens antidopingbyrå la i 2009 516 til på listen over forbudte stoffer, og organisasjonen tester nå rutinemessig etter stoffet.

De første som tok i bruk stoffet var topp-atleter som var på utkikk etter en «edge». Verdens antidopingbyrå la i 2009 516 til på listen over forbudte stoffer, og organisasjonen tester nå rutinemessig etter stoffet. Siden den gang har minst seks profesjonelle syklister blitt utvist etter at de er blitt tatt i å bruke stoffet. I den senere tid er 516 blitt populært blant den type menn – og de er nesten bare menn – som skriver innlegg på forum med navn som «Think Steroids», «Swol HQ» og «Juiced Muscle». I hele dette merkelige hjørnet av internettet, der guttas avatar ofte er hodeløse selfies av dem selv i bodybuilding-positurer, selvmedisinerer de seg med 516 og deler sine erfaringer – vanligvis anonymt, og de bruker gjerne pseudonymer som Macho313, nofatchix og Big Beef.

Jeg meldte meg inn i et par av disse foraene for å spørre mennene om deres erfaring med 516. De færreste ville snakke, og i hvert fall ikke bli identifisert. Til slutt var det imidlertid et medlem på Muscle­Chemistry.com-forumet som samtykket til å skrive med meg – på den betingelsen at jeg utelukkende skulle referere til ham ved navnet han bruker på internett, «Iron Julius».

 

Illustrasjon: ØRJAN JENSEN, SUPERPOP

 

Han fortalte meg at han bodde i en liten by i sørstatene i USA og at han var trebarnsfar. Han begynte å ta preparatet i 2012 etter at han hørte om det på et annet forum. «Det hadde ikke blitt så ettertraktet ennå, men den lille informasjonen som fantes, gjorde at det hørtes ut som noe jeg kunne like», skrev han. Kona til «Iron Julius» hadde mast om at han skulle begynne å løpe med henne, men på grunn av sin størrelse hadde han vært nølende. Til tross for dette meldte han seg på et fem kilometers-løp – mest for å blidgjøre henne. Han begynte å ta 516 fem dager før løpet. «Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle gå store deler av løpet», skrev han. «Men faktisk så løp jeg med henne hele veien. Det overrasket meg veldig hvor godt det føltes.»

«Iron Julius» tar fortsatt 516, selv om han har lagt merke til at kvaliteten i prepa­ratet har sunket i det siste. «Jeg er en frivillig brannmann, så utholdenhet er til tider svært viktig», forklarte han. «Dersom du undersøker, vil du se at mange politi- og brannkonstabler tar en eller annen form for ytelsesfremmende preparat ettersom jobbene deres til tider er fysisk svært krevende.»

«Iron Julius» fortalte meg at rundt en tredjedel av dem han møter på trenings­studioet bruker 516, uten at de har hatt noen bieffekter som han har hørt om. Da jeg spurte ham om hvorvidt han ville anbefale det, svarte han «Hell yeah, man, prøv det. Det forstyrrer ikke hormonene, og det øker ytelsesevnen.»

Så jeg bestilte litt. Et par uker senere mottok jeg en 20 milligram flaske med 516, pakket inn i en forseglet konvolutt. Den var omtrent på samme størrelse som gratisflaskene med sjampo som man får på hoteller. Den inneholdt en tåkete, hvit væske og hadde en svak lukt av neglelakkfjerner. På etiketten sto det at jeg skulle «se vedlagt informasjon» – som manglet – for doseringsanvisninger. Nedenfor sto det to motstridende beskjeder: «RX only» og «Ikke til konsum».

Jeg ringte til Tim Willson, han som opprinnelig utviklet legemiddelet, for å spørre han om han ville tatt det. «Nei», sa han uten å nøle. Jeg kontaktet de andre forskerne og fant ut at ingen av dem noen gang hadde tatt en treningspille, i noen form. Jeg satte flasken på siden av pulten min mens jeg tenkte over hvorvidt det var hensiktsmessig å ta det som sannsynligvis var et kreftfremkallende stoff, og det faktum at jeg faktisk liker å trene, og gjør det mye. Siden den gang er flasken blitt stående urørt på pulten min.

Etter en måned har innholdet i flasken utviklet et svakt gulaktig skjær.

Publisert i The New Yorker 6. november 2017.

 

Om artikkelforfatteren: Nicola Twilley skriver for newyorker.com. Hun driver bloggen Edible Geography og er en av program-lederne på podkasten Gastropod. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om nedkjøling og frysing.