• «Vincere o Morire» Italias trener Vittorio Pozzo og hans spillere hever trofeet etter VM-finalen i 1938. Kampen mellom Italia og Ungarn endte 4-2 og ble spilt i Paris. Tidligere i turneringen hadde laget spilt i svarte drakter for å hylle fascismen, og dagen før finalen skal Benito Mussolini ha sendt et telegram til landslaget som lød: «Vinn eller dø». Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Italias beste menn Det italienske laget er oppstilt foran finalekampen mot Tsjekkoslovakia i 1934. Kampen ble spilt på Stadio del Partito Nazionale Fascista i Roma (i dag Olympiastadion), og endte med 2–1-seier til Italia etter ekstraomganger. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Romersk hilsen De italienske spillerne gjør «Saluto romano» før VM-finalen 10. juni 1934. Denne formen for hilsen stammer fra Ro-merriket og ble tatt i bruk av de italienske fascistene under Mussolini fra 1919 for å trekke linjer tilbake til gammel storhet. Skikken ble tatt opp av det tyske nazipartiet i 1923. Foto: KEYSTONE/HULTON ARCHIVE/GETTY IMAGES

  • Ikonisk anlegg Høsten 1926 innviet Benito Mussolini selv Stadio Dall'Ara. Ridende på en hest, selvfølgelig, og kledd i militæruniform, erklærte han anlegget for åpnet foran smekkfulle tribuner.

  • Ikonisk anlegg Stadio Dall'Ara, tidligere kjent som Stadio Littoriale, i Bologna, bygget i rød murstein og med det karakteristiske tårnet på langsiden, var ifølge Italias fascistleder Benito Mussolini «en perfekt sammenføyning av folket og regimet», her før landskamp mellom Italia og Polen høsten 2018. Foto: STEFANO RELLANDINI, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Det nye Fotballklubben Fiorentina spiller i dag sine kamper på et stadionanlegg som i 1934 var et av symbolene på det nye Italia. Foto: ALBERTO LINGRIA, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Kritikkverdig Anleggsarbeidere jobber på Ras Abu Aboud Stadium i Doha. Qatar skal arrangere VM i 2022, og forholdene arbeiderne jobber under er blitt sterkt kritisert. Foto: SHARIL BABU/DPA/NTB SCANPIX

Vinn eller dø! Fotball i fascismens tjeneste.

Vinn eller dø! Fotball i fascismens tjeneste.

Fra utgave: 2 / februar 2019

Den internasjonale toppfotballen anklages til stadighet for å la mektige regimer bruke verdens mest populære idrett som et politisk instrument. Det vakre spillet er igjen i ferd med å bli et slags propagandaverktøy, slik den var det i fascismens Italia.

Propaganda-fotball. Uttrykket propaganda-fotball brukes gjerne av kommentatorer for å beskrive en strålende gjennomført kamp. Men i vår tid er sporten virkelig i ferd med å bli et propagandaverktøy for enkelte regimer.

I fjor ble VM arrangert i Putins Russland, og i 2022 er det Qatar som skal være vertsnasjon for verdens største idretts-happening. Begge landene anklages for å bruke VM-turneringen som et ledd i en slags internasjonal PR-kampanje, hvor målet er å vise seg frem for omverdenen som sterke, rike og moderne nasjoner.

De svære stadionanleggene som bygges i Qatar, det faktum at de bygges av slaver, og at disse arenaene aldri igjen vil brukes til fotballsparking, vitner om at dette til syvende og sist handler om en slags kynisk fremvisning av makt og penger. Etter avsløringen av systematiske dopingprogrammer i Russland, hvor flere landslagsspillere i fotball nå også er mistenkt ifølge dokumentasjon nylig sluppet fra Football Leaks, er det blitt tydelig at utøvere sees på som statlige PR-aktører.

Det er åpenbart at idrett kan brukes som et politisk instrument. Slik vår egen Gro Harlem Brundtland så eksplisitt gjorde det i en kjent nyttårstale: «Fotballjentene, håndballjentene, skigutta. De hevder seg i verdenstoppen (...) Det er typisk norsk å være god.»

Mussolini og fascistene skrev håndboken for hvordan seire på fotballbanen, store idrettsarrangementer og moderne stadionanlegg kunne brukes politisk.

Men i få tilfeller gjennom historien har idrettens og fotballens potensial som politisk valuta vært tydeligere enn på 1920- og 30-tallet i Italia. Da skrev Benito Mussolini og fascistene håndboken for hvordan seire på fotballbanen, store idrettsarrangementer og moderne stadionanlegg kunne brukes politisk.

«Genetisk gjenfødelse». Menneskekroppen sto sentralt i mellomkrigstidens idéunivers. I Italia, som i resten av Europa, ble idrett fremhevet som en viktig og riktig fritidsaktivitet for hele befolkningen.

Boksing, fekting, hesteridning, skyttersport og motorsport ble alle sett på som høyerestående idretter, og rugby ble for eksempel promotert som «en kampsport unge fascister bør utøve».

Selv om italienerne ble oppfordret til å drive med idrett på fritiden, så representerte den kroppslige utfoldelsen mye mer enn forlystelse og fritidsaktiviteter for fascismens ideologer. Idretten skulle nemlig tjene som midler til et mål. Dette målet var intet mindre enn en «genetisk gjenfødelse».

Mussolini hadde store planer om å gjenskape et slags ideologisk og geografisk imperium à la Romerriket, men for å skape seg dette nye landet ble det sagt at man først måtte skape nye mennesker. Det moderne mennesket sto i fare for å forfalle i en slags dekadent, kroppslig passivitet, mente man, og det var gjennom den nye italieners fysiske kraft at det nye Italia skulle bygges.

Denne kroppskultusen kom tydelig til syne på flere samfunnsarenaer i Italia på 1920- og 30-tallet:

I kunsten ved malerier og skulpturer som avbildet mennesker i idrettslig utfoldelse, i organisasjonslivet ved at staten oppfordret sterkt til etableringen av fritidsklubber og bedriftsidrettslag, og i infrastrukturen ved at kommunale idrettsanlegg ble bygget i stor skala.

Parallellene til de folkehelsetiltakene som ble satt i gang i flere europeiske land på denne tiden, er åpenbare. I Norge hadde for eksempel Rolf Hofmo begynt å utmerke seg som en visjonær kar som etter hvert skulle bli for en idretts-ideolog å regne i kraft av hans vektlegging av det å bygge idrettsanlegg rundt omkring i landet.

Forskjellen ligger selvfølgelig i de imperiale erobringene som denne fostringen av de italienske kroppene skulle munne ut i. Nevnte Hofmo gikk nemlig ikke med offensive planer om en ny vikingtid hvor den nye nordmann skulle fostres fysisk og deretter underlegge seg nye territorier.

Mussolini ønsket selv å fremstå som en personifisering av det moderne mennesket og den nye italiener: Han red på hest, fektet, spilte tennis, kjørte racerbil og gikk på ski i bar overkropp – og lot seg selvfølgelig avfotografere mens han gjorde alle disse tingene. Men dette var jo idrettsgrener som ikke fenget massene i nevneverdig grad.

De aller færreste italienere hadde en hest de kunne ri på eller utstyr til å fekte med, skisporten var stort sett forbeholdt rike folk i nord, og svært få hadde en racerbil de kunne kjøre rundt i. Fotballen hadde derimot svært mange et forhold til. Som publikumssport ble den mer populært for hvert år som gikk, og det ble raskt klart for både Mussolini og regimet at fotball var noe man måtte knytte seg opp mot.

Mussolini så at det i fotball lå et stort potensial til kontroll av massene.

Her lå det et stort potensial til kontroll av massene. Men hvordan skulle man gå frem for å koble fotball og ideologi sammen?

Et nytt Colosseum. Det finnes neppe et mer sublimt skue for en fotballsupporter enn fullpakkede tribuner på et mektig stadionanlegg. Storslåtte, kommunale stadionanlegg ble derfor reist i flere italienske byer mot slutten av 1920-tallet.

I Bologna bygget man Stadio Littoriale rett vest for bymurene. Dette er et av de mest kjente anleggene fra denne perioden og er et veldig godt eksempel på hvordan fotball, arkitektur og ideologi gikk opp i en høyere enhet under fascismen. Grunnsteinen ble lagt høsten 1925.

Dette stadionet skulle bygges i karakteristisk rød murstein, med store vinduer med hvelvede bueganger innrammet av svarte metallbeslag. Det skulle ligne på Colosseum.

Man plasserte et stort tårn på den ene langsiden, og i et hulrom under dette sto en svær bronsestatue av Mussolini som ridende på en hest og med hevet hode kunne følge dramaet som utspilte seg der nede på banen.

Høsten 1926 innviet Benito Mussolini selv stadionet. Ridende på en hest, selvfølgelig, og kledd i militæruniform, erklærte han anlegget for åpnet foran smekkfulle tribuner.

Høsten 1926 innviet Benito Mussolini selv stadionet. Ridende på en hest, selvfølgelig, og kledd i militæruniform, erklærte han anlegget for åpnet foran smekkfulle tribuner.

Mussolini hadde selv følgende å melde i et telegram dagen derpå til sin gode venn Leandro Arpinati, mannen som hadde vært ansvarlig for utbyggingen: «Jeg kommer aldri til å glemme åpningen av Littoriale. Jeg tror ikke at man i Italias historie har sett en mer perfekt sammenføyning av folket og regimet.»

Arpinati hadde på dette tidspunktet rollen som president i fotballforbundet, og han mottok flere brev som hyllet Stadio Littoriale etter åpningen. «Dette storslåtte stadion som du har unnfanget og oppført er en milepæl i den fysiokulturelle fornyelsen av vår fascistiske nasjon», skrev for eksempel en redaktør for et ingeniørtidsskrift.

I dag er Littoriale kjent under navnet Stadio Renato Dall'Ara, og Bologna FC spiller fortsatt sine hjemmekamper der.

VM på hjemmebane. I oktober 1932 ble Italia tildelt verdensmesterskapet i fotball som skulle holdes sommeren 1934. Både fotballforbundet og regimet hadde hatt et sterkt ønske om å arrangere det aller første VM i 1930, men den gangen hadde det gått til Uruguay.

Som nasjon hadde Italia lenge hengt etter sine europeiske naboer i den økonomiske og industrielle utviklingen, men i løpet av få år hadde man fått sving på sakene, og VM ble sett på som langt mer enn en fotballturnering. Her så mange muligheten til å vise frem det fremadstormende Italia under fascismens styre, både overfor det italienske folket og resten av verden.

De aller fleste banene som skulle brukes under mesterskapet, var flunkende nye. Anlegget i Bologna skulle selvfølgelig tas i bruk. Stadio Giovanni Berta i Firenze – bedre kjent i dag som Stadio Artemio Franchi hvor klubben Fiorentina spiller sine hjemmekamper – var et mesterverk i rasjonalistisk arkitektur og måtte følgelig vises frem.

Finalen skulle dog spilles i Roma på Stadio del Partito Nazionale Fascista.

Dette anlegget var en del av det store sportskomplekset Mussolinis Forum, og langs Tiberen ved inngangen til stadionområdet hadde man satt opp en 37 meter høy obelisk av den fineste marmor hvor Mussolinis navn sto hugget vertikalt inn i steinen. Denne obelisken, med inskripsjonen intakt, står fortsatt der den dag i dag.

Lederens trofé. En av reklameplakatene som ble produsert i forkant av mesterskapet i 1934 (avbildet side 88–89), portretterte en italiensk spiller i blå trøye oppstilt på en søyle med ballen ved føttene. Inntil søylen hviler en fasces-øks – et av fascismens tydeligste symboler – og spilleren gjør romersk hilsen. Koblingen mellom mesterskapet, det italienske landslaget og den rådende politiske ideologien i Italia på dette tidspunktet ble svært tydelig da de italienske spillerne gjorde som på plakaten og utførte en romersk hilsen før hver av kampene i mesterskapet.

Regimet hadde også klare forventninger om at Italia skulle vinne hele greia. I semifinalen måtte Italia bryne seg på mesterskapsfavoritten Østerrike. Det sies at «Wunderteam» i denne kampen ikke bare spilte mot det italienske laget, men også mot den svenske dommeren Ivan Eklind. Han skal ha møtt Mussolini til middag kvelden i forveien og hans avgjørelser i kampen har fått mye kritikk i ettertid. Han tillot italienerne å gjøre omtrent som de ville på banen. De fikk lov til å spille et meget fysisk spill, og kampens eneste scoring kom etter et soleklart angrep på keeper.

Den unge svensken Ivan Eklind skulle også dømme finalen mot Tsjekkoslovakia – dette er den eneste gangen at én og samme dommer har dømt både semifinalen og finalen i den samme VM-turneringen – og før kampen ble han geleidet opp på ærestribunen for en liten prat og en handshake med sin «venn» Mussolini.

I finalen tok bortelaget ledelsen 1–0 da det gjensto kun 15 minutter av kampen, men få minutter senere dukket Juventus’ Raimundo Orsi opp og satte inn utligningen til stor lettelse for alle italienerne på tribunen i Roma. I ekstraomgangene sørget Angelo Schiavio for at Italia ble verdensmestre på hjemmebane.

Det er vanskelig å slå fast med sikkerhet at Eklind eller andre dommere var i lommen på regimet. Den gangen ble ikke kampene filmet med et trettitall kameraer, og det fantes ikke noen insidere og journalister som slo seg sammen for å avdekke maktmisbruk av typen Football Leaks. Men det er med årene blitt til en slags etablert sannhet at flere av dommerne dømte klart til fordel for Italia i dette mesterskapet.

Da spillerne skulle feires, fikk de ikke bare utlevert det offisielle VM-trofeet, men også en spesiallaget pokal som man hadde valgt å kalle Coppa del Duce – Lederens Trofé.

Pokalen var mange ganger større enn den offisielle, og ble beskrevet slik av det italienske fotballforbundet: «I VM finnes der mange flotte premier men blant disse har Coppa del Duce en unik moralsk verdi.»

Den italienske forfatteren Enrico Brizzi har påpekt at regimet gjennom arrangementet og VM-seieren fikk vist folket at fascisme ikke kun betød å drenere sumper, konstruere helt nye byer og sprenge frem jernbanetunneler: «Som alle nå kunne se, la fascismen også til rette for at våre idrettshelter vant i møte med andre nasjoner.»

Vinn eller dø. Fire år senere hadde fascismen satt seg enda sterkere som ideologi, og i et Europa preget av uroligheter var det fortsatt viktig for regimet å vise hva man sto for gjennom suksess på fotballbanen. Da Italia reiste til VM i Frankrike i 1938, var det som en av favorittene til å vinne turneringen.

Foran kvartfinalen mot vertsnasjonen Frankrike ble det italienske lagets klassiske blå skjorter byttet ut med svarte. Fascistenes versjon av heimevernet gikk under navnet Camicie Nere – svartskjortene – og landslaget i fotball opptrådte under denne kampen i enda tydeligere grad som en representant for regimet. Dagen før finalen mot Ungarn ble et telegram sendt fra Mussolini til treneren Vittorio Pozzo. Det besto av de tre velvalgte ordene: «Vincere o Morire». Vinn eller dø.

Italia vant 4–2. Under medaljeseremonien løftet alle de italienske spillerne, som nå vanlig var blitt, høyrearmen for å hylle sin leder. Sportsavisen La Gazzetta dello Sports utsendte beskrev opptrinnet med følgende ord på forsiden dagen etter: «De elleve armene er som fakler som lyser opp i skumringen (...) de forteller oss at våre gutter har vunnet for oss alle (...) dette handler ikke bare om en idrettslig seier, men om vår rases seier.»

Flere av de ungarske spillerne har i ettertid hintet om at de lot Italia vinne finalen i 1938. De italienske spillerne skal visstnok skal ha fryktet for sitt liv dersom de ikke vant. Den ungarske keeperen Szabó ble sitert på følgende: «Jeg slapp kanskje inn fire mål, men jeg reddet i alle fall livet deres.»

Men det er ganske usannsynlig at «Vinn eller forsvinn»-beskjeden fra Mussolini var ment bokstavelig, og det er også lite sannsynlig at Pozzo og spillerne tolket telegrammet slik. Denne typen utsagn var en velkjent del av det retoriske repertoaret under fascismen og var nok derfor ment som en slags ideologisk peptalk. Det ville neppe tjent regimet å henrette de fotballspillerne som man aktivt markedsførte som det nye Italias største idrettshelter.

Forfølgelser i fotballen. Mange av fotballens menn slapp dog ikke unna fascistenes forfølgelser. Etter at Mussolinis regime hadde knyttet tettere bånd til Hitler og Tyskland, hadde man i 1938 innført offisielle raselover også i Italia. Frem til få år tidligere hadde jøder hatt sentrale posisjoner selv i fascistpartiet, men dette var det nå slutt på. Dette gjaldt også innen fotballen.

Mannen som hadde stått bak Bolognas storslagne Stadio Littoriale, Leandro Arpinati, gjorde seg etter hvert bemerket ved å gå sterkt ut mot begrensning av ytringsfriheten og andre av regimets konformistiske praksiser. Han ble etter hvert beskyldt for å ha stått bak et attentatforsøk mot Mussolini i Bologna i 1926, og deretter ble han sendt i eksil på øya Lipari.

Bologna FC feiret to strake ligatitler på sitt nye stadion i 1936 og 1937. Dette storlaget var ledet av den jødiske ungareren Arpad Weisz som hadde trent fotballklubber i Italia i over ti år, men han ble tvunget til å flykte ved innføringen av raselovene. Hans kone og barn ble sendt til Birkenau hvor de umiddelbart ble gasset ihjel, og selv døde han i Auschwitz i 1944.

I januar 2018 ble bortesvingen på stadionet i Bologna omdøpt til Curva Arpad Weisz. Og en plakett med hans navn står dermed boltet fast til et idrettsanlegg som på mange måter representerer den ideologien som tok livet av ham.

Uten sammenligning for øvrig: Det spørs om noen av tribunene på stadionanleggene som ble reist før fjorårets VM i Russland, eller som nå bygges til Qatar VM i 2022, i fremtiden vil bære navnet til de fattige fremmedarbeiderne som har mistet livet i prosessen.

Kilder: Enrico Brizzi – Vincere o Morire (2016), Forlaget Pendragon – Bologna e il suo stadio (2006)