• Tegning: MIEL, CAGLECARTOONS.COM

Keynes er død.

Keynes er død.

Økt offentlig forbruk er en farlig medisin mot lavkonjunktur fordi det kan gi en nedadgående spiral: Stor gjeld og underskudd gir høy rente. Krisen blir selvoppfyllende.

Fra utgave: 1 / januar 2012

Banebrytende. I 1936 lanserte John Maynard Keynes den banebrytende ideen at depresjonen skyldtes lav etterspørsel: Dersom folk ikke vil konsumere og bedriftene ikke vil investere, blir økonomien kastet ut i lavkonjunktur og høy arbeidsledighet. Ved å øke offentlig forbruk eller å gi skattelettelser, kan man – ifølge Keynes – stimulere etterspørselen og dermed komme ut av utføret. Økt sysselsetting gjør at folk bruker mer penger, og dermed øker etterspørselen ytterligere og flere kommer i arbeid.

Denne teorien er grunnen til at regjeringer i alle land egget hverandre til å «ta ansvar» ved å øke sitt offentlige forbruk, finansiert ved offentlig gjeld. Det var i 2009.

To år senere har pipen fått en annen låt: Eurolandene står til halsen i gjeld, og høye renter truer med å senke euroen. Dette gjør at verden ber på sine knær om at Hellas og Italia må få bukt med sine offentlige underskudd.

Hadde Keynes feil? Med Hellas som fasit, er det opplagt at økt forbruk ikke alltid er en løsning for å få et land ut av lavkonjunktur. Problemet med en slik naiv tolkning av Keynes er at underskudd må dekkes av nye lån. Tuen som kan velte lasset er at markedet kan begynne å tvile på landets evne til å betale tilbake. Det er ikke nødvendigvis en dårlig idé å tisse i buksa for å holde seg varm. Det kan være lurt hvis du er ti meter fra døra, men er som kjent dumt hvis du er langt hjemmefra.

Lån gir krøll for Keynes fordi det er forskjell på å låne penger til en person og til et lands regjering. Hvis en person ikke kan betale, kan banken med loven i hånd ta huset. Men hvis et land nekter å betale, står långiveren uten mulighet til å kreve inn pengene. Siden banken ikke kan bruke hæren til innkreving, er det trusselen om at ingen vil låne til landet i fremtiden som sikrer at selvstendige stater betaler tilbake. Etter Sovjetunionens fall betalte Russland tilbake gjeld fra tsartiden.

Selvoppfyllende profetier. De amerikanske økonomene Cole og Kehoe viste at forventningene om et lands evne til å betale kan gi en positiv eller negativ lånespiral. Hvis alle långivere tror at gjelden vil bli betalt tilbake, vil de godta en lav rente. Lave rentekostnader gjør i sin tur at lånet ikke blir en stor byrde, så det er mulig å oppfylle sine låneforpliktelser. Det er derfor USA og Tyskland betaler svært lite for sine lån.

Hvis alle långivere tror at gjelden vil bli betalt tilbake, vil de godta en lav rente. Lave rentekostnader gjør i sin tur at lånet ikke blir en stor byrde, så det er mulig å oppfylle sine låneforpliktelser. Det er derfor USA og Tyskland betaler svært lite for sine lån.

Men dersom bankene begynner å tvile på et lands vilje til å betale gjelden, vil de kreve høyere rente som kompensasjon for økt risiko for konkurs. Høyere rente gjør det dyrere å betjene gjelden, noe som ytterligere øker sjansene for konkurs. Troen på krise kan utløse krisen, og profetien blir selvoppfyllende. Med 70 prosent rente, var løpet kjørt for Hellas.

Når kan en nedadgående spiral inntreffe?

Hvis gjelden er stor og utsiktene for fremtidige underskudd tilstrekkelig mørke, vil konkurs være eneste mulighet. Hvis man derimot har lav gjeld og lave underskudd, kan man ikke få en nedadgående spiral. Et land som har penger på bok, kan ha store underskudd uten å måtte låne et øre.

Det er altså hvis man har relativt stor gjeld og store underskudd at man står i fare for å utløse gjeldskrise. En stor andel kortsiktig gjeld forsterker problemet: Hvis man om kort tid må betale lånene tilbake ved å ta opp nye lån, øker muligheten for at vinden snur og kaster landet ut i en gjeldskrise.

Garantier fra ECB? Hva om Den europeiske sentralbanken (ECB) lånte ut til dem som nå sliter med høye renter? Det ville utvilsomt redusere lånekostnadene for disse landene. Men samtidig vil viljen til smertefulle reformer fordufte som dugg for solen. Greske velgere vil neppe godta dype kutt i lønn og pensjoner hvis Tyskland uansett kommer til å ta regningen. Problemet er at man øker risikoen for total kollaps for euroen: Det er ikke sikkert at eurolandene ville ha politisk vilje til å innfri en eventuelt høy felles gjeld. Selv Tyskland kommer til kort hvis mange land fører en uansvarlig finanspolitikk. Da EU innførte en felles valuta, gikk landene med på visse begrensninger i finanspolitikken (lavere gjeld enn 60 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) og underskudd under 3 prosent av (BNP).

Men uten en mulighet til å sette makt bak kravene, ble dette lite mer enn gode intensjoner.

Tilbake til Keynes. Hva skal man gjøre i en lavkonjunktur? Høy arbeidsledighet gir lavere skatteinntekter og større trygdeutgifter, slik at underskuddet øker. Man beveger seg altså raskt i retning av området der man kan utløse forventninger om konkurs. Burde man i denne situasjonen stimulere økonomien slik land som Hellas, Spania og USA gjorde etter 2008?

Keynesiansk politikk kan lette situasjonen, men øker sjansene for full kollaps. Island valgte å stramme inn. Hestekuren har virket, og landet unngikk det verste.

Lærdommen er at hvis man er langt hjemmefra (dvs. høy gjeld og store underskudd), kan man ikke engang tenke tanken på å tisse i buksa (keynesiansk stimulering).

Hvis man ønsker å kunne øke offentlig forbruk i en lavkonjunktur uten fare for nedadgående gjeldsspiral, må man sørge for å ha kort vei hjem, dvs. ha lav gjeld og sunne finanser før krisen kommer.

Publisert første gang i Aftenposten 2. desember 2011.