Gresk krise. Det var februar 1947. General George C. Marshall, nyutnevnt amerikansk utenriksminister, hadde mottatt ilpost fra den britiske ambassadøren. Brevet røpet at Storbritannia innstilte all militær og økonomisk hjelp til Hellas. Britene, som til da hadde støttet den greske nasjonalistregjeringen i borgerkrigen mot kommunistene, hadde også holdt liv i landets havarerte økonomi. Men den tynnslitte britiske etterkrigsøkonomien kunne ikke bære de post-imperiale ambisjonene. Også støtten til vaklevorne Tyrkia ble trukket. Hele Jalta-avtalens Europa-kart sto nå i fare for å miste kontakten med terrenget, og det var opp til USA å komme Sovjetunionen i forkjøpet.

Den amerikanske presidenten hastet til kongressen og ba om lån og våpen til kriselandene, og proklamerte i samme åndedrag Truman-doktrinen, at «alle land som kjemper for sin frihet skal kunne regne med hjelp fra USA». De geopolitiske linjene som Trumans utenriksminister tegnet opp, var derimot mindre konfronterende og mer langsiktige. Den senere fredsprisvinnerens viktigste innsikt var at Europas synlige ødeleggelser etter krigen «nok var mindre alvorlige enn bortfallet av hele den økonomiske veven». Europa måtte raskt få de beste forutsetninger for å komme seg på fote igjen. Det ville være det sikreste vernet mot kommunismen.

Den senere fredsprisvinnerens viktigste innsikt var at Europas synlige ødeleggelser etter krigen «nok var mindre alvorlige enn bortfallet av hele den økonomiske veven».

Planskifte. Med velsignelse fra en døende Roosevelt og en nølende Churchill, hadde de allierte mot slutten av krigen vedtatt den såkalte Morgenthau-planen. Ideen var å skrote den tyske tungindustrien og forvandle kontinentets økonomiske kraftsentrum til et jordbrukssamfunn. Planen skulle hindre Tyskland i å starte en ny krig, men ville samtidig gjort landet ute av stand til å brødfø sin egen befolkning, for ikke å snakke om være delaktig i gjenreisningen av Europa.

«Denne greia er satt sammen av økonomiske idioter», skrev en av Marshalls rådgivere om den amerikanske finansministerens visjon for nyordningen av den gamle verden. «Det er meningsløst å forby Europas dyktigste arbeidere å produsere hva de kan for et kontinent som har desperat behov for alt.»

Dårlig produktivitet hadde svekket de europeiske landenes investeringsevne, de lokale valutaene hadde mistet verdi, og svartebørsen hadde tatt stadig nye markedsandeler. General Marshall var overbevist om at det var industri- og kullressursene i Ruhr-området som måtte utgjøre motoren i gjenreisningen av hele den europeiske økonomien. Morgenthauplanen ble skrotet i det stille, og 13 milliarder dollar stilt til disposisjon av den amerikanske kongressen.

Boom. Hvert lands økonomi skulle nå integreres i et felles marked, et marked anført av Tyskland som økonomisk lokomotiv. Marshall understreket at det måtte være opp til europeerne selv å etablere en overnasjonal ramme som raskt gjorde det politisk mulig å gjenopprette Tysklands lederrolle i den europeiske økonomien. Rammeverket skulle bli Den europeiske kull- og stålunionen, utarbeidet av Marshallplanens viktigste europeiske medarkitekt, franske Jean Monnet. Prinsippet om overnasjonale arenaer kom til å bli ytterligere understreket i Romatraktaten og innføringen av Fellesmarkedet i 1957. Dessuten er dagens OECD en direkte etterfølger av Marshallhjelpens europeiske administrasjonsorgan.

Marshalls gjenreisningsprogram skulle altså munne ut i en grunnleggende strukturell reorganisering av Vest-Europas økonomi, og skape en 25 år lang boom fra 1948 til 1973. Garantien den tidligere militære sjefsplanleggeren stilte mot kommunismen var altså til syvende og sist det integrerte europeiske forbrukersamfunnet.

Dyrekjøpt isolasjon. Marshallhjelpen må sees i forhold til de utenrikspolitiske erfaringene USA gjorde seg etter første verdenskrig, da landet etter å ha sikret alliert seier, trakk seg tilbake fra den politiske verdensscenen. Bare USA kunne da hatt tyngde nok til å tøyle de europeiske seiersmaktenes revansjisme, det «reparasjonsregimet» som kom til å forgifte det politiske klimaet i Europa. Dette var den viktigste historiske lærdommen hos den nye generasjonens beslutningstagere i Washington. I tillegg sverget gjenreisningsprogrammets tjenestemenn til pragmatisme: De samarbeidet med regjeringer fra et bredt politisk spektrum, og følte i liten grad noe misjonskall på vegne av «amerikanske verdier». At store deler av Marshallhjelpen ble sprøytet inn i franske og britiske bedrifter som allerede var blitt nasjonalisert, var ukontroversielt så lenge det førte til planens målsetning: Vekst i industrien.

Et kjennetegn ved implementeringen av Marshallhjelpen, var at de amerikanske funksjonærene var minimalt til stede i mottagerlandene. Bare i Hellas, det eneste landet som ikke hadde et etablert sikkerhetsregime, var amerikanerne tungt inne, men her var resultatene til gjengjeld klart dårligst. Foruten Vest-Tyskland hadde alle samarbeidslandene dessuten etablerte regjeringer.

Et kjennetegn ved implementeringen av Marshallhjelpen, var at de amerikanske funksjonærene var minimalt til stede i mottagerlandene.

Selv om referansene til Marshallhjelpen florerte i omtalen av egen virksomhet, var disse to nøkkelforutsetningene ikke til stede da Coalition Provisional Authority ble satt til å gjenreise Irak i 2003. Et annet viktig element som manglet i Irak var den nasjonale solidariteten man hadde kunnet ta for gitt i etterkrigstidens europeiske regjeringer. I tillegg var gjennomføringskapasitet hos mottager, den kanskje aller viktigste av Marshallhjelpens forutsetninger, kraftig redusert i Irak på grunn av det radikale oppgjøret med Baath-partiets maktapparat. At de fleste byggeoppdragene gikk til amerikanske kontraktører og ikke til lokalt næringsliv, var nok et brudd på suksessoppskriften fra slutten av 40-tallet. 

Inspirerer. George C. Marshall var opptatt av å raskest mulig reindustrialisere et Europa i ruiner. Flere politikere og fagfolk som nå etterlyser en «Marshallplan for Sør-Europa», vil ha gjennomgripende investeringer i infrastruktur og fornybar energi i de gjeldstyngede landene, finansiert gjennom skatt på finanstransaksjoner, som et virkemiddel utover gjeldssanering og innstramninger. Flere økonomer som er kritiske til det liberalistiske dogmet, mener det også med tanke på Afrika er lærdom å hente i Marshallhjelpens fokus på industri. Virkningene internasjonal bistand og globalisering har på fattige land i Sør, er ifølge norske Erik Reinert illustrerende for Marshallhjelpens «mørke tvilling», Morgenthauplanen.

Å spesialisere seg på jordbruk og råvareproduksjon, er å spesialisere seg på fattigdom.

Kilder: E. Sorel og P. C. Padoan (red.): «The Marshall Plan – Lessons Learned for the 21st Century», C.P. Kindelberger: «Marshall Plan Days», E. Reinert: «How Rich Countries Got Rich and Why Poor Countries Stay Poor», OECD.org