• Privatisert slagmark Krigen mot terrorisme visket ut skillet mellom militære og sivile på alle sider, og det ble fritt fram for de private sikkerhetsselskaper. Disse konkurrerer i dag internasjonalt, på jakt etter stadig nye slagmarker. Foto: iSTO...

Peacebusiness.

Peacebusiness.

Det siste tiåret har sikkerhetsbedrifter bygget opp private hærer. Nå jakter de på nye slagmarker.

Fra utgave: 1 / mai 2008

Fred er blitt business. Da Kofi Annan var sjef for FNs fredsstyrker, undersøkte han muligheten for å hente inn sør-afrikanske leiesoldater for å beskytte rwandesiske flyktninger. Annans
konkluderte at «verden er ennå ikke klar for privatisering av fred». 13 år, en erklært krig mot terrorisme og en Irak-katastrofe senere, ser verden ut til å ha modnet betraktelig. Hos International Peace Operations Association, en bransjeorganisasjon for private sikkerhetsbedrifter (også kalt leiesoldat selskaper) rager følgende velvalgte ord : Peace is our business.

Historie. Da den kalde krigen var over, ble mange elitesoldater overflødige. «Outsourcing» av ikke-essensiell aktivitet til private aktører skulle redde militæret fra irrelevans og stagnasjon, og bringe forsvaret inn i det 21. århundret. I 1997 etablerte rikmannssønn og ex-soldat Erik Prince det private sikkerhetsselskapet Blackwater, som drev smått frem til 2001. «Krigen mot terrorisme» visket ut skillet mellom militære og sivile på alle sider, og de private selskapene kunne tilby hybridvirksomhet i bl.a Afghanistan. Som eksempel er selskapet Aegis misjon å «hjelpe regjeringer med å vinne krigen mot terrorisme».

Så kom krigen i Irak, med færre allierte enn man hadde kalkulert med, mer militært krevende enn antatt, og krigens popularitet i USA sank snart i takt med at antallet døde soldater steg. Dette ble de private kontraktørenes store gjennombrudd. Under invasjonen i 2003 var forholdet sikkerhetskontraktører-militære 1:10. I dag er forholdet i Irak nærmere 1:3.  Selv Petraeus, øverste sjef for de amerikanske styrkene i Irak, blir tidvis voktet av leiesoldater – kontraktører som altså ikke figurerer på offisielle statistikker over døde soldater.

Sikkerhetsbedrifter har etterhvert vokst til å bli private hærer. Blackwater kan mobilisere 20 000 soldater med flyflåte, og da Katarina slo til høsten 2005, ble selskapet leid inn som rask reaksjonsstyrke. Men det er ikke bare «heimevernsoppgaver» og støtte til amerikanske operasjoner ellers i verden som er marked for denne vekstnæringen. Det presses på for å gi dem en mer sentral rolle i FNs fredsoperasjoner, og Blackwaters lobbyister har lenge forsøkt å «kuppe» FNs Darfur-operasjon. Et betydelig antall private sikkerhetsbedrifter konkurrerer idag internasjonalt, på jakt etter stadig nye slagmarker.

Undergraver statens voldsmonopol. Den prinsipielle årsaken til at leiesoldatvirksomhet har vært forbudt i 150 år, er at de rokker ved vårt samfunns mest grunnlegende trekk : bruk av væpnet makt tilligger Staten. Når Blackwater patruljerer katastrofeområder som New Orleans med automatvåpen i egne tungt pansrede kjøretøy, er det uklart hva slags myndighet og mandat de har. Det som er klart, er at slik aktivitet undergraver statens voldsmonopol.

Den prinsipielle årsaken til at leiesoldater har vært forbudt i 150 år, er at de rokker ved vårt samfunns mest grunnleggende trekk: bruk av væpnet makt tilligger staten.

Enda mer tåkelagt blir posisjonen til væpnede sikkerhetskontraktører i områder som Afghanistan, Irak, Somalia og Darfur. Uklare engasjementsregler og gråsoner i internasjonale regelverk (de har omtrent samme rettslige status som Osama bin Laden), forverres av komplett fravær av måter å holde «løse kanoner» ansvarlige. I Irak har rundt 80 soldater blitt stilt for krigsrett i drapsrelaterte saker. Anekdotene tyder på at private kontraktører har langt flere på samvittigheten. Men militærets domstoler har hittil ikke hatt jurisdiksjon over dem. Det har heller ikke Iraks domstoler, eller internasjonale for den saks skyld. Det som gjenstår er den enkelte kontraktørs hjemlige domstoler.

USA har kun ført et par straffesaker mot kontraktører i Irak, og da typisk for knivstikking av medkontraktører eller besittelse av barneporno. I praksis blir det opp til selskapet å straffe sine egne. Men mye tyder på at nettopp deres ureglementerte stilling er noe av det som gjør kontraktørene konkurransedyktige: Ikke bare kan de bruke like mye vold som militære – de kan bruke mer. For de slipper unna med det!

En nye type spesialsoldater. I en verden som bygger opp et strengt strafferettsregime for krigsforbrytelser, representerer utviklingen av kontraktørene en slags motpol: Dette er væpnet personell som i praksis opererer helt på siden av rettsystemet. Selv sivile søksmål mot sikkerhetsselskaper i USA har avdekket en skog av underkontraktører som gjør det nær umulig for rettssystemet å identifisere den bedriften som har ansvaret (noe kommando-ansvar gjelder selvfølgelig ikke for private bedrifter). Man kan altså bare spekulere i hvilke oppgaver det lønner seg å sette ut til
kontraktører...

Demokratisk kontroll. En grunn til at demokratier anses som «mer fredelige» enn andre styreformer, er at utøvende myndigheters militære operasjoner blir kontrollert og overprøvd av de folkevalgte. I USA er det Kongressens bevilgninger som er det mest effektive styringsmiddelet med administrasjonens krigføring  –  f.eks har Kongressens misbilligelse med krigen i Irak og Afghan-istan gjort at budsjettet for 2007 har svært strenge føringer på administrasjonenes handlingsrom i disse landene (f.eks pålegg om høringer). Denne kontrollfunksjonen gjelder primært for militæret, med de midler som trengs for å leie inn oppgaver som har blitt privatisert. Men administrasjonen kan altså kjøpe leiesoldater fra andre budsjettposter, noe the Patriot Act har gjort det vanskelig selv for Kongressen å få innsikt i. I Colombia antas amerikanerne å ha engasjert over dobbelt så mange væpnede menn som den øvre grensen Kongressen har satt for amerikansk militært nærvær i landet. Her ligger også årsaken til at ingen synes å vite hvor mange kontraktører som finnes i Irak og Afghanistan.  Disse private kontraktørene er altså unndratt den form for politisk kontroll som gjør bruk av militær makt til et kostbart politisk virkemiddel. Slik åpner private sikkerhetsselskaper for uante muligheter for utøvende myndighet også i demokratiske land.

Vokternes voktere. Men også oppdragsgiverne ser ut til å ha begrenset kontroll. I USA førte økt fokus på kontraktører i Irak til at Rice i fjor innførte en ordning med rapportering av «episoder» med kontraktører, og UD opprettet en egen enhet i Bagdad for dette formål. Men Blackwaters massakre av 16 sivile i Bagdad i september i fjor blottla hvor utfordrende fenomenet er. Rapportene om episoden var svært utilfredstillende. Grunn?  Blackwater var på oppdrag for å beskytte nettopp UD-folk da hendelsen fant sted. UDs ansatte i Bagdad som skulle «avhøre» Blackwaters folk, var selv avhengige av dem for sin egen personlige sikkerhet før, under og minst seks måneder etter avhørene.

Ikke bare er det utilstrekkelig militær, strafferettslig og demokratisk kontroll med kontraktørene – selv oppdragsgiver ser ut til å komme til kort.

Lojalitet. Skyhøye lønninger gjør at selskapene etterhvert kan velge blant de beste soldatene (og de som er mest «effektive» for sitt formål). De rekrutterer blant militære i vestlige land, men ikke minst kontraherer de folk med mye kamptrening (eller forhørs-trening), typisk fra Colombia, Chile, Israel,  Serbia og etterhvert fra Afghanistan og Irak. Faktisk er det disse selskapene som i stor grad står for opplæring av spesialstyrker rundt om i verden – i praksis rene rekruttskolene.

Bukken og havresekken. Men om den militære kompetansen er der, hva så med lojaliteten ?

Afghanere med tilknytning til krigsherrer har blitt brukt av sikkerhetsselskaper som er med på den vestlige gjennoppbyggingsinnsatsen i Afghanistan. Kontraktører kan stikke av midt i kampens hete (kontraktører har ingen desertørordning), og de kan stikke kjepper i hjulene dersom de har politiske interesser som avviker fra oppdragsgiverne.

Kontraktører som etterhvert er helt nødvendige av taktiske hensyn, kan altså bidra til å undergrave overordnede strategier. Særlig i lys av mangelen på kontroll, er det en uting dersom private kontraktører har en klar politisk interesse i konflikter de deltar i.

Men er det mindre betenkelig dersom private sikkerhetskontraktører drives kun av  økonomiske interesser?

I Darfur har kontraktører blitt hyret for å klarlegge militære behov ved en eventuell FN-operasjon. Et privat selskap som leverer militære tjenester blir altså satt til å definere om og hvilke militære tjenester det internasjonale samfunn trenger i Sudan. Markedsinteresser og væpnede konflikter er en farlig coctail – de som utelukkende har økonomiske interesser i krig, er naturligvis best tjent med at konflikter vedvarer.

De som utelukkende har økonomiske interesser i krig, er naturligvis best tjent med at konflikten vedvarer.

Fredsprosesser på sin side handler i stor grad om å «kjøpe ut» aktører som ellers tjener mer på krigen enn på freden. Normalt gjøres dette gjennom amnesti, politiske posisjoner og annen
smøring.

Hvor mye skal kontraktører ha for freden ?