Kvinnefrigjøring. «Kvinner holder oppe halve himmelen», sa Mao Zedong i 1949. Mottoet la rammen for frigjøring av kinesiske kvinner, som inntil da hadde vært presset inn i barneekteskap, tvangsekteskap, prostitusjon og brutale skjønnhetsidealer som forutsatte snøring av føttene.
I løpet av få år hadde den kinesiske revolusjonen gitt kvinnene samme rettigheter som menn. Og det er akkurat her, i den kinesiske modellen, at noe av håpet ligger for verdens kvinner, skriver Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn i boken «Half the Sky – How to Change the World».
Overgrepenes svartebok. Å løsne lenkene til verdens kvinner handler ikke bare om moral. Det handler like mye om økonomisk vekst og politisk stabilitet.
Man vet for eksempel at utdanning for jenter fører til en dobbelt, demografisk gevinst ved at ekteskap utsettes og antall barn reduseres.
Utdanning for jenter fører til en dobbelt, demografisk gevinst ved at ekteskap utsettes og antall barn reduseres.
Man vet også at kvinner legger spekk på bruttonasjonalproduktet dersom de deltar i yrkeslivet.
Over hele verden initierer yrkesaktive kvinner gode sykluser ved at de både bidrar til forbruk og betaler for utdanningen til yngre søsken. Amerikanske Fortune 500-selskaper* som har mange kvinnelige toppledere, tjener 35 prosent mer enn selskaper med dårlig kvinneandel, skal man tro amerikanske studier.
Det er ikke uten grunn at den såkalte «jenteeffekten» har stått som en påle i økonomisk teori de siste 20 årene. Men det forutsetter selvfølgelig at jentene i det hele tatt blir født, at de overlever, og at de gis en rolle å spille.
Altfor mange steder er det ikke slik. I Kina fins det i dag 107 menn for hver hundre kvinner (og skjevfordelingen er enda verre blant nyfødte), mens tallet er 108 mot 100 i India og 111 mot 100 i Pakistan. I tillegg dør det hvert år 39 000 kinesiske jentebarn av mangel på omsorg og vaksiner, mens indiske jentebarn i alderen ett til fem år har en dødelighet som ligger 50 prosent over guttebarn i samme alder. Alle disse tallene betyr at ett hundre millioner kvinner rett og slett har forsvunnet, slik den indiske økonomen Amartya Sen skrev i The New York Review of Books allerede i 1990. Mange av dem blir borte fordi de aldri blir født. Andre dør i løpet av sine første leveår.
Fra denne dystre statistikken går det bare nedover. Statusen for verdens kvinner er nemlig ikke særlig oppløftende. Den er rett og slett fryktelig.
- I India skjer det i snitt én «brudebrenning» hver annen time. I de to pakistanske tvillingbyene Islamabad og Rawalpindi har fem tusen kvinner blitt overøst med parafin og tent på, eller blitt arret for livstid av syre.
- Hvert eneste år blir fem tusen kvinner drept av sine fedre eller brødre fordi de har brutt mot hevdvunnen «æreskodeks», viser en rapport fra United Nations Population Fund.
- Globalt blir én million barn tvunget inn i prostitusjon hvert eneste år. Tilsammen fins det ti millioner barneprostituerte, og 800 000 ofre for sextrafficking årlig, ifølge The Lancet og US State Department.
- 130 millioner kvinner i verden er omskåret, og hvert år blir tre millioner jentebarn lagt under kniven bare i Afrika, ifølge FN.
- I enkelte områder av Liberia ble 90 prosent av alle jenter over tre år utsatt for seksuelle overgrep under borgerkrigen, viser en FN-rapport. I den ene kongolesiske provinsen Sør-Kivu ble det voldtatt hele 27 000 kvinner i det ene året 2006.
Verre enn alle folkemord. Det gjør Kongo til verdens verste voldtektsstat. Men overgrepene inngår også i et større mønster der kvinner i krigende nasjoner blir utsatt for vold og drap.
«Det er antagelig slik at det er blitt drept flere jenter og kvinner de siste femti årene enn det samlede antall menn som døde under krigene i det tjuende århundre», skriver Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn, og videre:
«Flere jenter dør i det pågående kjønnsmordet hvert eneste tiår enn det samlede antall mennesker som ble drept i alle folkemord i forrige århundre.»
Det er en ny æra for slavehandel, og den setter de gamle slaveskipene fullstendig i skyggen. Selv i denne nedrige handelens verste tiår – 1780-tallet – var det aldri mer enn 80 000 slaver som ble fraktet over Atlanterhavet årlig.
I dag snakker man om en menneskehandel som er mange, mange ganger så omfattende. Men fordi det handler om kvinner, når saken nesten aldri ut i de store mediene.
Det kan kanskje synes merkelig at Kina blir trukket frem som modell i alt dette. Men det fins mer å si om denne fremvoksende giganten enn ikke-fødte og døde jentebarn. Hele 80 prosent av alle arbeidere som bemanner samlebåndene i det rikere kystbeltet er kvinner. I det industrialiserte Øst-Asia er 70 prosent av arbeiderne kvinner.
Hadde det ikke vært for kvinnene, ville Asia aldri ha sett fremveksten av de såkalte tigrene på 1980- og 1990-tallet, skriver de to forfatterne. Og det er denne modellen resten av verden må kopiere for å bryte ut av fattigdom og undertrykkelse.
Beviset på at det kan lykkes, finnes i noen få enkeltland.
Beviset på at det kan lykkes, finnes i noen få enkeltland.
I Sri Lanka har man halvert barseldødeligheten hvert sjette til tolvte år i hele perioden fra 1935. Hele 89 prosent av kvinnene i dette fattige landet – nummer 117 på verdens inntektsskala – kan skrive og lese, mot bare 43 prosent i snitt for hele Sør-Asia.
Også Afrika har sine foregangsland. I Botswana er halvparten av alle ansatte i departementene kvinner, og i Etiopia har andelen kvinnelige parlamentarikere økt fra 8 til 21 prosent. Men den virkelig spektakulære suksesshistorien er Rwanda, som i dag har kvinnelig høyesterettsjustitiarius, kvinnelig utenriksminister og kvinner i posisjonene som TV-sjef og borgermester i Kigali.
Mindre enn to tiår etter massakrene, har dette bitte lille landet faktisk gått forbi Sverige på topp-ti-listen over kvinnelige parlamentarikere – hele 55 prosent av totalen etter valget i 2008. Andre land, som Costa Rica og Mosambik, har i dag over 30 prosent kvinnelige parlamentarikere, mens et land som USA bare har 17 prosent.
En lang marsj. Fortsatt er kvinnedeltagelsen beskjeden. Bare 17 land har kvinnelige statssjefer, og kvinner utgjør bare 16 prosent av antall parlamentarikere globalt – opp fra 9 prosent i 1987. Men holdninger er i ferd med å endres.
En FN-studie fra landene Egypt, Jordan, Libanon og Marokko forteller at 98 prosent av befolkningen mener gutter og jenter bør ha samme rett til utdanning.
En FN-studie fra landene Egypt, Jordan, Libanon og Marokko forteller at 98 prosent av befolkningen mener gutter og jenter bør ha samme rett til utdanning.
I Marokko har kvinner fått flere rettigheter knyttet til ekteskap, skilsmisse og arv, og kong Muhammad VI har utpekt 50 kvinnelige imamer.
I Midtøsten er visjonære politikere bekymret over den lave andelen kvinner i økonomien, som ligger på bare 6 prosent i Jemen og 9 prosent i Pakistan – mot 40 prosent i Kina og 50 prosent i USA. Og fortsatt eier kvinnene bare én prosent av verdens dyrkede arealer, ifølge FN.
Jo da, det vil bli en lang marsj. Men som Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn skriver:
De som ønsker å ruste opp økonomien, har ikke råd til å la være å grave ut det gullet som kvinnene representerer.