Ferdigmat i farta. De spiser mens de går. De spiser mens de kjører. De spiser hver for seg, og de spiser mat de ikke har laget selv. Og nå skriver mediene at de har begynt å lage mat. Men hvis det er riktig, når sluttet amerikanerne å lage mat?

Gang på gang har jeg flyttet inn i små møblerte hjem i California, fullt utrustet med kniver og gafler, gryter, kokebøker og gamle kjærestebrev, og hver gang har det manglet noen få, men essensielle remedier – skjærebrett, boksåpner – eller en annen form for kjøkkenutstyr, som noe å lage kaffe på.

Problemet har raskt funnet sin løsning, men spørsmålet har likevel gnaget: Hva gjør folk i kjøkkener uten skjærebrett, uten å lage kaffe og uten å kunne fylle på med en boks tomater? Samtidig finnes det folk som min nabo Rhona, som hver uke får en kasse levert på døren med de friskeste grønnsaker fra lokale økologiske bønder. Og to ganger i uken myldrer det av folk på Farmers Market på California Avenue. Lokale dyrkere av ferskener, blomkål og mangold (bladbete) står side ved side. Her er krabbe fra kysten, geitost fra fjellene og olivenolje presset bare med hendene. Det er så friskt, så lokalt, så økologisk det kan bli.

Men hvis amerikanerne ikke lager mat, hvem er det da som flokker seg nede på markedet med fylte gjenbruksposer? Svaret er at de er i mindretall. Mitchell Davis som er visepresident i USAs store matorganisasjon James Beard Foundation, snakker om de matbesatte. De som lager mat hjemme, og som handler i de hippe slakterbutikkene som er begynt å skyte opp i Brooklyn. Men de fleste amerikanere, mener han, lager ikke mat hjemme.

«Vi lever i en merkelig tid. Hvis du lager mat som allerede er nesten ferdig, så heter det matlaging.» Davis ler i telefonen fra New York. Han har gjort en stor undersøkelse av det amerikanske kjøkken. I undersøkelsen var de spurte ikke helt enige om hvorvidt det finnes noe som kan kalles for det amerikanske kjøkken. Til gjengjeld var de helt enige i at det de har, er et multikulturelt, regionalt, immigrantkjøkken med en kort liste av ikoniske retter som burger, apple pie, macaroni and cheese og ketchup.

Davies selv svarer litt annerledes: «Det er ikke det du spiser, som gjør deg amerikansk, men idealet om friheten til å spise hva du vil og hvor som helst. Så hvordan vi spiser er mer amerikansk enn hva vi spiser.»

«Det er ikke det du spiser, som gjør deg amerikansk, men idealet om friheten til å spise hva du vil og hvor som helst. Så hvordan vi spiser er mer amerikansk enn hva vi spiser.»

Hva betyr valgfriheten for amerikansk matkultur?

«Det betyr fedme, og gigantiske supermarkeder med milliarder av ting, det betyr at vi er mottagelige for mattrender, men det betyr også at vi har noen av verdens mest kreative kokker, fordi vi ikke er bundet av en tradisjon. Og det betyr at du kan finne et like godt japansk, fransk, koreansk eller malaysisk måltid i New York som du kan i landene selv.»

Spise her eller ta med? Tall fra det amerikanske landbruksdepartementet forteller at amerikanerne brukte 6,9 prosent av sin inntekt på mat hjemme i 2009. Danskene brukte 11,5 prosent og franskmennene 13,5 prosent. Forskjellene på matpriser gjør det vanskelig å trekke entydige konklusjoner, men det interessante er at siden 70-tallet og frem til i dag har amerikanerne brukt rundt 4 prosent av inntektene sine på å spise ute.

60 prosent av de finanskriserammede amerikanerne svarte i en Gallup-undersøkelse at de hadde spist ute minst én gang den siste uken. 18 prosent hadde spist ute tre eller flere ganger den siste uken. Blant folk med høy inntekt hadde 74 prosent spist ute minst én kveld. Så selv om oppskriftssider på nett har hatt en økt trafikk på 39 prosent siden 2007, og matsider på nett hadde 1,5 milliarder besøk i 2009, så går amerikanere fremdeles ofte ut og spiser.

Den franske sosiologen Claude Fischler har forsket på forskjellene på det franske og amerikanske måltid. Han er rådgiver for den franske mat- og landbruksministeren, og forskningsdirektør i Frankrikes Senter for Vitenskapelig Forskning.

Fischler mener at amerikanerne ikke oppfatter det å spise som noe sosialt. På telefon fra Paris forteller han om antropologer som har filmet middelklassefamilier i Los Angeles. Hver enkelt spiser forskjellige steder i huset, de spiser forskjellige ting, og de spiser til forskjellig tid.

«Det er ikke fordi de ikke har måltider. Det er et bord, det er tallerkener, men problemet er at det ser ut til å være veldig vanskelig å få alle til å sitte ned på samme tid, samme sted rundt bordet.»

Hver dag klokken 12.30 sitter 54 prosent av franskmennene og spiser. I USA er det ikke ett tidspunkt i løpet av dagen hvor flere spiser på samme tid enn andre.

«Historisk sett har mat alltid vært noe man delte. Vi har jaktet, samlet og delt. Selve grunnlaget for sosial organisasjon var fordelingen av mat. Det er formelig første gang i historien at en kultur har utviklet en tilgang til mat som er så individualistisk», sier Fischler.

«Historisk sett har mat alltid vært noe man delte. Vi har jaktet, samlet og delt. Selve grunnlaget for sosial organisasjon var fordelingen av mat. Det er formelig første gang i historien at en kultur har utviklet en tilgang til mat som er så individualistisk.»

Han ser røttene gå tilbake til katolisismen i Frankrike og Italia, hvor det er noe rituelt og nesten hellig over det å dele et måltid. Protestantene har derimot lagt valget og friheten på individets skuldre. I USA er friheten til å velge hva du vil spise viktigere enn å spise sammen med andre, mener Fischler. Mat er noe svært personlig, og det er forbundet med ansvar og skyldfølelse. Mens man i Frankrike refererer til kvaliteten på mat, smaken og hvor den kommer fra, så snakker amerikanerne først og fremst om hvor sunn maten er.

«Når vi spør amerikanere om mat og om å spise, så snakker de om næring, kalorier og vitaminer. Hvis du spør franskmenn, italienere og sveitsere om det sammen, så snakker de om det å spise som noe du gjør med andre mennesker, til bestemte tider, på bestemte steder. Og hvis betingelsene ikke er oppfylt, kan du ikke snakke om å spise.»

Næring fremfor nytelse. En annen av Fischlers undersøkelser viser at amerikanere alltid gjør noe annet mens de spiser. Av 800 franske kvinner, 800 amerikanske kvinner og 800 danske kvinner, gjorde de amerikanske kvinnene i snitt 1,8 andre ting mens de spiste. De franske kvinnene gjorde 1,1 andre ting, og danskene havnet midt mellom amerikanerne og franskmennene.

«Når de franske kvinnen spiste, så spiste de. Og de spiste på måltidstidspunkter. Og de brukte mer tid på å spise, og de kunne huske flere måltider dagen før enn amerikanerne. Og likevel sliter amerikanerne med tre ganger så mye fedme i befolkningen som franskmennene.»

At mat ikke er en sosial aktivitet i USA er ikke Mitchell Davis enig i, men han gir Fischler rett i noe han derimot ikke sier. Nemlig at amerikanerne ikke definerer seg selv ut fra mat, slik man gjør andre steder. Davis er til dels enig i at mat er mer et spørsmål om næring enn nytelse for amerikanere.

«Slik er det for mange. Og jeg tror det skyldes at vi nettopp ikke er definert av en spesiell type mat. Vi har gitt slipp på en identitet som er basert på en særskilt måte å spise på, og det gjør oss mottagelige for alle mulige manipulasjoner og diller. Og alt snakket om sunnhet er overbevisende.»

Fet mat er billig. Adam Drewnowski, ved Washington University, forsker på fattigdom og fedme. Ifølge ham er det et omvendt forhold mellom kalorier og pris.

I hans undersøkelse gir en amerikaner 20 cent pr. kalori hvis han kjøper småkaker og chips. Kjøper han friske gulrøtter, må han ut med 95 cent pr. kalori. Brus er mye billigere enn juice. Frisk frukt og kjøtt er mye dyrere enn frossenpizza.

De som ikke kjøper sunn mat til barna sine, kjøper ikke pizza og hamburgere fordi de ikke vet bedre, men fordi de ikke har råd til noe annet. Den sunneste maten steg 29 prosent i pris fra 2004–2008, mens den usunne steg 16 prosent. Jo flere kalorier, jo billigere.

De som ikke kjøper sunn mat til barna sine, kjøper ikke pizza og hamburgere fordi de ikke vet bedre, men fordi de ikke har råd til noe annet. Den sunneste maten steg 29 prosent i pris fra 2004–2008, mens den usunne steg 16 prosent. Jo flere kalorier, jo billigere.

Et annet problem er de amerikanske matørkenene. Det er områder hvor det ikke er et supermarked med grønnsaker og frisk frukt i flere kilometers omkrets, selv i de mest urbane områder, som i den sørøstlige delen av Los Angeles.

I de velstående delene av Los Angeles finnes det tre ganger så mange supermarkeder som i den sørøstlige delen. I latinokvarterene er det halvparten så mange supermarkeder som i nordvest, hvor de fleste er hvite.

Til gjengjeld ligger de såkalte convenience stores, butikker som selger godteri, chips og ferdigmat, dobbelt så tett i South LA som i resten av Los Angeles kommune. Friske grønne bønner er ikke bare dyre, de ligger også kun i butikkhyllene hos de rike.

Friske grønne bønner er ikke bare dyre, de ligger også kun i butikkhyllene hos de rike.

Industrialisering. Laura Shapiro som i 30 år har vært matskribent i anerkjente blader som Newsweek og Gourmet, og som har skrevet bøker om matlagingen på 50-tallet, mener at matindustrien har hatt enorm makt over folks holdninger og våre forestillinger om amerikanske matvaner helt siden annen verdenskrig.

Under krigen produserte matindustrien mat til soldatene. Maten var frossen, tørket og på boks, den kunne holde seg i en evighet og spises i en bunkers.

Etter krigen var industrien helt på skinner, men uten et reelt marked.

Derfor begynte matindustrien å fortelle kvinnene i reklamer at de ikke hadde tid til å lage mat. Din beste venn er hurtigris! Quick fix desserter! Middager som går fortere enn tiden!

«Hvis man kun leste avisene og bladene etter krigen, ville en tro at amerikanerne bare spiste frosne middager, boksemat og pulverdesserter. Men det stemmer ikke. I virkeligheten laget kvinnene mat hjemme, slik de hadde gjort i årtier. De hadde tid til å lage mat, de visste hvordan de skulle gjøre det, og de var slett ikke så interessert i ferdigmat.»

Shapiro mener at det først var på 80- og 90-tallet, da amerikanske kvinner for alvor begynte å jobbe utenfor hjemmet, at mange hadde problemer med å få tid til å lage mat til familien hjemme hver kveld. Men det betydde ikke at ønsket om familiemiddagen ikke levde like sterkt.

«På 80-tallet skulle jeg skrive en artikkel om familiemiddagens endelikt, men undersøkelsene mine viste at familiene fremdeles spiste sammen. Kanskje bare i en halvtime, og kanskje en blanding av ferdig og hjemmelaget, pasta med en boks tomater og salat, men den verdien folk la i det å lage mat hjemme, var ikke forsvunnet. I TV-serier og blader dukket idealet om å sitte ned og spise en hjemmelaget middag, ofte opp.»

Forestillingen om å spise noe man selv har laget, og om å sitte ned og spise sammen, har fremdeles en høy verdi for mange, til tross for «de forferdelige spisevanene».

«Vi legger en enorm verdi i familiemiddagen som noe man bør ha, som noe karakterbyggende for våre barn, som en viktig del av en mytisk fortid. Og matindustrien hevder du kan få alt dette – og det uten å lage maten selv.»

Faktisk mener Shapiro at USA er midt i en matrenessanse, som begynte før finanskrisen. Mat og nytelse nærmer seg hverandre, som hun sier, og det har aldri skjedd her før.

Davis snakker også om en matbølge, som han mener begynte allerede på 60-tallet, da amerikanerne fløy til Europa for å foredle smaksløkene. Han kaller 60-tallet for et «exciting food moment», hvor amerikanerne oppdaget mat for første gang.

Men ifølge Shapiro har matindustrien fremdeles stor makt, og så lenge folk ser mat overalt, tror de at de skal spise hele tiden. Matreklamer går konstant, og de fôrer også dårlige matvaner.

Hva skal du ha til middag i kveld?

«Haha, gudskjelov at du spør akkurat i dag. Ofte er det noe pinlig, men i dag får jeg to venner på besøk og har laget Kylling Marbella fra en kokebok fra 80-tallet», forteller Shapiro.

«I New York, hvor det er mange fancy matfolk, synes de det er veldig gammeldags, det er marinert kylling, men jeg elsker det.»