«The American Way». Vestlig kultur kan sies å være bygd på tre grunnbegreper, nemlig troen på det frie individet, fremskrittet og fornuften. Det ypperste eksempelet på fornuft er naturvitenskapen, hvis fremste oppgave er å gi logiske forklaringer på alt som skjer i naturen.

Ett resultat av vitenskapens stadig mer fremtredende posisjon i kulturen er at religionen er kommet til å bli mistenkeliggjort og oppfattet som farlig eller truende.

Interessant nok er dette en utvikling som har skutt fart i nyere tid. I USA har den sterke tilstedeværelsen av grupperinger som de kristne kreasjonistene vært viktig, men det som kanskje har spilt en avgjørende rolle er den politiske utviklingen i landet.

George W. Bushs presidentskap har bidratt til å knytte ordet 'fundamentalisme' like sterkt opp mot kristendommen som mot islam. Til tross for at Bushs tro ofte omtales som moderat er den nemlig ispedd en del problematiske elementer.

Ett av disse er en tendens til å blande sammen Gud og Nasjonen, noe som har ført til at flere kritikere omtaler Bushs kristentro som 'imperiets teologi'. I flere taler og uttalelser har Bush hevdet at Gud er på amerikansk side i kampen mot terror, og sitater fra kjente salmer blir omformulert slik at 'kraften til Jesus Kristus' blir 'kraften til Amerika'.

Denne retorikken gjør at religion fremstår som skremmende, fordi den ytterste konsekvensen av Bushs opphøyelse av staten til en guddommelig institusjon er at amerikanske soldater i Afghanistan og Irak blir martyrer i en hellig krig, nemlig kampen for 'the American way of life'.

Motreligiøs mobilisering. I USA har dette politiske aspektet vært medvirkende til at man de siste årene har sett en stor mengde motreligiøse og ateistiske bestselgere. Samtidig som den kjente akademikeren Richard Dawkins hevder at ateistene i dagens USA har samme status som de homoseksuelle for femti år siden, opplever bokmarkedet en voldsom vekst av denne type bøker.

Denne veksten skyldes ikke minst Dawkins egen innsats: Mannen som ofte blir omtalt som ‘Darwins rottweiler’ har solgt nesten to millioner eksemplarer av boken «Gud, en vrangforestilling», og den er blitt oversatt til 31 språk.

Dawkins' forhold til religion bygger på den amerikanske filosofen Robert M. Pirsigs utsagn om at 'når én person lider av en «vrangforestilling», kalles det sinnsykdom. Når mange mennesker lider av en «vrangforestilling», kalles det religion'. På denne måten blir religion et sykdomstegn.

Selverklærte ateister som akademikerne Dawkins og Christopher Hitchens, samt forfatterne Martin Amis og Philip Pullman kan dermed omtale religion som en giftig og ødeleggende nevrose som har forårsaket et uendelig antall tragiske historiske hendelser fra tidenes begynnelse og frem til idag. Martin Amis skrev nylig at 'motstand mot religion er intellektuelt og moralsk høyverdig' ettersom den utgjør en plage som truer sivilisasjonen og samfunnet som helhet.

Kobles til frykt. Denne typen ateisme er delvis knyttet opp mot den typen frykt mange amerikanere føler i møte med Bushs retorikk, og som hele den vestlige verden kjente på etter terrorhandlingene 9/11. Man frykter ikke bare reaksjonære islamske grupperinger, men religion og tro som helhet. Samtidig er det politiske aspektet bare en del av det store bildet.

Det disse ny-ateistene er mest skeptiske til er at religionen som en mytisk forklaringsmodell bremser kulturens utvikling. En god del av de ny-ateistiske bestselgerne har som uttalt mål å bringe verden ett skritt videre på en evolusjonær kurve ved at man legger religionen bak seg som myte og eventyr og hengir seg fullt og helt til vitenskapen.

Dermed går mange av prosjektene ut på å motbevise religionen på vitenskapelig grunnlag, heller enn å peke på konkrete samfunnsmessige konsekvenser. Dette kan man for eksempel se i en nylig publisert bok med tittelen «Irreligion», hvor den amerikanske matematikeren John Allen Paulos prøver å vise hvordan Gud er en matematisk umulighet.

Liberalistisk. I dette representerer ny-ateismen en klar videreføring av opplysningstidens prosjekt om å forklare verden ved hjelp av beviselige teorier, og viser en tydelig liberalistisk holdning til menneskets potensiale og utvikling. Gjennom å etterlate religionens vrangforestillinger i veikanten blir fremtiden omformet til en lys og fri sone, hvor menneskeheten igjen kan bevege seg mot perfeksjonisme.

Denne optimistiske grunntonen stiller ny-atistene i et interessant motsetningsforhold til tidligere ateistiske tenkere, som for eksempel Friedrich Nietzsche, Jean-Paul Sartre og Albert Camus. Mens Dawkins i «Gud, en vrangforestilling» har som uttalt mål å få leseren til å 'frigjøre seg totalt fra religionens skrustikke' og bli gjenfødt som 'lykkelig, avbalansert, moralsk og intellektuelt realisert' ateist, så hans intellektuelle forgjengere på ateisme som en tragisk tilstand, hvis omfavnelse krevde utrolige mengder mot og fort kunne ende opp i en stillstand preget av fremmedgjorthet, isolasjon og absolutt meningsløshet.

Dermed er Camus langt mer pessimistisk enn Dawkins i sine utforskninger av en tilværelse uten Gud. For Camus betyr erkjennelsen av Guds fravær at verden er helt absurd. I denne situasjonen står mennesket ovenfor to valg, nemlig et liv uten mening eller livets avslutning, det vil si selvmordet.

Når Camus ender opp med å velge livet fremfor selvmordet er det ikke basert på en tro på at vitenskapen kan representere et alternativ til religionen. Han mener at denne akademiske grenen kun viser oss gapet mellom naturen og mennesket, og aldri vil kunne gi kunnskap om beveggrunnen for vår eksistens. Konflikten mellom menneskets ønske om forklaring og overbevisningen om at verden ikke kan forklares er dypest sett uløselig.

Frihet vs. vitenskap. Når Camus likevel velger livet fremfor døden, og ateisme foran religion, er det fordi han tror på menneskets grunnleggende frihet. Man må omfavne sin skjebne, sier Camus, og således bli fri. Denne frihetstanken skiller seg fra det man finner hos våre samtidige ny-ateister. For disse blir man først fri når man har kastet av seg religionens åk gjennom et bevisst valg mellom tro og vitenskap. Intensiteten som preger ny-ateistenes ultimatum er interessant, fordi den inneholder klare sekteriske tendenser.

Det er mye som tyder på at ny-ateismene ser på evolusjonslæren, matematiske formler og ligninger med et blikk som har klare likhetstrekk med hvordan den troende ser på nattverden og Mosebøkenes beskrivelse av skapelsen.

Et annet interessant trekk ved ny-ateistene er at de ofte blir kritisert for manglende kunnskap om målet for sin polemikk. I en mye omtalt anmeldelse av Dawkins' siste bok sier den britiske litteraturviteren Terry Eagleton at disse 'typiske rasjonalistene' tegner 'vulgære karikaturer av troen som ville få selv en førsteårs teologistudent til å krympe seg'.

Begrenses av empirien. I dette lyset kan de motreligiøse påstandene ofte fremstå som litt latterlige, som for eksempel når den amerikanske filosofen Daniel Dennett avfeier Guds eksistens med kommentaren om at en sånn hypotese ikke engang fyller minstekravene til hva en teori skal inneholde.

Ny-ateistene begrenser tankevirksomheten sin til det som kan bevises empirisk av vitenskapen. På denne måten står de ikke bare i et motsetningsforhold til religion, men også til samtidig filosofi, som i stor grad preges av en innsikt om at de rette spørsmålene om menneskets væren kun kan stilles utenfor rammene gitt oss av vestlig kultur.

Tenkere som Jacques Derrida og Jean-Luc Nancy sier at det moderne menneskets eksisterer i en tilstand av nød, som er forårsaket av vår trang til å tenke i motsetningspar. Svaret på spørsmålet om 'hva er et menneske?' vil dermed ikke kunne besvares ved å velge mellom Gud og naturvitenskapen.

Så lenge man deler verden inn i to og opphøyer vitenskapen til den optimale sannhet vil mennesket forbli fremmed for seg selv. Dette er også tematisert innenfor postmoderne teologi, hvor man snakker om fremveksten av et 'postsekulært samfunn', hvor troen kommer tilbake i nye former og med andre stemmer.

I dette lyset er det kanskje muligheter for at man kan se utover kulturens bedyrelse om Guds død.