Kampala, Uganda

Aphia Nyirahabwa (63) går i sikksakk mellom hauger av klær og sko som dekker flere hundre kvadratmeter av det store markedet i Ugandas hovedstad. Tusenvis av selgere konkurrerer om kundene, der sugerørsmale smug utgjør en diger labyrint. Hver kvadratmeter er dekket av bruktklær ankommet i store containere fra alle kanter av den vestlige verden.

Nyirahabwa stopper ved en selger som akkurat har åpnet en plastinnpakket ball med nyankomne klær. Ballen er merket med «UK» og inneholder over 200 brukte skjørt fra London. Selgeren holder opp plagg etter plagg mens kundene knives om å få tak i det fineste tøyet i sekken. Owino-markedet i Kampala har vært Nyirahabwas levebrød siden 1987, da ektemannen døde brått og hun ble alenemor til syv barn. Livet ble snudd på hodet over natten, og bruktklær fra Vesten skulle bli hennes redning.

– Mitt første kjøp var pologensere fra Storbritannia som jeg kjøpte for 1000 shilling (rundt tre kroner). Jeg solgte klærne videre til naboer og tjente ganske bra på det. Den kvelden følte jeg meg som den rikeste kvinnen i byen, sier alenemoren. 

Etter en måned hadde hun spart nok penger til å leie en bolig. Etter tre måneder kunne hun begynne å betale skolepenger for barna sine.

Nyirahabwa er en av titusener av ugandere som lever av mivumba – som er navnet for brukte klær på det nasjonale språket luganda. Owino skal være Øst-Afrikas største marked, ifølge flere kilder. Ingen vet eksakt hvor mange som jobber her, men det 7 hektar store området har rundt 50 000 selgere og rundt 200 000 besøkende hver dag, ifølge den ugandiske avisen New Vision.

Halvparten rett i søpla

Mer enn 70 prosent av bruktklærne som eksporteres globalt, havner i Afrika, ifølge organisasjonen Oxfam. Bare Uganda importerer flere tusen tonn med brukte tekstiler hvert år, og over 80 prosent av klærne som selges i landet, er brukte klær fra andre land.

Ifølge 2018-tall fra US International Trade Commission mottar det østafrikanske landet årlig rundt 1500 tonn brukte klær fra USA, mens ytterligere 2000 tonn kommer fra Kina og Europa. Bruktbutikker og veldedighetsorganisasjoner i vestlige land mener at kleseksporten bidrar til fattigdomsbekjempelse og skaper arbeidsplasser. Men industrien har også mange mørke sider.

I overetasjen i en av Owino-markedets mange byg-ninger kjemper skomakere om plassen i mørke rom. Her har Richard Ssejjoba solgt gamle sko i snart to tiår. Han droppet ut av skolen tidlig, og bruktmarkedet ble hans vei inn i arbeidslivet. I dag kjøper han sekker med sko fra Europa, Filippinene og Kina.

For hver sekk betaler han mellom 25 000–50 000 shilling (rundt 65–130 kroner). Prisen er avhengig av opprinnelsesland og kvalitet. Hver sekk inneholder cirka 60 par sko som skomakeren pusser opp og selger videre.

En stor utfordring for både importørene og oppkjøpere som Ssejjoba, er at det ikke er noen garanti for kvalitet-en på skoene. Ingen vet nøyaktig hva som er i ballen før den er betalt og åpnet.

– Det pleide å være god business, men kvaliteten på skoene er blitt dårligere. Siden jeg ikke har kapital til å investere i klasse A-kvalitet, så ender jeg opp med dårlige produkter. Det er ikke uvanlig at bortimot halvparten av skoene er i så dårlig stand at de må kastes, sier Ssejjoba.

Skomakeren, som også er styreformann for markedet, peker på store sekker som står utenfor verkstedet. I de smekkfulle posene ligger det bortimot 100 kg sko som skal rett i søpla.

– Det er ikke bare kvaliteten som er dårlig. Mange sekker inneholder noe vi kaller for chongo. Det er sko der det bare er én av hver, sier Ssejjoba.

«Afrika er Vestens avfallsplass»

Han gir både avsenderlandene og ugandiske myndigheter skylden for den lave kvaliteten som kommer inn.

– Det burde være forbudt å sende sko og tøy som er så dårlig at det må kastes. Ugandiske myndigheter burde sjekke importen bedre, men sannheten er at de ikke bryr seg så lenge de får inn tollavgiftene, sier skohandleren. 

Landets miljøaktivister retter sterk kritikk mot brukttøyindustrien.

– Hver eneste gang jeg er ute og plukker søppel, finner jeg mengder med gammelt tøy i naturen. Det er tragisk at vestlige land bruker Afrika som avfallsplass for sine uønskede gjenstander. Naturen vår betaler en høy pris for det, sier Patience Nabukalu som er miljøaktivist i organisasjonen Fridays4Future Uganda.

Stiller krav til tekstilindustrien

Hver europeer kaster 11 kilo klær årlig, ifølge EU. Bare cirka 1 prosent av dette blir resirkulert. Mesteparten havner på søppelfyllinger eller går til forbrenning, noe som forårsaker store klimagassutslipp. 97 prosent av de brukte tekstilene som samles inn i Norge, havner i utlandet, ifølge Norsk institutt for bærekraftsforskning (Norsus).

– Kun en liten andel av bruktklærne samlet inn av norske aktører går til bruktsalg i Norge, fordi markedet for brukte klær ikke er stort nok, sier fagrådgiver for klær og miljø ved Framtiden i våre hender, Siv Elin Ånestad.

– Det meste av de innsamlede klærne pakkes i baller og shippes ut av landet, og en del av dette vil være tekstilavfall. Det er altså ikke slik at problemet er ute av verden når du legger dine brukte klær i innsamlingsboksen nedi gata, sier hun.

EU-kommisjonen la i mars frem sin nye bærekraftsstrategi for tekstiler. Den foreslår nye regler for hvordan EUs produkter skal bli mer sirkulære, miljøvennlige og energieffektive. Et av de viktigste elementene i strategien er at EU fra 2023 vil sette begrensninger for eksport av tekstilavfall til land utenfor OECD og utvikle kriterier for å skille tekstilavfall fra brukbare bruktklær.

– EU-strategien vil trolig bidra til at det blir noe mindre tekstilavfall i land utenfor OECD. Likevel er det overproduksjonen og overforbruket av klær i dagens raske motesystem som er kjernen av problemet, og som skaper disse enorme haugene med tekstilsøppel i verden, skriver Ånestad i et e-postintervju med Aftenposten Innsikt.

Økende import av brukttøy

Uganda anses å ha noe av verdens fineste bomull. Hvordan har det seg at over 80 prosent av alt tøy i landet i dag er importert?

Aaron Wanyama, professor i tekstilkjemi ved Kyambogo University i Kampala, husker tiden da alt var annerledes.

– I begynnelsen av Idi Amin-regimet på 1970-tallet så det lovende ut for landets tekstilindustri. Bomull var Ugandas fremste eksportprodukt, og vi hadde mange funger-ende industrier. Så kom utvisningen av asiatene (som ledet tekstilindustrien, journ.anm.) senere det tiåret, noe som ble begynnelsen på industriens undergang, sier professor Wanyama.

Den turbulente politikken i Uganda på 1970-tallet i kombinasjon med den økonomiske liberaliseringen på 1990-tallet og konkurransen mot Kina, gjorde brukttøy-industrien til det den er i dag, ifølge professoren.

I dag er det bare to tekstilfabrikker igjen i Uganda, og kun 5–10 prosent av ugandisk bomull blir konsumert lokalt. Resten eksporteres i rå form til land som India og Kina.

– Det tragiske er at bomullen vi produserer i Uganda, ender opp i asiatiske land der den blir til tekstiler som siden eksporteres tilbake til Uganda, sier Wanyama.

Han mener at landet har potensial til å satse på sin egen tekstilindustri, men at det er store utfordringer knyttet til utviklingen. 

– Det er mangel på både lokal ekspertise og investorer i sektoren. I tillegg har høye materialkostnader, skatter og kranglete statlige retningslinjer hemmet utviklingen, sier professoren.

USA truet med sanksjoner

Uganda har satt inn flere tiltak for å sette fart på sin egen tekstilindustri, som blant annet den såkalte The National Textile Policy fra 2009. Til tross for vilje til endring har klesimporten fra utlandet fortsatt å vokse. Ugandas import av brukttøy fra utlandet skal ha femdoblet seg på 15 år, fra 27,4 millioner dollar i 2001 til 137 millioner dollar i 2016.

De østafrikanske landene, inkludert Kenya, Uganda, Tanzania, Rwanda og Burundi, kom i 2016 med en treårsplan for å forby bruktklærimport som en del av EACs (East African Community) strategi for økt regional industrialisering.

USA truet med å revidere handelsfordelene, som EAC-medlemsstatene har under African Growth and Opportunity Act (Agoa), hvis de innførte importstopp for brukttøy. Agoa gir tollfri adgang til det amerikanske markedet for 6500 eksportvarer mot at USA får sende bruktklær til land i Afrika sør for Sahara.

Det var kun Rwandas president Paul Kagame som ikke lot seg skremme av USAs sanksjonstrusler. Til tross for mange år med diskusjoner om stans av importen er det i dag lite som tyder på at Uganda vil gjennomføre forbudet.

– Dagens tekstilindustri er ikke i stand til å dekke kon-sumentenes behov. Det er dessuten de færreste som har råd til å kjøpe annet enn brukttøy. Ugandas myndigheter tjener dessuten altfor mye i tollavgifter til å kunne stoppe importen, sier professor Wanyama. 

Tollavgifter og bestikkelser

Klesimportør Ramadan Ntale opererer fra et lager på Owino-markedet og har importert tøy siden 2013. En av hans hovedutfordringer er landets stadig økende tollavgifter.

I snitt tar han inn to containere med klær hver måned. En container inneholder rundt 600 baller med klær. Hver ball veier 45 kg. Ntale tar frem et dokument fra den siste importen. Det viser at han betalte rundt 90 millioner shilling (rundt 230 000 kroner) for en container med klær fra Kina.

For noen år siden kunne han tjene opptil 90 000 kroner pr. container. Nå er fortjenesten nede i under 30 000 kroner.

– Importavgiftene har økt kraftig samtidig som kleskvaliteten er blitt dårligere. Skatteinnkreveren tar ikke hensyn til at store deler er i så dårlig stand at det må kastes. De vil bare ha pengene sine, sier Ntale.

Importøren forteller at korrupsjon er et annet stort problem.

– Når containeren er fremme i Uganda, gjelder det å ha flaks. Enkelte ganger er det ansatte i skattemyndighetene som krever bestikkelser for å gi fra seg containeren, slik at det tar tid å få ut leveransen, sier importøren Ntale.

Det finnes ingen eksakte tall på hvor mange containere med klær som ankommer Uganda hver dag, men importører mener at det er flere hundre i måneden.

– Hvis én container gir 25 000 dollar til staten, så er det lett å forstå at dette er en lukrativ business, sier Ntale.

Banebrytende mote

Ugandere er motebevisste og ønsker unike ting. En bølge av unge, banebrytende designere har inntatt markedet for ugandisk mote. Harriet Alur, som står bak motebedriften Elijah Mcquinn, startet sin karriere som designer i Owino-markedets trange smug.

– Jeg gikk gatelangs og plukket opp inspirasjon og accessoirer som jeg tok med tilbake til studioet mitt. Der ble de gamle gjenstandene til ny mote, sier Alur, som i dag selger sine stilrene kreasjoner i både Uganda og i deler av Europa. Hun selger alt fra kjoler til reisebager og mer eksklusive vesker. Den nyeste kolleksjonen vesker er laget av fiskeskinn som gir tilbake til både miljøet og kvinnelige fiskere på landsbygda. Alur foretrekker slike brukte materialer fremfor nye produkter.

– Sannheten er at ingenting slår kvaliteten på mye av det brukte tøyet. Nye glidelåser fra Kina går i stykker etter kort tid, og derfor foretrekker jeg å kjøpe de brukte. Det gir også en unik touch til hvert produkt, sier designeren.

Sender tøy tilbake til Vesten

Motemerket Buzigahill ble lansert i april i år.

Konseptet til moteskaperen Bobby Kolades handler utelukkende om gjenbruk av brukttøy fra Uganda. Buzigahill handler om å «redesigne brukte klær og sende dem tilbake til det globale nord, hvor de opprinnelig ble kastet før de ble sendt til Afrika», uttalte Kolade til The Guardian.

Kolade beskriver prosjektet som «reaksjonært design» for overforbruket i det globale nord, og rollen Afrika spiller som «et svært effektivt avfallshåndteringssystem for folks klær».

Motedesigneren har planer om å bygge små, spesialiserte fabrikker over hele Uganda for både gjenbruk av brukte klær samt for håndvevde tekstiler og lokalt håndverk.

«Avfall er allerede blitt en vare, men det kommer til å bli en enda viktigere en. Jo raskere vi er i stand til å lage industrier som bruker dette avfallet som en vare, jo større fremgang kommer vi til å gjøre som region», sier Kolade.

Ble den nye ektemannen

Owino-markedet får et rødlig lys om ettermiddagen. De siste 35 årene har Aphia Nyirahabwa gått gatelangs her for å brødfø familien. Debatten om miljøødeleggelser og svekkelse av nasjonal tekstilindustri betyr lite for alenemoren, som bygget opp livet som eneforsørger gjennom mivumba.

– Jeg er i dag landeier og har bygget mitt eget hus. Jeg har også klart å utdanne mine syv barn med egne midler. Alle pengene kommer fra salg av brukttøy, sier Nyirahabwa, som har levd alene helt siden mannen hennes døde på 1980-tallet.

– Jeg skaffet meg aldri noen ny ektemann. Bruktklærindustrien ble den nye mannen min, sier hun og ler.

Kilder: EU-kommisjonen, The East African, Economic Research Policy Center (ERPC), The Guardian, Voguebusiness,com