Massiv urbanisering. Da jeg først dro til Kina i 2007, var jeg spent på hva slags dyreliv jeg kom til å oppleve. Det tok ikke lang tid før jeg innså at det ikke var noe å skrive hjem om.

I kjølvannet av den lynraske urbaniseringsprosessen har nesten 500 millioner kinesere flyttet til byene i løpet av de siste 35 årene. Landet sikter mot at 70 prosent av befolkningen, omtrent 900 millioner mennesker, skal være bosatt i byene innen 2025.

At bulldosere og asfalt dekker sletter og fjell i Kina, er ikke nytt: Mao Zedongs «Man Must Conquer Nature» og «Det store spranget» på 1950-tallet var begge overgrep mot naturen som aldri helt har tatt slutt. Den maoistiske tankegangen antyder at mennesket er fundamentalt adskilt fra naturen, og at mennesket derfor må mobilisere seg slik at det kan overkomme naturens hindre.

Mao Zedongs «Man Must Conquer Nature» og «Det store spranget» på 1950-tallet var begge overgrep mot naturen som aldri helt har tatt slutt. 

Før 1949 fantes det bare noen tusen demninger – i dag finnes det mer enn 87 000. En av dem er De tre kløfters demning, en byggeteknisk triumf som også ødela store naturområder. Tar du et lyntog gjennom Kina i dag, vil du fra vinduet se «halve» fjell: Toppen eller siden er kuttet av og gått til bygging av veier og fortau. Det er rimelig å påstå at Kina befinner seg langt unna naturen.

Populære dyreparker. Bor du i Shanghai, må du nesten ta fly om du vil oppleve noe som kan minne om natur, og en tur i skogen eller i fjellet er selvsagt akkompagnert av en solid betongvei og salg av inngangsbilletter. Så det er ikke overraskende at dyreparker i Kina er en svært populær attraksjon.

Ser man bort fra det åpenbart umenneskelige ved dyreparker og de elendige forholdene man finner der, er konseptet en ypperlig metafor for Kinas forhold til naturen. I en dyrepark er det besøkeren som har kontroll, og dyrene er underholdning, heller enn noe som finnes hinsides byen og det den representerer.

Etter å ha besøkt mange av dem over hele landet, har jeg sett at i likhet med byene er alle dyreparkene så å si helt like. En innhegning med bjørner, som regel fylt av gamle plastflasker og annet søppel, og et «apefjell» (en betongkonstruksjon som skal forestille ekte stein). Det største trekkplasteret, som gjør enhver dyrepark verdt å besøke, er selvsagt pandabjørnen i glassbur.

Har du ekstra penger, kan du betale for å se et deprimerende dyreshow, som setter spikeren i kisten på enhver oppfatning av autentisk dyreadferd og habitatene de kommer fra.

Hvis dyrene skulle vise seg ikke å være fotogene nok, har du heldigvis muligheten til å ta bilde med replikaene i stein eller glassfiber. Etterpå kan du ta deg en pølse på pinne og en tur i pariserhjulet, noe som er obligatorisk i enhver kinesisk dyrepark. Har du ekstra penger, kan du betale for å se et deprimerende dyreshow, som setter spikeren i kisten på enhver oppfatning av autentisk dyreadferd og habitatene de kommer fra.

Manglende bevissthet om dyrevelferd. Fraværet av bevissthet rundt dyrevelferd i Kina blir påfallende når man besøker en dyrepark.

I dyreparken i Nanjing i 2013 så jeg en besøk-ende skyte på en elefant med luftpistol. Da jeg spurte ham om han kunne holde opp, svarte han at jeg ikke skulle bekymre meg: Han skjøt bare med plastkuler.

Mangelen på forståelse er imidlertid ikke alltid bare dårlige nyheter for dyrene. I 2016 døde en kvinne i Beijing da hun ble angrepet av en tiger i en safaripark, og datteren ble alvorlig skadet. Kvinnen hadde stoppet bilen og gått ut fordi hun var bilsyk.

Jeg er også blitt fascinert av dekoren i dyreparkene. Her finner man store lerreter med bilder av det som skal forestille natur, gjerne med et rovdyr redigert halvhjertet inn i bildet – i tilfelle dyret mellom de grå veggene ikke gjorde inntrykk nok. Det er som om dyreparkene selger noe som ikke egentlig eksisterer.

Hvem er det som vil se en bjørn i en altfor stor betongbolle?

Man kan like gjerne klatre opp på en replika og fange øyeblikket med mobilen. 

Om fotografen: Jonathan Browning er en britisk pressefotograf som bodde i Kina fra 2007 til 2016 og bidro til publikasjoner som The Times, The New York Times, The Wall Street Journal og Der Spiegel, blant andre. Han bor nå i Storbritannia.

Flere av fotografens bilder kan ses på: www.jonbrowning.co.uk

Taiyuan, Shanxi-provinsen. Dyrefigurer i naturtro størrelse står utenfor hovedporten til dyreparken i byen Taiyuan, sørvest for Beijing. Rimelige boliger, fabrikker og industrianlegg omkranser dyreparken. Alle foto: JONATHAN BROWNING/INSTITUTE ARTIST

Changchun, Jilin-provinsen. Et apefjell av betong som skal forestille ekte stein, i dyreparken i Changchun, hovedstaden i den nordøstlige Jilin-provinsen. I bakgrunnen reiser det seg en ny boligblokk i millionbyen.

Changchun, Jilin-provinsen. En sjiraff titter ut gjennom det skitne glasset i innhegningen i dyreparken i Changchun. 

Changchun, Jilin-provinsen. Utenfor parken er bena på en sjiraffskulptur i ferd med å sprekke opp.

Taiyuan, Shanxi-provinsen. Besøkende putter penger i innhegningen til en skilpadde i Taiyuan Yingze Park Zoo i Shanxi-provinsen.

Yangzhou, Jiangsu-provinsen. En gutt poserer for et bilde med en tiger som er lenket fast i dyreparken i Yangzhou nord for Shanghai i den østlige kystprovinsen Jiangsu.

Yangzhou, Jiangsu-provinsen. En bjørn tvinges til å opptre i et dyreshow i Yangzhou.

Chengdu, Sichuan-provinsen. Det største trekkplasteret i kinesiske dyrehager er pandabjørnen i glassbur, her fra Chengdu Gigant Panda Base i den sentrale Sichuan-provinsen.

Nanjing, Jiangsu-provinsen. En mandrill titter ut av vinduet i dyreparken i millionbyen Nanjing, vest for Shanghai.

Beijing. En sebrahann i Beijing zoo står i innhegningen. I bakgrunnen ryker det fra et kullkraftverk.

Beijing. En stork i Beijing zoo.

Nanjing, Jiangsu-provinsen. Bak elefantinnhegningen i Nanjing, ruller det obligatoriske pariserhjulet som finnes i alle kinesiske dyreparker. 

Yinchuan, Ningxia Hui. Grønt gress og blå himmel pryder bakgrunnen satt opp foran en skog ved en rasteplass i dyreparken i Yinchuan, hovedstad i den autonome region Ningxia Hui i det nordlige Kina. Alle foto: JONATHAN BROWNING, INSTITUTE ARTIST