27. juli forelå en handelspolitisk rammeavtale mellom EU og USA. Hovedpunktene var en felles tollsats på 15 prosent for de fleste europeiske varer som eksporteres til USA, løfter om at EU skal investere 600 milliarder dollar i USA, samt kjøp av amerikanske energiprodukter for 750 milliarder dollar.

Mye er fortsatt uavklart. Detaljene må konkretiseres, og innholdet må godkjennes av EUs medlemsland. Likevel har avtalen utløst en flom av kritiske og fortvilte kommentarer.

Noen er krassere i adjektivbruken enn andre. «En av de dyreste imperiumstributtene i verdenshistorien», skriver den franske entreprenøren Arnaud Bertrand på X.

En katastrofal kapitulasjon

Professor i statsvitenskap ved Sciences Po, Zaki Laïdi, kaller avtalen en «ubetinget katastrofe», siden den bekrefter at det europeerne frykter aller mest, er å miste den amerikanske beskyttelsen.

«Det innebærer at enhver form for fortsatt transatlantisk allianse, uansett hvor ydmykende, er å foretrekke fremfor en usikker uavhengighet», konkluderer Laïdi i Project Syndicate.

Samme sted karakteriserer den italienske juristen Alberto Alemanno avtalen som en unødvendig kapitulasjon. EU kunne ha truet med digitale skatter og restriksjoner på amerikanske teknologi-giganter, mener han.

«EUs Suez-øyeblikk», lyder dommen fra Larry Elliot, tidligere økonomiredaktør i The Guardian. Suezkrisen i 1956 avslørte at Storbritannia og Frankrike hadde mistet posisjonen som ledende verdensmakter. Elliot vedgår at tariffene kan vise seg å skade amerikansk økonomi, men tror en eventuell europeisk skadefryd vil bli kortvarig. EUs eksportrettede økonomier er for avhengige av det amerikanske markedet.

«EU gikk glipp av en sjelden mulighet til å demonstrere at store markeder ikke lar seg presse», påpeker Alemanno. Ettergivelsen vil bli notert både av fremtidige amerikanske administrasjoner og andre globale makter:

«Skaden på EUs troverdighet og autonomi vil være langvarig. Den utbredte oppfatningen om at Europa gir seg uten motstand, vil utvilsomt invitere til ytter-ligere utfordringer for europeiske interesser.»

Underbruket

«Glem snakket om en trilateral verdens-orden», skriver den geopolitiske analytikeren Sebastian Contin Trillo-Figueroa i Asia Times.

«Amerika har perfeksjonert utpressing. Washington oppdaget at det å true allierte gir bedre resultater enn å overtale dem. (…) Kina behersker finsiktet avskrekking.» (Ett eksempel er den strategiske bruken av nestenmonopolet på sjeldne jordarter.)

Den siste parten, Europa, har underordnet seg Amerika, men bedriver samtidig en performativ selvhevdelse overfor Kina, påpeker han. Europeerne belærer kineserne om regler og verdier, men er helt avhengige av kinesiske forsyningskjeder.

«Spørsmålet Europa står overfor, er enkelt: Vil kontinentet gjenvinne makt før det blir et permanent underbruk i en bipolar verden som det ikke har vært med på å forme», spør Trillo-Figueroa.