Den verdenspolitiske utviklingen de siste månedene kan virke overveldende, kanskje særlig for europeiske ledere.
Plutselig må de finne gode svar på flere tunge spørsmål samtidig, der alle problemstillingene er forbundet med hverandre: Klarer vi å gi Ukraina tilstrekkelig støtte dersom USA kutter ut sine bidrag? Hva må til for at Europa skal kunne forsvare seg på egen hånd? Hvordan kan kontinentets industrisektor bli mer omstillingsdyktig og innovativ? Makter vi å ta igjen det digitale forspranget amerikanerne og kineserne har på oss? Og hvordan skal vi finansiere alle disse eksistensielle oppgavene?
Stikkordet «strategisk autonomi» bruk-es for tiden flittig, men ofte sammen med adjektiver som «svekket» og «splittet». Eller enda verre: «paralysert». Er det allerede for sent for Europa – og for Ukraina?
Ingenting har skjedd ennå
Den polske sosiologen og journalisten Slawomir Sierakowski er spesielt opptatt av de to første spørsmålene, og han maner til langt mer selvtillit og optimisme:
«Selv om det føles som om hele verden har endret seg over natten, er sannheten at ingenting egentlig har skjedd ennå. Hvis europeere bare åpnet øynene, ville de se at de har alle ressursene, talentene og verktøyene de trenger for å ta fullt ansvar for egen suverenitet, forsvar og sikkerhet», skriver Sierakowski i sin månedlige spalte i Project Syndicate.
«Europa har glemt at det kan si «nei». Men Trump-administrasjonen har vekket europeiske ledere fra dvalen. De foretar nå en vareopptelling over egne ressurser og ser på hvilke muligheter de har. Ukraina er ikke ferdig ennå. Med økt støtte fra Europa kan landets kampherdede, svært innovative militærvesen fortsette å motstå Russlands aggresjon», tror Sierakowski.
Viljestyrke til inspirasjon
For å realisere disse ambisjonene trengs en ny, mer praktisk og gjennomførings-orientert tilnærming til utfordringen.
Første steg for EU bør være å skrinlegge den vanemessige trangen til å operere i unison enighet. Gitt hvilke partier som akkurat nå har makten blant annet i Ungarn og Slovakia, er det hverken mulig eller nødvendig, mener den polske kommentatoren. I stedet må det bygges en koalisjon av villige, som omfatter både EU-land og andre nasjoner. Deriblant Canada, Storbritannia og Australia. Dette ser allerede ut til å skje.
Særlig de vesteuropeiske landene, som inntil nå har virket mer skremt enn sine østeuropeiske partnere, bør la seg inspirere av hvordan Ukraina har klart å motstå den russiske aggresjonen. Det har vært en leksjon i viljestyrke.
«Dette er ikke tiden å få panikk på for europeerne. Tvert imot har Trump gitt oss det vi trenger mest: en grunn til å ta oss sammen», konkluderer Sierakowski i Project Syndicate.