• Beinhardt og dødbringende I 2019 var tilskuertallet langs Mont Ventoux-etappen nær en halv million, tettpakket omkring syklister i en løype som mot toppen går i tynn luft og med lange strekninger med stigningsgrad på 9 prosent. Den britiske syklisten Tom Simpson som endte sine dager på vei mot toppen av Mont Ventoux under Tour de France i juli 1967. Foto: TOUR DE FRANCE

Kjempen i Provence

Kjempen i Provence

Sykkelsportens kanskje mest fryktede etappe er de bratte bakkene opp Ventoux-fjellet. Idet kreftene begynner å svikte, forsvinner også trærne som gir skygge og ly for kastevindene. Den nakne toppen er et symbol for hva Tour de France kan by på av prøvelser. Og i år skal fjellet erobres to ganger – på én og samme dag.

Fra utgave: 7 / juli 2021

Giganten i Provence

Forfatteren Aksel Sandemose, på sin flukt mot Newfoundlands villmark, beskriver et mektig fjell, som skifter personlighet etter hvert som man nærmer seg det: «Det er mangesidet, så stort at det utfordrer syn og sanser.»

Mont Ventoux er et slikt fjell. Det har mange ansikter. Og selv om toppen «bare» ruver 1910 meter over havet, fortjener den sin plass blant klodens mytiske tinder som Mount Everest, Kilimanjaro, Fuji eller Mont Blanc.

«Giganten i Provence» ruver over et bølgende landskap, som om den har tatt eierskap av åssidene og de frodige markene som omgir fjellmassivet. Det nakne topp-partiet uten vegetasjon eller trær av noe slag skinner hvitt året rundt, snødekt om vinteren, mens kalkstein gjør det til et lysende landemerke om sommeren.

Selv på mange mils avstand, på tvers av fylkesgrenser, elvefar og åskammer, dominerer Mont Ventoux utsikten til det som er en av Europas mest naturskjønne regioner.

 

Samlingspunkt Fjellets navn er avledet fra det franske ordet for «vindfull». Det beskriver forholdene på toppen, der det er registrert vind opp mot 320 km/t (89 m/s), noe som ofte medfører stengning av veien over fjellet. Mont Ventoux var opprinnelig skogkledd, men ble systematisk avskoget på 1100-tallet på grunn av skipsverftenes etterspørsel etter tømmer. Radiotårnet på toppen ble reist på 1960-tallet. Foto: GETTY IMAGES

 

Kjempefjellet har i hundrevis av år vært et trekkplaster. Alle stiene som krysser hverandre i omegnen, har vært tatt i bruk av alt slags ferdafolk, fra pilegrimer og munker, til gjetere og bønder.

Gamle setre er blitt til raste- og overnattingsplasser for en voksende økoturisme, mens klostre og tidligere fyrsteresidenser de siste tiårene er blitt forvandlet til hoteller og vinslott

Fylket Vaucluse er med rette blitt kjent for sine landbruksprodukter, fra smakfulle meloner og jordbær fra Carpentras til Côtes du Rhône-viner som Gigondas og Vacqueyras.

 

Petrarcas verden

Mange tar veien hit for å fylle på med litt åndelig føde. For det var i Vaucluse, ved foten av fjellet, at den etter hvert berømte dikteren, naturfilosofen og humanisten Francesco Petrarca slo seg ned.

 

Mesterverk Dikteren, naturfilosofen og humanisten Francesco Petrarca beskrev sin erobring av Mont Ventoux-fjellet i april 1336. Det betraktes som litteraturhistoriens første reiseberetning. 

 

I april 1336 begir han seg mot toppen. I en av hans mest kjente epistler beskriver han sin erobring av Mont Ventoux-fjellet – ubesteget siden antikken, ifølge den bereiste italienske humanisten. 

Det betraktes som litteraturhistoriens første reiseberetning. Et mesterstykke, hvis man skal tro på hans påstand om at det ble ført i pennen utover natten, umiddelbart etter en 18 timer lang strabasiøs «topptur» – et høyst usedvanlig foretagende på den tiden.

Det skulle gå mange hundreår før romantikken som middelalderens livs- og kunstsyn endret menneskets vurdering av fjell – den gang ansett for å være stygge misdannelser i naturen, steder å frykte. Sikkert er det i hvert fall at salige Petrarca skrev seg inn i historiebøkene, uansett om hans udødelige reisebrev var fri fantasi eller en tidlig forsmak på alpinisme.

 

Naturelsker Nådde Petrarca toppen av Mont Ventoux? Prøvde han seg i det hele tatt på fjell-giganten? Eller tråkket han bare opp stier for alle de andre reiseforfatterne som skrev seg inn i litteraturhistorien, takket være en skarp observasjonsevne, men også en livlig fantasi? Foto: AKG-IMAGES/NTB

 

Uansett, mange følger i dikterens fotspor når de er på disse kanter. Hôtel du Poète i sentrum av Fontaine de Vaucluse, en av Provences mest inntagende landsbyer, er alltid fullbooket i høysesongen.

Men det er når Tour de France-sykkelracet nærmer seg giganten i Provence, at det blir folksomt for alvor. Det gjør det ofte, men i år skjer noe helt eksepsjonelt. For første gang i tourens historie (det første løpet gikk av stabelen i 1903) – skal kjempen bestiges to ganger, på én og samme dag, fra to forskjellige kanter av fjellmassivet. Det er en kontroversiell avgjørelse.

 

Syklistenes hellige fjell

For sykkelentusiaster er Mont Ventoux nærmest for et hellig fjell å regne. Stigningen fra lavlandet til toppen er blant verdens aller hardeste klatreetapper – en nådeløs gjenganger på Tour de France-programmet. I sommerheten har de seige, bratte, melkesyresugende motbakkene tatt motet fra og knekken på noen av sportens store stjerner – til og med tatt menneskeliv.

Den 7. juli i år braker det løs. Fjelletappene har alltid vært de mest utslagsgivende i dette tre uker lange racet, og de mest publikumsvennlige. Men for syklistene er de drøye motbakkene nådeløse, ikke bare på grunn av de bratte kneikene, men fordi sykkelentusiaster fra hele verden, mange av dem iført aparte kostymer, har tatt oppstilling langs asfalten for å heie på sine helter. Ikke sjelden utgjør Tour de France-fansen en sikkerhetsrisiko for kjørerne.

En sykkelveteran karakteriserte strekningen som «å kjøre slalåm i oppoverbakke.» Det finnes utallige «da Brå brakk staven»-anekdoter i løpets historie, der bitre «mann mot mann- og hjul mot hjul»-feider er blitt utkjempet på smale strekninger der dype kløfter og juv skjuler seg nedenfor veikantmarkeringene. 

 

Seigt Ferden opp mot Mont Ventoux har en stigning på 9 prosent i flere strekk. Foto: TOUR DE FRANCE

 

I flere av rittene spilte Lance Armstrong, mestvinnende i Tour de France med syv løpsseire, hovedrollen, der han gruset sine konkurrenter med diverse illegale medikamenter innabords, godt hjulpet av trofaste lagkjørere. Armstrong måtte levere tilbake sine syv Tour-pokaler, og trakk med seg flere toppsyklister i den skamfulle dopskandalen som fremdeles hefter ved sporten.

Men når juli nærmer seg, stiger Tour-feberen i en nasjon som mer enn noen gang trenger nasjonalhelter å heie på.

Dag Erik Pedersen har hatt drømmer om «giganten i Provence» helt siden han var en pjokk. Om å bli som fenomenet Eddie Merckx, klatrespesialisten som vant touren fem ganger, ved å knekke rytterne når Ventoux’ 42 meter høye meteorologiske tårn dukker frem der tregrensen passeres.

«Dit skal jeg», svor Pedersen. «Jeg skal bestige den på to hjul fortere enn noen annen.»

Han har gode minner fra sine besøk i det vakre Vaucluse-landskapet og har prøvd seg i de seige kneikene flere ganger, målt sine krefter mot fjellets, men aldri i Tour de France-trøye.

Og, forteller Pedersen, han husker hvordan det føles – når kroppen skriker etter oksygen, det å passere statuen – reist til den britiske Tom Simpsons minne – bare noen svinger fra toppen. 

 

Ga alt mot toppen Den britiske proffsyklisten Tom Simpson (1937–1967) er her avbildet dagen før han døde av utmattelse og heteslag (angivelig i kombinasjon med alkohol og amfetamin) på vei mot toppen av Mont Ventoux, under Tour de France 13. juli 1967. Simpson ble hedret med et minnesmerke i fjellsiden der det fatale inntraff. Ventoux-etappen har kun vært del av touren et titall ganger i løpet av rittets 108-årige historie. Foto: HULTON  ARCHIVE/AFP/NTB

 

Engelskmannen kom aldri til topps. En varm julidag i 1967, bare en drøy kilometer fra toppen, måtte Simpson hjelpes av sykkelen før han besvimte. Lagkamerater fikk etter hvert stablet ham opp på setet igjen. Sykkelen vinglet noen hundre meter videre, før han falt om på asfalten.

Obduksjonen viste både sprit og amfetamin i blodet, en ikke uvanlig resept i sykkelsporten den gang, før man senere utviklet mer sofistikerte, kamuflerbare dopvarianter. Selv i dag løfter mange hobbysyklister på hjelmen når de passerer statuen av Simpson. 

 

Den store styrkeprøven

I år skal rytterne altså til topps to ganger. Den 199 kilometer lange løypa har en høydeforskjell på drøyt 1900 meter. De første 60 kilometerne går gjennom et Luberon-landskap som viser hvorfor Frankrike er det mest besøkte reisemålet i verden:

Lange alleer med frukttrær omkranset av valmueenger forbi et pastellfarget lappeteppe av vinranker og middelalderborger, snorrette lavendelkolonner som på langt hold minner mer om et fiolett hav enn landbrukseiendommer.

 

Lavendel- og folkehav Nær Sault synes lavendelåkrene nesten endeløse, som et fiolett hav. Her fra Sisteron under den 11. etappen av Tour de France i juli 2010. Foto: BAS CZERWINSKI/AP/NTB

 

«Et eventyrlandskap», sier temporytteren Thor Hushovd, den legendariske vinneren av ti Tour-etapper. På spørsmål om det i menneskemylderet mot toppen må føles som å kjøre slalåm i oppoverbakke, ler han.

«Man blir jo bare gira av sånt.» Men han innrømmer at to Ventoux-oppstigninger på samme dag nok kan bli i det drøyeste laget for flere. «Kroppen er jo ofte mør etter tøffe etapper, selv før touren drar til fjells.»

Beste minne? «Under en tempoetappe gjennom Châteauneuf-du-Pape-distriktet. Vinneren ville få med seg 100 flasker vin hjem. Jeg tror kanskje jeg ga på litt ekstra den gangen.» Hushovd kom først over streken.

Like før Saults frodige åkrer begynner selve toppturen – 26 km med en stigningsgrad på mellom 7 og 12 prosent. Her får syklistene føling med dagsformen – og i hvilket lynne fjellkjempen er.

For Mont Ventoux er også kjent som «det forblåste fjellet», der isnende mistraler fra nord fyker gjennom marg og bein. Og det er ikke snakk om kjappe kastevinder: 240 dager i året blåser sterke vinder. På toppen er en vindstyrke på rundt 100 km/t mer vanlig enn uvanlig.

Når rytterne nærmer seg månelandskapet rundt Ventoux-toppen den 7. juli, venter ikke massasje og klapp på skuldrene. De er bare så vidt midtveis i løpet. Derfra skal de sette utfor en av de mest stupbratte nedoverbakkene i Tour de France.

Er værgudene i godt humør, kan de få igjen noen krefter. Hvis ikke, må de med dødsforakt klamre seg til sykkelen gjennom haglbyger eller piskende regn i elendig sikt.

 

Kraftanstrengelser og sterke følelser Syklisten Jack Bauer fra New Zealand falt sammen i gråt etter å ha passert målstreken i Tour de France 20. juli 2014. Rittet er blitt arrangert årlig siden 1903, med unntak av opphold under første og andre verdenskrig. Ferden startet i år fra Brest i Bretagne lørdag 26. juni og ender i Paris søndag 18. juli, og Mont Ventoux skal i år – for første gang i rittets 108-årige historie – bestiges to ganger på én og samme dag. Foto: LIONEL BONAVENTURE/AFP/NTB

 

15 småkuperte kilometer langs foten av fjellet gir en velkommen sjanse til å senke skuldre og puls. Men så bærer det oppover igjen, fra Bédoins beskjedne husklynger.

Denne oppstigningen er både lengre og brattere enn den første. Etter nok en lang og krevende utforkjøring fra toppen, ned til den lille landsbyen Malaucène, kan de endelig, noen kilo magrere, krysse mållinjen.

Det var her Francesco Petrarca for 685 år siden tok fatt på sin klatretur og skrev seg inn i historiebøkene med sin poetiske naturskildring av utsikten fra toppen, både mot alpene og Marseille-bukten: «Her står jeg, med skyene ved mine føtter, lammet av panoramaets frigjørende skjønnhet.» 

Men akkurat denne dagen er det ingen som bryr seg om dette var fri diktning eller en reisebeskrivelse fra virkeligheten. For det er ikke ham som hylles i Malaucènes stappfulle barer og bistroer til langt utpå natten.

For Tour de France-rytterne, dehydrert og plaget av kramper, var det bare en lang dag på jobben. Med ti etapper igjen til Paris.