Jun, Spania. Tidlig en arbeidsdag i mai, i landsbyen Jun, i de varme fjellene nord for Granada i Sør-Spania, åpner ordføreren kontordøren sin – med en nøkkel. En helt normal nøkkel. Noe man kan undres over, ettersom bygda nær sagt styres fullstendig teknologisk. Helt siden innbyggerne så tidlig som i 1999 ble en del av Europas første landsby til å erklære internett som en sivil rettighet, og et gratisgode for alle, har de som bor her, og ikke minst politikerne, med nylig gjenvalgt ordfører José Antonio Rodríguez Salas i spissen, skjønt at teknologi kan løse nesten alle problemer.

«Men du bruker fortsatt nøkkelknippe altså? Ingen stemme, eller iris-gjenkjennelse?»

«Jo, men om bare få uker får vi installert et teknisk system her på rådhuset som gjør at dørene åpnes med en Twitter-melding», sier Salas.

Du leste riktig, et trykk via Twitter-kontoen vil bli de Andalusiske politikernes «sesam». Men meldingssystemet på maks 140 tegn har allerede overtatt bygda.

Ahora, ahora. Bak ordførerens brede pult, der et bilde av den spanske kongen en gang hang, henger nå en utskåret blå Twitter-fugl. Salas bruker ikke lenger timen mellom klokken 09.00 og 10.00 på langtekkelige møter med elektrikeren, politimannen, barnevernet og den sanitære gruppen, den kommunikasjonen gjør han unna via smarttelefonen sin.

Effektiv by-håndtering skjer også når det oppstår nødssituasjoner eller problemer i nabolaget. Dette skjedde da en señor i fjor oppdaget en gatelykt ute av funksjon. Han sendte dermed en direktemelding på det sosiale mediet til ordføreren, som straks svarte at «takk, i morgen vil elektriker Miguel komme og fikse lampen», når Miguel svarer drøyt tre minutter senere («det må være verdensrekord», sier ordføreren). Da han dagen derpå hadde gjort jobben, tvitret han et bilde av lyktestolpen med nyinstallert pære.

Enormt effektivt, ikke bare fordi det skjer digitalt og uten telefonkø, men fordi det skjer offentlig. Absolutt alle vil kunne se problemene, og dermed vil involverte parter føle seg forpliktet til å gjennomføre jobbene sine både raskt og godt. Ordføreren kan fortelle at slike hendelser skjer daglig. Og ja, nevnte vi at han har over 350 000 Twitter-følgere? Det er 100 000 flere enn ordfører Bill de Blasio i New York. Nå sitter Salas og unnskylder det forstyrrende bråket i taket, «de legger nemlig inn fiberoptikk i dag».

«På 1990-tallet, før vi fikk skikkelig nett i Andalucia, var tilgangen både vanskelig og dyr, men her på rådhuset hadde vi et sterkt signal, så eldre folk og de med dårlig råd plasserte Pringles chips-rør i vinduene sine. Da ble det gratis selvsagt», sier Salas. Han smiler svakt: «Disse chipsrørene er de beste wifi-antennene som finnes.»

I landet vi nordmenn liker å erte ved å herme deres uoffisielle motto, ’mañana, mañana’ (i morgen, i morgen), har noen altså skjønt at det er smartere å tenke ’ahora, ahora’ (nå, nå) – selv når noen stjeler kommunens nettsignal.

Hyperlokalitet. Landsbyens digitale eksperimentering har ikke gått hus forbi i USA. En forskningsgruppe ved MIT Media Lab ved amerikanske Massachusetts Institute of Technology, har siden oktober i fjor gjennomført intervjuer og tester i Jun. De ønsker rett og slett å bruke bygda som et prøveprosjekt for å se om deres politiske styringsmåte, via sosiale medier, kan overføres til verdensmetropoler som Boston, New York, og kanskje etter hvert Oslo.

«Når det kommer til urban planlegging og håndtering av en bys infrastruktur, har José Antonio i årevis levd på en måte som hele verden vil kopiere om ikke lenge, han kom bare dit først», sier Bill Powers, mannen som er ansvarlig for Jun-prosjektet hos MIT. Sammen med en av Twitters forskningssjefer, Deb Roy, som var den fra selve selskapet Twitter som først oppdaget hva Jun drev på med i fjor vår, har de noen tanker om hvordan prosjektet kan overføres til storbyer i fremtiden.

«Byen jeg bor i, Boston, tenker snart å kopiere enkelte deler av Juns eksperiment. Jeg vet at også New Yorks politikorps har begynt å bruke Twitter nylig, men for at dette skal fungere i storbyer, trenger man å dele arealene inn i mindre soner og styringsgrupper, slik at oppgavene blir håndterbare for en liten gruppe mennesker», sier Powers og minner om at vi fortsatt lever i de sosiale medienes barndom, og at vi om 50 år vil si ’Herremin, husker du hvor primitivt de sosiale mediene fungerte?’.

«Fortsatt er alle disse plattformene ustrukturerte og kaotiske. Å måtte diskutere i massive og globalt offentlige områder for å få gjort en liten oppgave, eller vite om småting på lokalnivå, kan bli overveldende og svært ineffektiv. Vi på MIT ønsker enklere verktøy for oss alle, og forsker derfor på hyperlokalitet.»

«Det handler om hvordan man kan løse oppgaver i svært små samfunn, inne i et større samfunn. Jeg tror man i fremtiden vil få mange internett, eller i alle fall mange nettverk. Det globale makro-internettet vil nok fortsette i sin form, men parallelt vil det eksistere mindre nettverk, uten innblanding eller forstyrrelse fra folk som ikke har noe med sakene å gjøre. Slik slipper vi ’digital overload’.»

Binært kommuneflagg. I Jun bor rundt 3600 mennesker, minst 600 av dem har dukket opp på rådhuset for offisielt å få verifisert Twitter-kontoene sine med den lille blå haken.

En av dem, en 72-åring vi møter, sier han ’selvsagt har profiler på alle sosiale medier’. En av de mest populære profilene i byen er '@barredoraJun', som tilhører kjøretøyet som vasker og feier gatene (og som selvsagt blir administrert av én person).

Hver kveld får både barn og eldre gratis opplæringskurs i diverse nettaktiviteter. Da innbyggerne i 2008 stemte over hvilket arbeidsmotto de skulle trykke på kommuneflagget for å gi inspirasjon til å jobbe hardere, valgte de ordet ’kjærlighet’. Men i dag består flagget av et gult romersk tempel, samt en rekke tall: 01 11 111 010. Tallene representerer ’Amor’, oversatt fra morse til dataspråket, det binære tallsystemet. Det eneste av sitt slag i verden, sies det.

Deler av ordførerens påfunn kan kanskje virke en smule iscenesatt, som en stor markedsføringsgigg kanskje, men når man ser hva disse innbyggerne får til bare med Twitter, og hvordan de fleste på benker og gatehjørner gir tommelen opp for hvordan byens teknologiske styringsmåte fungerer i dag, så forstår man at bygda har skjønt noe som kanskje også det moderne Norge kan ta lærdom av.

Byråkratimøllene. I Nord-Trøndelag måtte innbyggerne i Bjørga i 2013 vente i over fire måneder på Verdal kommune for å få tilstrekkelig veibelysning når det nærmet seg høstlige tilstander. Sunnmørsposten skrev for noen år tilbake om tre beboere på Fjelltun som hadde sendt brev til en plan- og bygningsavdeling, og som på den tiende måneden fortsatt ventet på svar angående opprydning rundt en kloakkledning.

Norges enorme papirhauger og ventelister har ikke forsvunnet, selv om vi er en av de flinkeste i klassen og langt foran mange andre land i den teknologiske utviklingen. Bare noe så simpelt som krøkkete ordbruk i diverse offentlige svar på hvite ark koster oss rundt 300 millioner kroner i året, når folk ikke skjønner byråkratspråket og dermed må henvende seg til etaten, Nav, kommunen, eller hva det skal være, én ekstra gang.

I boken «The Responsive City» (’Byen som svarer’), skriver Stephen Goldsmith og Susan Crawford at for virkelig å dra nytte av smarte teknologiske by-løsninger må politikere generelt, både her til lands, i Spania og USA, slakke opp på enkelte strukturer, tradisjoner og vaner man har tviholdt på i årtier. Når for eksempel kommune-medarbeidere hver og en får jobbe med ’problemløsning’, heller enn å være passive og tvungne regelryttere, vil jobben bli gjort raskere og mer kreativt. Heller enn at mennesket opererer som trege maskiner bak pulter, vil teknologi, ironisk nok, hjelpe byråkrater til å bli en smule mer menneskelige.

«Jeg kan ikke forstå hva som er poenget med en grå masse med dårlige ’roboter av kjøtt og blod’. Jeg hater byråkrati, men vi må passe på ikke å overføre håndfast byråkrati til et elektronisk byråkrati», sier ordfører Salas.

Politi og drone. Når et vannrør har sprukket, eller det har vært en trafikkulykke, når man skulle sett at litt ugress eller et veltet tre kunne blitt fjernet fra fortauene, da bruker Francisco Castellano mobilen sin. Før den økonomiske krisen rammet Spania knallhardt, arbeidet han på Juns nå nedlagte keramikkfabrikk. Både han og kona synes Juns digitale fremgangsmåte er smart, og Castellano forteller at han har benyttet seg av ’@ordfører’ minst 15 ganger.

«Av og til fikses ting i gatene nærmest av seg selv, fordi folk som ikke nødvendigvis er rørlegger eller i det kommunale sanitærkorpset, ser bildene som blir lagt ut, og tar seg av saken, uten innblanding fra politikerne», sier han.

Til og med det Jun måtte ha av kriminalitet foregår til tider på nettet. Da noen hadde stjålet en kjelke fra en parkeringsplass, lastet de opp et skrytebilde på nett, og dermed tok det ikke lang tid før konstabel Ontiveros var på plass.

«Tidligere hadde vi fire politimenn, nå trenger vi bare én», sier Salas. «Men vi tenker at vi snart må gi politikonstabelen vår en partner – en drone.» Politimester Justo Ontiveros kjører rundt i en politibil med @policiaJun skrevet på panseret, og har innsydd Twitter-navnet sitt på uniformens overarm.

«Å kunne følge med direkte på hva som skjer i byen min, har vært en revolusjon», sier han. Han innrømmer likevel at selv om gamle kolleger er savnet, ser han frem til å samarbeide med en kamera-drone:

«Den vil hjelpe meg å vurdere hva som trengs av materialer, tid og ambulansefolk om en brann har oppstått eller en tyv springer fra en hage. Vi vil også sende dronen på patruljer, og bruke den som et ekstra høyt og oversiktlig øye», sier Ontiveros.

Men dronen er ikke ment til å overvåke folks gjøren og laden. NSA-lignende aktiviteter er ikke ordførerens ønske. På kontoret sitt har han installert glasstak, nettopp fordi han vil demonstrere sin åpenhet.

«Det er klart at hvis man ikke vil være åpen og ærlig om ting, så finnes det løgn og korrupsjon et sted på bunnen, eller på topp. Det skal ikke være noe å gjemme i politikken. Se nå her», sier han,

Han peker på et Google-kart på PC-en sin, med en rød snurr av en strek over gul jord. Salas klikker seg bakover i tid, til flere dager, gamle skritt og transportruter. «Alle som vil, kan se hvor jeg er, og har vært, til enhver tid. GPS-en på mobilen min har vært påslått siden 2012», sier ordføreren.

Her i Jun er det altså innbyggerne som kan, og bør, overvåke politikerne. Ikke omvendt. José Antonio Salas slutter å kikke på skjermen og ser meg heller inn i øynene.

«For en måned siden brakk jeg fingeren min da jeg datt av sykkelen – live på Periscope.» 

Publisert i NITO Refleks.