Utryddelse av nøkkelarter. Å krysse det amerikanske kontinent er et eventyr hvordan man enn tar det for seg. For min kompanjong og meg var prioriteringene klare – vi ville oppleve villmarksliv. Bordet var dekket, og samtidig var vi fullt på det rene med at dette bordets gleder var der fordi noen hadde slåss for det. Intet land er beskyttet mot farene for rovdrift og vanstyre.
Vi kom fra Alaska og krysset grensen til Canada. I Jasper nasjonalpark ble vi straks hilst av akrobatiske fjellgeiter i luftige sprang over klippene. Sørover mot Banff Nasjonalpark, der dette prosjektet hadde startet året før: Utsetting av bison. Etter et fravær av arten i over hundre år kan vi nå støte på amerikansk bison både høyt og lavt i nasjonalparken.
| Factbox title here... |
Yellowstone til Yukon.Connectivity Conservation Specialist Group ble etablert i 2016 og består av mer enn 920 individuelle frivillige medlemmer fra 120 land. Gruppen er underlagt FN gjennom IUCN (International Union for Con-servation of Nature). Her et utsnitt fra deres rapport om Y2Y: / Utfordringer: Økende menneskelig påvirkning truer med å fragmentere den 3200 km lange fjellregionen og dermed sette naturlige prosesser og viltliv i fare. Regionen har et utall jurisdiksjoner, blant annet i urfolk-territorier. / USA og Canada har klassifisert cirka 80 prosent av Y2Y-land som offentlig og 20 prosent som privat eller First Nation-land. Arten fjellkaribu (det nordamerikanske «reinsdyret») er blant artene som har redusert bestand og trenger beskyttelse. / Eksempel på en økologisk korridor: Samarbeid har pågått i British Columbia, Montana og Idaho for å identifisere og sammenføre små, isolerte grizzly-populasjoner. Gjennom genetiske studier identifiserte man en av dem, der fragmentering hadde startet. / Forskerne identifiserte den beste gjenstående korridoren, og samtidig ble privat land og midler til sameksistens sikret. Etter ti år kunne man demonstrere grizzly-populasjoners bevegelser gjennom tidligere fragmenterte områder og påvise artens reproduksjon. / Resultat: Beskyttede områder har økt mer enn 50 prosent i Y2Y-området. Miljøprosjektene har også økt og bidratt vesentlig til å minske konflikter mellom mennesker og vilt.
|
En gang streifet dette ikoniske dyret i milliontall omkring på det nordamerikanske kontinentet. Så langt øyet kunne se, var landet farget svart med bisonflokker. For de nomadiske folkene, First Nations, betydde de mat, utstyr, klær og grunnlag for livsstil. Plutselig, sent på 1800-tallet, var nesten all bison utryddet. Hvordan var det mulig?
Vi er kjent med den hvite manns massakre av de innfødtes viktigste kilde til overlevelse, for å kvitte seg med «de ville», som uten eiendomsrett okkuperte store områder. Likevel, denne historien har flere elementer som forklarer forsvinningen av et så gigantisk antall bison.
I kjølvannet av de europeiske nybyggernes invasjon i Nord-Amerika fulgte sterk konkurranse om land. Inntil 1870 drepte indianere og hvite jegere kun så mange bison som de trengte. Men så utviklet garvere i Storbritannia og Tyskland en ny prosess som kunne gjøre bisonlær om til skosåler. Det rådet stor etterspørsel fra europeiske hærer, som ville utstyre sine soldater med støvler. For maksimal effektivitet drepte bisonjegerne dyrene en masse, kun interessert i læret. Resten lot de råtne på prærien.
Bison hadde også nye rivaler: gressende hester. Hesten, som var introdusert av nybyggerne, forandret dessuten livet til urbefolkningen, som nå kunne bruke dette dyret til sin egen jakt – og dermed øke fangsten. Ny teknologi – den moderne riflen – maksimerte resultatet. På toppen av det hele led alle under flere alvorlige tørker.
Men det aller hardeste slaget traff den truede dyrearten dødelig. Toget. Med åpningen av The Central Pacific Railroad kunne bison meies ned med rifler fra togvinduet. Den amerikanske bisonen var under fatalt angrep.
The buffalos – som er navnet de innfødte bruker – ble skilt av jernbanelinjen, i en nordlig og en sørlig flokk. Først ble den sørlige flokken utryddet. I nordvest var Lakota- og Cheyenne-folket en tid i stand til å beskytte et større antall dyr og forsvare sin næringskilde mot de hvite inntrengerne. Men etter at det amerikanske kavaleriet led et gruelig nederlag i slaget ved Little Bighorn, besluttet regjeringen å eliminere all bison og på den måten tvinge de sultende innfødte til overgivelse.
Da bøffelen var på randen av utryddelse, kom noen visjonære individer og den kanadiske regjeringen den til unnsetning. I siste øyeblikk kjøpte de 628 dyr og brakte dem i sikkerhet. Arten kom seg imidlertid aldri helt. Med tiden robbet industrialisering, urbanisering og gruvedrift dem for sine habitater. Jo, folk ville fremdeles ha bison – som husdyr, for profitt, men som wildlife? Selv ordet var nytt. Så vill bison måtte reddes enda en gang.
Knytter sammen økosystemer. En av dagens kanadiske forkjempere for villmark heter Harvey Locke som bor i Banff. Locke dediserer livet sitt til miljøvern. Han innehar flere viktige poster, blant annet ved IUCN (International Union for Conservation of Nature) og hos ikke-regjeringsorganisasjonen WILD (som organiserer miljøplattformen World Wilderness Congress). Han spiller en nøkkelrolle i prosjektet ‘Fra Yellowstone til Yukon’ (Y2Y).
Dette initiativet ble startet i 1993 med målet om å knytte habitater sammen og dermed sikre økologisk sunne områder over landegrensen. Y2Y er et kanadisk-amerikansk nonprofit samarbeidsprosjekt. Minst 300 partnergrupper har slått seg sammen for å ta vare på denne fjellregionen.
Kart viser områder som er avgjørende for å sikre funksjonelle viltkorridorer som forbinder beskyttede landskaper og lar vilt bevege seg fritt. De siste tiårene har man hatt betydelig suksess med å utvide områdene.
Y2Y-regionen er en av verdens siste fjellregioner som i stor grad er intakte. Her finner vi de samme dyrearter som eksisterte her da de første oppdagelsesreisende dukket opp. Lignende økosystemer som Alpene, Andesfjellene og Himalaya har lidd kraftig under menneskelig påvirkning og bosetting, noe som har ført til utryddelse av utallige store pattedyr.
Locke forklarer: «Disse samme forholdene har ennå ikke skadet Yellowstone til Yukon-regionen og dyrelivet her hinsides reparasjon. Hvis vi kan beskytte kritisk viktige habitater og holde dem forbundet, kan vi fortsatt unngå den skjebnen som har truffet disse andre enestående fjelløkosystemene.»
Færre farer Nasjonalparker gir beskyttelse for dyr og gjør dem mindre menneskesky. Her, i Jasper Nasjonalpark i Canada, demonstrerer en spretten geit sine luftige sprang. Alle foto: RANVEIG ECKHOFF
Ville dyr trenger å streife vidt. Grizzly, ulv, gaupe og puma vandrer distanser på mer enn tusen kilometer i året. Y2Y sørger for dette omfanget.
«Da Y2Y-visjonen tok form på 1990-tallet, var vi alle klar over at den største og mest presserende oppgaven var å gjenforene den isolerte grizzlystammen i Yellowstone med sine slektninger i nord», sier Locke.
Motorveier med høye gjerder, satt opp for å hindre kollisjoner mellom biler og dyr, er av det som skiller tidligere sammenhengende habitater. Som mottiltak har Banff Nasjonalpark utviklet verdens mest utbredte system av viltpassasjer over motorveier.
Krever store områder Grizzlybjørner vandrer lange avstander for å komme sammen og fete seg opp på laks før vinterdvalen – her i Katmai Nasjonalpark i Alaska.
Locke forteller: «Et overvåkingssystem viser over 200 000 individuelle bevegelser over og under veien, dit dyrene ledes via et gjerde. Det har redusert antallet drepte dyr på veien med over 90 prosent og sørget for trygg passasje for mange arter, som bjørn, hjort, elg og puma. Med klimaendringer vil dyrs mulighet for å bevege seg problemfritt mellom landskaper i økende grad være avgjørende for hvorvidt de vil overleve betydelige endringer i deres livsgrunnlag.»
Engasjementet til Locke og kona Marie-Eve spiller en viktig rolle i kommunikasjonslinjene mellom kanadiske representanter for First Nations og gir tro på at miljøvern fungerer, men at det også alltid er mer å gjøre.
Verdens eldste nasjonalpark. Med det i bakhodet fortsetter vi sørover, krysser grensen til USA og ankommer den sørligste delen av Y2Y. Yellowstone er verdens eldste nasjonalpark, kunngjort i 1872, i hjertet av 'the Greater Yellowstone Ecosystem'. Det et oppkomme av vulkansk aktivitet. Et tynt lag magma varmer opp jorden under parken. Tusenvis av varme kilder overrisler parklandskapet. Fra den himmelblå Grand Prismatic Spring til alle de navnløse pyttene – hver enkelt av dem representerer en unik varmtvannsreise.
Mangfoldig Varme kilder er det mest dominerende og slående vakre trekk i parkens unike økosystem.
John Muir, naturalist og poet, grunnla The Sierra Club og kjempet for opprettelsen og bevaringen av Amerikas nasjonalparker. I sitt essay for The Atlantic Monthly i april 1898, beskrev han Yellowstone:
«De villeste geysirene i verden, i skinnende kaskader, danser og synger mellom tusenvis av kokende kilder, skjønne og fryktelige, med basseng i farger som gigantiske blomster; og varme malingsspann, gjørmekilder, gjørmevulkaner, grøt- og buljongkjeler med innhold i alle farger og tekstur, som spruter, bølger, brøler, i forundrende overflod.»
For villmarkselskere er Yellowstone en sjelden juvel med yrende dyreliv. Hjort ser man ofte, elg heller sjelden. Bjørn står på alles ønskeliste, naturligvis. Coyoten er mindre sky og tar ofte letteste rute langs veien, og ofrer mennesker knapt et blikk. Etter at ulven ble reintrodusert i Yellowstone, har den forbedret økosystemet og økt parkens attraksjonsverdi.
Deler på maten Lamar Valley er stedet i Yellowstone der det er størst sannsynlighet for å treffe på ulv, så vel som både bjørn og bison.
Likevel skal det mye hell til for å være vitne til en scene som denne: En grizzly hadde nedlagt en bison. Da han hadde sprengfylt magen og gikk for å ta seg en lur, kom en svart ulv og tok plassen ved viltbordet. På vandretur i Yellowstone ser man ofte skjeletter, et tegn på at bjørn eller ulv har vært der. Etter deres spisegilde vil mindre dyr komme og avslutte jobben inn til beinet.
The Grand Teton National Park er en del av økosystemet The Greater Yellowstone. Store flokker bison gresser bedagelig foran den imponerende fjellkjeden. I Lamar Valley bivånet vi dyrene i ulike situasjoner: mens de tok seg et støvbad, i heftig flørt eller i konkurranse om den høyeste rangposisjonen.
Ingen nakne fakta kan formidle de følelsene dette stedet vekker, når vi streifer om på kryss og tvers i Yellowstone, blant ville dyr med hjemstavnsrett, ved ville fosser og dype kløfter, på stille steder som lar oss synke inn i oss selv. Og disse følelsene er viktige. Hadde ikke John Muir tatt med seg president Theodore Roosevelt på tur ut i naturen, er det slett ikke sikkert at han hadde latt seg overtale til å proklamere nasjonalparkenes fødsel i Amerika.
Velsignet være alle visjonære sjeler – i går, i dag og i morgen.