• Genetisk modifisering Mange planter formerer seg ukjønnet, og denne prosessen er blitt benyttet i flere hundre år i hage- og landbruk for å fremstille nye planter som er kloninger av originalen. Moderne forskning har muliggjort en direkte genetisk modifisering av planter og avlinger. Et av formålene kan være å gi en plante styrkede egenskaper. Her testes genmodifiserte soyaskudd ut ved Indear Institute i Rosario i Argentina 1. juni. Foto: DIEGO GIUDICE, NTB SCANPIX

  • Monstermais? Det er betydelige kunnskapshull om genmodifiserte planters mulige helse- og miljørisiko, særlig knyttet til bruken av sprøytemidler på plantene og graden av overføring. I 2013 var rundt 80 prosent av all soya i verden genmodifisert. To tredjedeler av all ferdiglaget mat inneholder nå en soyabasert ingrediens. I USA, som er verdens største eksportør av soya og mais, er over 90 prosent av soyaavlingene genmodifiserte og 90 prosent av maisavlingene det samme. Illustrasjonsfoto: ISTOCKPHOTO/GETTY IMAGES

  • Sterk motstand En etterlatt effekt fra en anti-GMO-demonstrasjon i regi av Greenpeace i Roquettes i Frankrike 2. mai 2014. GMO-planter ble dratt opp av jorden og erstattet med økologiske planter. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Rapstest En indisk forsker peker mot en avling med genmodifisert raps i New Delhi, 13. februar, dyrket frem til videre testforsøk. Norge skal nå i gang med uttesting av slik rapsolje til bruk i fôr til oppdrettslaks. Foto: ANINDITO MUKHERJEE, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Ingen grenser? Kreftbekjempende rosa ananas, hjertestyrkende lilla tomater og fettfrie planteoljer – det kan entre amerikanske butikkhyller en gang i fremtiden ved hjelp av genmodifisering, tror forskere. Her står genmodifiserte potetplanter på rekke og rad i et drivhus i Idaho, et av mange laboratorier som med offentlig støtte avler frem nye arter med egenskaper de håper skal være så attraktive at de overskygger forbrukernes eventuelle bekymringer ved GMO. Foto: JOHN MILLER, AP/NTB SCANPIX

  • Klar beskjed Aktivister fra Greenpeace og den østerrikske økolandbruksforeningen Bio Austria markerte sin tydelige mening om GMO ved å plante lysegrønn økologisk bokhvete i en åker i Breitenfurt, sør for Wien. Mens USA, Canada, Brasil, Argentina, Kina og mange andre land har omfavnet genmodifisert landbruk, har et stort antall europeiske land i høst demonstrert sin motvilje. Foto: DIETER NAGL, AFP/NTB SCANPIX

  • Hissig merkedebatt I USA er hovedandelen av mais- og soya-produkter nå basert på GMO-er. Stadig flere amerikanere krever å få vite hva det er de spiser, og motstandere hevder GMO-er er sluppet ut på massemarkedet uten tilstrekkelig testing. Foto: AP/NTB SCANPIX

  • Dramatisk nedgang i marine omega-3-kilder En fisker drar om bord en ansjosfangst fra Stillehavet utenfor Peru. Landet produserer en tredjedel av verdens fiskemel og -olje. Veksten i fiskeoppdrettsnæringen har ført til enorm økning i etterspørselen etter fiskeolje, som brukes i fiskefôret for å sikre marint omega-3-innhold. Svikt i ansjosfisket utenfor Sør-Amerika ga sterkt redusert tilgang på fiskeolje til produksjon av fôr til oppdrettsnæringen. Det startet en utvikling med erstatning av begrenset og dyr fiskeolje med billigere planteolje i fiskefôret. Utviklingen har ført til at oppdrettslaksen nå inneholder nesten 10 ganger mer av det mindre ønskelige omega-6 (fra plantefett) enn villaks, og at stadig mer av omega-3-innholdet i oppdrettslaks nå er vegetabilsk. Foto: ENRIQUE CASTRO-MENDIVIL, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Enkelt budskap En eldre kvinne deltok i en organisert protestaksjon mot bioteknologikonsernet Monsanto og genmodifisering, i Portland i Oregon 23. mai, som var ledd i en internasjonal markering flere steder i verden. Foto: ALEX MILAN TRACY, SIPA/NTB SCANPIX

Vær så god, GMO?

Vær så god, GMO?

Mens GMO – genmodifisering* – er blitt så vanlig i USA at stridens kjerne der først og fremst er knyttet til om GMO-mat bør merkes eller ikke, går en rekke EU-land nå motsatt vei og forbyr GMO. Det norske regelverket for GMO i matproduksjon er svært strengt, men under økende press.

Fra utgave: 11 / desember 2015

Høyrøstet og polarisert debatt. Genmodifiserte organismer (GMO) er en fellesbetegnelse for alle levende organismer som ved hjelp av genteknologi har fått sitt arvestoff endret. Genteknologi kan kombinere arvestoff fra ulike individer eller arter med det formål å overføre nye, ønskede egenskaper til en organisme, som vanlig foredling eller avl ikke kan frembringe.

Ordforklaring

* Genmodifiserte planter/organismer (GMO)

Planter som kunstig har fått overført et gen fra en annen organisme slik at de har fått endret (modifisert) sin gensammensetning (genom).

Genmodifisert mat er næringsmidler som består av, inneholder eller er fremstilt ved hjelp av planter, dyr eller bakterier som har fått endret sine arveegenskaper på denne måten.

 

Debatten om fordelene og ulempene ved genteknologi og en GMO-basert matproduksjon, er både høyrøstet og svært polarisert – og ofte vanskelig å få grep om for den jevne forbruker. Det finnes enorme mengder informasjon tilgjengelig til støtte for begge ståsteder, og et enkelt googlesøk kan bekrefte enhver bekymring eller teori i den ene eller den andre retning, med tunge fagmiljøer på begge sider.

For dem som forsvarer bruk av genmodifiserte organismer i matproduksjon, er kronargumentet at dette er en slags planteforedling som både naturen selv og bønder har drevet med til alle tider, til nytte for både samfunnet og naturmangfoldet. De hevder at vi, med bioteknologiens hjelp, ikke gjør annet enn å hjelpe denne krysningsprosessen til å bli mer effektiv og bedre tilpasset fremtidens utfordringer som økende befolkningsvekst, mindre matsikkerhet og konsekvenser av klimaendringene. Genmodifiseringens ivrigste støttespillere spør seg om vi har råd til å vente og se på de langsiktige konsekvensene av disse utfordringene. De med størst hastverk og økonomiske interesser, som den amerikanske gigantprodusenten av GMO-frø og plantevernmidler, Monsanto, mener å ha bevist at GMO er harmløst for helse og miljø, på linje med konvensjonelle organismer og matproduksjon. De fleste studier som lander på samme konklusjon, er ikke overraskende i hovedsak gjennomført med støtte fra de store markedsinteressentene selv.

Fakta

Monsanto

Det beryktede, amerikanske bioteknologikonsernet Monsanto laget opprinnelig søtningsstoffet sakkarin, senere også koffein og vanillin m.m. Fra 1920-årene vokste selskapet til et stort kjemisk konsern med bl.a. syntetiske plaststoffer, kunstfiber og kunstgjødsel på produktlisten, fra 1960-årene også plantevernmidler. På 1960- og 70-tallet var Monsanto en av de fremste produsentene av ugressgiften Agent Orange som ble brukt som kjemisk våpen av USAs militære under Vietnamkrigen. Etterhvert er Monsanto blitt mest kjent for utviklingen av ugressmiddelet glyfosat, som fra 1973 ble markedsført under navnet Roundup, som er blitt verdens mest solgte herbicid.

I 1994 sendte Monsanto sitt første bioteknologiske produkt ut på markedet, veksthormoner for storfe (bovint somatotropin) for å øke melkeproduksjonen, noe som er tillatt i USA. Konsernet utviklet deretter genmodifiserte soyabønner som var resistente mot Roundup.

Ved siden av produksjonen av glyfosat er Monsanto nå verdens klart største leverandør av genmodifiserte kulturplanter som er resistente mot plantevernmidler (særlig Roundup). Konsernet har kjemisk produksjon i USA, Argentina, Brasil og Belgia, og driver forskning og forsøk i mange land over hele verden.

Monsanto har vært involvert i mange konflikter rundt sine produkter. Det har blant annet blitt uttrykt stor uro angående genmodifiserte kulturplanters innvirkning på og eventuelle spredning i naturen. Konsernet har også ført rettssaker mot amerikanske bønder om patentrettigheter på sitt genmodifiserte såkorn og bestridt bøndenes rett til å lagre slikt korn for å bruke det som såfrø neste sesong, noe som særlig er vanlig i utviklingsland. Monsanto prøvde også å utvikle frø som var spiringsdyktige bare én sesong. I 2002 ble Monsanto dømt for PCB-forurensning fra sin tidligere kjemiske virksomhet.

Det norske oljefondet (SPU) har investert 2 566 350 964 kroner i Monsanto, og eier dermed 0,59 prosent av bedriften, med tilsvarende andel stemmerett. 

 

Betydelige vitenskaps- og fagmiljøer, forbrukerorganisasjoner og andre som ønsker å undersøke nye, mulige matkilder, lar likevel føre var-prinsippet gå foran, og poengterer at det pr. i dag ennå ikke er entydig vitenskapelig bevist at GMO-er er uten risiko. Så lenge det fortsatt i teorien finnes nok mat i verden, mener disse mer nøkterne stemmene at man kan utnytte tiden til å innhente kunnskap og drive forskning uten å forhaste seg.

Sorte kunnskapshull. Det er nettopp mangelen på kunnskap om eventuelle skadevirkninger på helse, miljø og bærekraft, som står sentralt for GMO-skeptikere og motstandere. Til tross for at man har drevet med genmodifisering siden tidlig på 1980-tallet, og det i dag dreier seg om en ny generasjon GMO-er, mener kritikerne at dagens metoder for å overføre genmateriale fra en organisme til en annen, fortsatt er både upresise og lite forutsigbare.

Genteknologiens krysninger er mye mer gjennomgripende og tidsmessig fortettet sammenlignet med naturens egne, og eventuelle utilsiktede virkninger vil være vanskelig å oppdage og forhindre før GMO-er er tatt i bruk i stor skala.

GMO-basert landbruk har vist seg å ha uønskede konsekvenser for miljøet, blant annet ved at vind og insekter sprer GMO-er til ville planter og GMO-frie avlinger. Det er store problemstillinger knyttet til sprøytemiddeltolerante og insektsresistente GMO-planter, og til forhold som at giften noen genmodifiserte arter er designet til å produsere, dreper insekter som er viktige for pollinering.

Uansett ståsted er det alarmerende at det finnes svært lite, uavhengig forskning på eventuelle skadevirkninger av GMO-landbruk eller helserisiko ved inntak av GMO-mat. Enkelte forskere mener flere tilfeller av allergi, matintoleranse og stoffskifteendringer vil være de mest sannsynlige helseeffektene relatert til GMO-konsum, mens andre går så langt som å gi genmodifisert mat skylden blant annet for økningen i antallet barn med autisme og eldre med demens i USA.

Et annet, problematisk forhold er de multinasjonale selskapenes patentering av frø som låser bønder til et strengt, økonomisk krevende såfrøregime, og som nærmer seg en monopolisering av verdens matproduksjon. Usikkerheten knyttet til epigenetikk – påvirkninger av gener fra en generasjon til neste – er et annet problem. Degradering av naturmangfoldet er et tredje. Kritikerne er dessuten svært opptatt av forbrukerens rett til selv å kunne foreta informerte valg om hva han eller hun putter i munnen.

Europas nei til GMO. Motstanden mot GMO er stor verden over, og sterke allianser blant forbrukere, bønder, solidaritets- og miljøorganisasjoner arbeider aktivt mot GMO.

I 2001 vedtok EU-kommisjonen direktivet som godkjenner bruk av GMO-er som er vurdert og godkjent av European Food Safety Authority (EFSA). Flere land, med Frankrike og Tyskland i tet, har kjempet en intens kamp mot EUs GMO-åpning, og Frankrike måtte i 2006 betale over 40 millioner euro i bot til EU for å ha vedtatt et nasjonalt forbud mot dyrking av GMO, et forbud de samtidig ble tvunget til å gå tilbake på.

Fra mars i år åpnet imidlertid EU for å gi de enkelte medlemslandene retten til selv å bestemme sin egen politikk på området. Ved fristens utløp 3. oktober ble det klart at over 20 EU-land og -regioner (som representerer 65 prosent av befolkningen i EU) ønsker å forby GMO-avlinger på sine områder. I tillegg til Frankrike og Tyskland har følgende innført forbud: Belgia (for Wallonia), Storbritannia (for Skottland, Wales og Nord-Irland), Bulgaria, Kroatia, Danmark, Italia, Latvia, Litauen, Nederland, Slovenia, Hellas, Østerrike, Polen, Ungarn, Luxembourg, samt Malta og Kypros.

I forbindelse med forhandlingene skrev Tysklands landbruksminister Christian Schmidt et brev til EU-kommisjonen, hvor han ikke etterlot noen tvil om hvor landet står:

«Dyrking av genetisk modifisert mais lar seg ikke forene med bruken av dyrkbar mark i Tyskland.»

Om disse landene leder an i en trend, er for tidlig å si, men tall for den globale matproduksjonen i perioden 2009–2014, viser at prosentandelen GMO er den samme, til tross for at matproduksjonen totalt har økt.

Norsk godkjenning. Den norske genteknologiloven er allerede blant de strengeste i verden, og skiller seg fra andre lands lovgivning ved at samfunnsnytte, bærekraft og etikk er selvstendige vurderingskriterier, i tillegg til vurderinger av helse- og miljøeffekter. Dette har gjort den attraktiv som modell for utvikling av lignende lovverk, særlig i u-land som ønsker å beskytte landbruket sitt på verdensmarkedet.

GMO-er som er godkjent for omsetting i EU, kan i prinsippet omsettes for salg og dyrking i hele EØS-området. Norge hadde allerede før den nye EU-bestemmelsen, imidlertid sikret seg en reservasjonsrett mot GMO-er, etter en vurdering av samfunnsnytte, bærekraft og etikk, slik det er bestemt etter genteknologiloven.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) utfører helse- og miljørisikovurderinger på oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. VKM har en egen faggruppe for GMO-vurderinger, og denne uttaler seg i saker som gjelder mat, fôr og ingredienser til mat og fôr. VKM vurderer ikke samfunnsnytte, bærekraft og etikk. VKM har foretatt over 140 vurderinger av GMO-søknader i Norge, i hovedsak for planter. De fleste sakene er løpende godkjenningssøknader som er til behandling i EUs mattrygghetsorgan, EFSA, og som EØS-landene kan kommentere.

Eksempelvis godkjente VKM i september genmodifisert soya MON 87701 og genmodifisert soya 356043. I risiko-vurderingen konkluderer VKM med hensyn til helserisiko at soyaene, «ut ifra dagens kunnskap», er «ernæringsmessig lik og like trygg som konvensjonell soya».

Samtidig poengteres det at man opererer med betydelige kunnskapshull hva gjelder disse soyaproduktenes helse- og miljørisiko, knyttet til bruken av sprøytemidler på plantene og graden av overføring til disse. Om genmodifisert soya 356043 skriver VKM: 

«Kunnskapshull: Bruken av herbicidtolerante planter tillater en mer fleksibel sprøytepraksis sammenlignet med dyrking av konvensjonelle planter. Bredspektrede ugressmidler sprøytes blant annet direkte på plantemassen i herbicidtolerante kulturer, og gjerne sent i vekstsesongen. Det er begrenset kunnskap om i hvilken grad dette vil kunne føre til økte og endrede nivåer av plantevernmiddelrester og metabolitter i sluttproduktet.»

Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) understreker at det er behov for mer forskning for å belyse risikofaktorene knyttet til nedbrytning av plantevernmidler i GMO-ene.

Videre i sin risikovurdering understreker VKM at det er behov for mer forskning for å belyse risikofaktorene knyttet til nedbrytning av plantevernmidler i GMO-ene, om det finnes rester av toksisiteten i plantene og andre risikofaktorer som berører helsemessige forhold som blant annet matallergier, men konkluderer med at:

«Vurderinger av mulige plantevernmiddelrester i den genmodifiserte planten, som følge av endret sprøytemiddelbruk, er ikke er en del av VKMs ansvarsområde og er derfor ikke vurdert.»

Markedet domineres i dag av GMO-er som er herbicidtolerante eller insektsresistente, eller begge deler, og disse utgjør rundt 80 prosent av arealet hvor det dyrkes GMO. De herbicidtolerante plantene dyrkes alltid med plantevernmiddelet glyfosat, og selges som en pakkeløsning der bøndene kjøper både frø og glyfosat sammen. Derfor er det en fare for at disse plantene alltid vil inneholde mye glyfosat.

På spørsmål om hvorfor Mattilsynet, som oppdragsgiver for slike risikovurderinger, godtar at VKM (Vitenskapskomiteen for mattrygghet) ikke vurderer følger av endret sprøytemiddelbruk på produktene, svarer seniorrådgiver Aslaug Hagen i Mattilsynet følgende:

«Mattilsynet ivaretar det helhetlige perspektivet med hensyn til helse- og landbruksrelatert miljørisiko for søknader om godkjenning av genmodifisert mat og fôr, og VKMs risikovurderinger av den enkelte GMO er en del av beslutningsgrunnlaget. Når det gjelder rester av sprøytevernmidler og metabolitter i sprøytemiddeltolerante GMO, vurderes dette av EUs risikovurderingsorgan EFSA (European Food Safety Authority), og Mattilsynet bruker også disse. Grenseverdier for rester av sprøytevernmidler fastsettes av EU, og Norge har de samme grensene. Det skal være grenseverdier for alle plantevernmiddelrester og metabolitter, og det er ikke lov å selge produkter som inneholder rester av plantevernmidler eller metabolitter høyere enn disse grenseverdiene.»

«Vi har ikke kunnskap om at genmodifiserte, sprøytemiddel-tolerante planter, eller produkter fra slike, inneholder rester av sprøytemidler/metabolitter over grenseverdiene. Når VKM påpeker enkelte kunnskapshull hva gjelder effekter av endret sprøytemiddelbruk, vil Mattilsynet vurdere disse ved en eventuell fremtidig godkjenning», sier Hagen. 

Seniorrådgiver Audrun Utskarpen i Bioteknologirådet sier at vurdering av mulige plantevernmiddelrester er en del av helheten som det er viktig at det blir tatt hensyn til:

«Det som er positivt i denne sammenheng, er at VKM trekker frem at disse kunnskapshullene er et problem, slik at dette kan få oppmerksomhet videre i prosessen og at andre instanser kan foreta egne vurderinger», sier Utskarpen, og forteller at VKM tidligere ikke omtalte slike kunnskapshull.

«Det som er positivt i denne sammenheng, er at VKM trekker frem at disse kunnskapshullene er et problem, slik at dette kan få oppmerksomhet videre i prosessen og at andre instanser kan foreta egne vurderinger.»

GMO-er skal normalt under lupen hos både Bioteknologirådet, Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet i fortsettelsen, før det er Regjeringen som i siste instans bestemmer om den skal godkjennes for bruk i Norge eller ikke. Men praksis har til nå ofte vært at VKMs risikovurderinger veier så tungt at de påfølgende instansene lar dem ligge til grunn for sine egne, i fortsettelsen.

Godkjent, men ikke brukt. På Mattilsynets hjemmesider står det at næringsmidler og fôrvarer produsert fra genmodifiserte organismer ikke er tillatt omsatt eller markedsført i Norge, med mindre Mattilsynet har godkjent dette:

«Det finnes pr. i dag ingen godkjente mat- eller fôrprodukter under Matloven. Dette betyr at det ikke skal forekomme produkter på det norske markedet som er merket med at de er genmodifisert eller inneholder genmodifiserte ingredienser.»

I 2005 fikk likevel norske fiskefôrprodusenter dispensasjon for hele 19 GMO-er til bruk i sin produksjon. På denne tiden fantes det ingen godkjenningskrav til slike fôrvarer i Norge – kun for næringsmidler. I påvente av at et nytt EU-regelverk – den såkalte genpakken – skulle tas inn i norsk rett, ble det fra og med september 2005 innført krav om godkjenning også for GMO-fôrvarer. Fire fiskefôrprodusenter meldte da inn og fikk godkjent 19 EU-godkjente GMO-produktgrupper med begrunnelse i et behov for å ha GMO-er i bakhånd ved eventuell redusert fôrtilgang, og en måte å sikre fortsatt like konkurranseforhold som i EU. 

Dispensasjonen ble fornyet hvert år, frem til 2014. Da ble den trukket tilbake med begrunnelse i at produsentene ikke hadde brukt GMO i sin produksjon gjennom hele perioden, og at manglende tilgang til GMO-frie råvarer i seg selv ikke gir dispensasjonsgrunn. Oppdrettsnæringen uttalte i 2013 at det var en stor utfordring at en del leverandører ikke kunne garantere GMO-frie produkter, og at utilsiktet spredning mellom GMO-avlinger og ordinære avlinger var et økende problem. To av fôrprodusentene som fikk dispensasjon, BioMar og EWOS, sa også at de til tross for dispensasjonen ikke ville bruke GMO i fôret.

«Det er fortsatt slik at markedet for laks ikke har åpnet for bruk av fôrråvarer som stammer fra genmodifiserte planter», sier matsikkerhetskonsulent Ellinor Helland i BioMar i dag.

I dag gjelder samtidig en øvre grense for 0,9 prosent GMO-innhold i fôr, angivelig ment å favne utilsiktet «smitte».

Inn i GMO-land. I august ble EWOS kjøpt opp av det amerikanske gigantkonsernet Cargill, som har hovedtyngden av driften innenfor fôr- og næringsmidler, råvarehandel, legemidler og landbruk, med en årlig omsetning på svimlende 134 milliarder dollar. Cargill er blant verdens største når det gjelder produksjon og handel av GMO-soya, blant annet i Sør-Amerika.

For noen år siden inngikk selskapet samarbeid med The Bill and Melinda Gates Foundation om et prosjekt for å introdusere GMO-soya også i Afrika, som til nå har vært å regne for upløyd mark,
i genmodifisert forstand.

GMO-skeptikerne kalte i den sammenheng Gates-stiftelsen for naiv når den valgte å inngå samarbeid med en aktør som Cargill:

«Det råder en reell bekymring på både regjerings- og grasrotnivå om at den amerikanske høyteknologiske jordbruksmodell passer dårlig over størstedelen av Afrika og ikke bør tvinges på afrikanske bønder under et ‘vi må fø verden-flagg’. Sannheten er at Cargill er en ansiktsløs agrogigant som kontrollerer mesteparten av verdens handelsvarer av mat», skrev kommentatoren John Vidal i The Guardian da Gates-stiftelsen først begynte å kjøpe aksjer i både Cargill og i enda mer beryktede Monsanto.

«Selv om vi nå er en del av Cargill, er det samme hensyn som gjelder. Det er fortsatt regelverk og markedspreferanser i hvert marked som avgjør, og når det gjelder laksefôr, er markedspreferansen helt tydelig: GMO i laksefôr er ikke ønskelig. Så lenge dette er situasjonen, forblir EWOS-fôret GMO-fritt», sier kommunikasjonssjef Hanne Darkertsen i EWOS. 

Sertifiseringsstrid. På sine hjemmesider skriver Cargill at de tilbyr produkter både med og uten genmodifisering, men selskapet har like fullt markert seg som en klar motstander av merking av GMO-produkter. For mens debatten her hjemme dreier seg om hvorvidt vi skal akseptere GMO overhodet, raser debatten i USA om hvorvidt GMO-produkter skal merkes eller ikke.

Flere amerikanske delstater ønsker nå påbud om GMO-merking, mens sterke, politiske krefter frykter at dette vil føre til større skepsis mot GMO og være til skade for markedet. Mer enn to tredjedeler av amerikanske avlinger er genmodifisert, men til nå er det kun delstaten Vermont som har innført obligatorisk merking av GMO-produkter, mens Maine og Connecticut har vedtatt å åpne for det.

Den politiske bekymringen i USA handler om at dersom det innføres merking, vil forbrukerne kunne anse dette som en helseadvarsel fra myndighetenes side, siden man altså mener at GMO er ufarlig. 

Den politiske bekymringen i USA handler om at dersom det innføres merking, vil forbrukerne kunne anse dette som en helseadvarsel fra myndighetenes side, siden man altså mener at GMO er ufarlig. De ivrigste GMO-tilhengerne bruker gjerne USA som eksempel på et sted hvor man har spist GMO-er i over tyve år uten at det har gitt negative utslag for folkehelsen.

«Folk liker gjerne å si at ‘det har jo gått bra i USA’. Men det har ikke vært noen merking av GMO-produkter der, og de er aldri blitt undersøkt opp mot kontrollgrupper, så det finnes ikke grunnlag for å si noe om hvilken betydning det eventuelt har hatt på den amerikanske helsesituasjonen», sier Aina Bartmann, koordinator i Nettverk for GMO-fri mat og fôr. Nettverket består av 17 forbruker-, miljø- og landbruksorganisasjoner i Norge og skal bidra til å opprettholde en restriktiv praksis overfor GMO her til lands, i en situasjon hvor både lovgivingen og næringen opplever å være under press.

«Det er viktig å styrke den uavhengige risikoforskningen slik at vi som samfunn kan etterprøve dokumentasjonen som kommer fra industrien. Det er et problem at det er industriselskapene som står bak det meste av forskningen som ligger til grunn for saksbehandling av GMO-søknader i dag», sier Bartmann.

Laksen skal få GMO. I oktober ble det kjent at et nytt forskningsprosjekt skal teste ut olje fra raps som er genmodifisert for å produsere omega-3, på norsk oppdrettslaks. Laksen produserer nemlig ikke omega-3 selv, men får det gjennom det den spiser. I vill tilstand mangler ikke laksen marint omega-3, men den marine andelen i oppdrettsfôr er nå 30 prosent, mens planteoljer utgjør hele 70 prosent. Følgelig er de marine omega-3-fettsyrene – den viktigste kilden for de viktige fettsyrene EPA og DHA – redusert med 60 prosent i oppdrettslaks de siste to tiårene.

Det nye forskningsprosjektet har som mål å sikre et tilstrekkelig innslag av omega-3-innhold i oppdrettslaks. Om laksen selv klarer å omdanne vegetabilsk omega-3 til marint omega-3, hersker det dog sterk faglig uenighet om.

«Fordi akvakulturen vokser, som følge av befolkningsvekst og etterspørsel, vil det på sikt ikke være nok fiskeolje tilgjengelig for å dekke omega-3-behovet, hverken for fiskens helse eller for dem som spiser fisken. Derfor må vi undersøke hvilke andre kilder vi har tilgjengelig», sier Bente Ruyter, som leder prosjektet for matforskningsinstituttet Nofima. Nofima driver næringsrettet forskning og utvikling innen akvakultur, fiskeri og mat, med Nærings- og fiskeridepartementet som største eier.

Det var Norges forskningsråd og FHF, Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond, som finansieres i sin helhet av industrien selv, som i 2014 utlyste prosjektet «Fremtidens EPA- og DHA-kilder til fiskefôr». Nofima søkte og vant, og skal nå gjennomføre forsøket på land i Nofimas forskningsstasjon på Sunndalsøra. Den omega-3-modifiserte oljen som skal benyttes, stammer fra raps som har fått tilsatt et herbicidmodifisert gen, men i utgangspunktet ikke for å tåle mer plantevernmidler. Det er et gen som settes inn i tidlig utviklingsfase for å kunne selektere for planter med den ønskede genetiske informasjonen: Kapasitet til å produsere omega-3. 

«Vi kommer til å forske på eventuelle rester av GMO-en i fisken, om det forekommer overføring av DNA eller proteiner fra rapsoljen. Vannløselige komponenter som DNA og proteiner følger imidlertid ikke med når olje trekkes ut av rapsen, så vi forventer ikke slike funn. Vi vil også forske på eventuelle rester fra sprøytemidler på rapsen», sier Ruyter, og forteller at den genmodifiserte rapsoljen de skal bruke er utviklet av det australsk-kanadiske selskapet NuSeed, som selv gjennomfører risikovurderinger knyttet til helse og miljø, men at de norske forskerne likevel vil vurdere den samme risikoen
i sitt arbeid.

Mattilsynet har gitt Nofima dispensasjon fra å søke om godkjenning av GMO-rapsoljen, fordi det dreier seg om et forskningsforsøk.

«Generelt skal det foreligge særlige grunner for at Mattilsynet kan gi en dispensasjon fra godkjenningskravet, og for kommersiell omsetning av genmodifiserte produkter er hovedregelen at dette ikke gis. Men matlovens fôrvareforskrift åpner opp for en noe enklere adgang når det er snakk om forskning. Ett av vilkårene for Mattilsynets dispensasjon fra godkjenningskravet, har i dette tilfellet vært at forsøkslaksen må destrueres i etterkant slik at den ikke kommer inn i matkjeden», sier Aslaug Hagen i Mattilsynet.

Hun sier at dersom noen ønsker å importere denne rapsoljen til kommersiell utnyttelse i Norge, må det søkes om godkjenning på vanlig måte.    

Forbrukernes rett til å velge. Mange av dem Aftenposten Innsikt har snakket med, mener det i stor grad er næringen selv som setter strenge regler, fordi de er redde for sitt omdømme, og at det er forbrukernes innstilling som vil være det største hinderet for GMO-er i norsk matvareproduksjon.

«Vi ser ofte argumenter fra industrien som antyder at det er forbrukeren som ikke har skjønt det, at problemet ligger i forbrukerens mangel på kunnskap. Men ting som er skadelige for helse og miljø, er et politisk ansvar, og kan ikke overføres på forbrukeren», sier Aina Bartmann i Nettverk for GMO-fri mat og fôr.

«Vi er ikke prinsipielt imot GMO, men vi ønsker mer uavhengig forskning og større fokus på hvordan matproduksjonen kan økes gjennom velprøvde og økologisk forsvarlige produksjonsmetoder. Allsidig småskalalandbruk og agroøkologiske metoder anbefales av stadig flere forskere og politikere som strategi for økt matsikkerhet», sier hun.

«Så lenge usikkerheten knyttet til konsekvensene av GMO fremdeles er stor, ønsker vi at norske myndigheter skal fortsette sin restriktive politikk og ikke godkjenne GMO-produkter.»

«Så lenge usikkerheten knyttet til konsekvensene av GMO fremdeles er stor, ønsker vi at norske myndigheter skal fortsette sin restriktive politikk og ikke godkjenne GMO-produkter.»

Dersom produkter som er fremstilt av, består av eller inneholder GMO, likevel skulle komme inn på det norske markedet en gang i fremtiden, må disse merkes tydelig, mener Bartmann.

Svar i fremtiden? Seniorrådgiver i Bioteknologirådet, Audrun Utskarpen, mener det er flere forhold med hensyn til genteknologi som gjør at det pr. i dag ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å si hverken at det er farlig, eller ikke er farlig.

«Forskningen til nå viser motstridende resultater. Det råder uenighet om hvilke metoder som bør brukes, og om hvordan datagrunnlaget skal tolkes. Det er så langt ikke testet på mennesker, kun på dyr. Det er heller ikke foretatt mange langtidsstudier», sier hun og påpeker at det er vanskelig å bevise at en mattype er trygg. Man kan i grunnen bare påvise at den er farlig. I tillegg er det å forske på naturen i seg selv er en stor utfordring, fordi det er så mange faktorer som spiller inn.

«Derfor er det viktig at vi fortsetter å vurdere sak for sak, slik som i dag», sier Utskarpen. «Vi må heller ikke glemme debatten om hvordan verdens matproduksjon skal foregå.»

Så, skal internasjonale markedskrefter og vitenskapsmiljøene få bestemme hvem som eier frøene?

Alternativer. «Det er veldig kostbart å utvikle GMO-frø. De store selskapene skal ha tilbake sine utgifter og ha sin fortjeneste. De driver derfor en offensiv markedsføring for at bøndene skal kjøpe deres frø som også er avhengige av at det brukes kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler. Bøndene får dermed store utgifter og slutter å bruke egne frø, som er tilpasset de lokale forholdene og som dessuten er helt gratis», forteller utviklingspolitisk seniorrådgiver i Utviklingsfondet, Aksel Nærstad.

«Regnet i plantemateriale, produseres det i dag nok mat til å mette 12 milliarder mennesker, altså omtrent dobbelt så mye som vi trenger. 70 prosent av dette produseres av småskalaprodusenter. Industrilandbruket produserer de resterende 30 prosent, men kontrollerer 70 prosent av det totale landsbruksarealet», sier Nærstad.

«Regnet i plantemateriale, produseres det i dag nok mat til å mette 12 milliarder mennesker, altså omtrent dobbelt så mye som vi trenger.» 

Store deler av maten går tapt. I utviklingsland mister man omtrent en tredjedel på grunn av dårlige lagerforhold, manglende bearbeidingsindustri og dårlig transport. I rike land kastes og sløses det bort en tredjedel.

I løpet av de siste 100 årene er det biologiske mangfoldet innen landbruket blitt redusert med 75 prosent. En vekst i andelen patenterte GMO-frø vil bare bidra til å presse på denne utviklingen, og flere utviklingsand tar grep for å stå imot påvirkningen om å akseptere GMO.

«Et eksempel er Zambia. Der takket de nei takk til nødhjelp i form av GMO-mais dersom den ikke ble levert som mel. Myndighetene var med rette redde for at GMO-mais ville bli plantet og fortrenge andre sorter som er tilpasset lokale forhold. Også i Etiopia og andre land ser vi nå en offensiv fra GMO-industrien», sier Nærstad.

«Men hovedargumentet er altså: Vi trenger det ikke. Fremtidens genteknologi blir nødt til å akseptere føre var-prinsippet, heller enn å gamble med naturen.» 

«Småskalalandbruk er ikke bare det mest produktive, det er også det mest miljøvennlige», sier Nærstad med referanse til påvirkningen det har på klimaendringene, biologisk mangfold, fruktbarheten i jorden og bruk av vannressurser.

Kilder og referanser: Bonde-bladet, Fiskeribladet Fiskaren, VKM.no, Mattilsynet.no, nofima.no, utviklingsfondet.no, naturvernforbundet.no, «GMO-OMG», Niels Christian Geelmuyden: «Sannheten på bordet», Store Norske Leksikon, Wikipedia, althealth.org, matportalen.no, debio.no, gronnogskjonn.com, Reuters, Oikos.no, The Guardian, Nationen, kyst.no, ogtr.gov.au, www.nuseed.com, The New York Times.

 

Gilles-Éric Séralinis omstridte rottestudie.

 

 

Omstridt En sentral studie ledet av professor Gilles-Éric Séralini fra 2012 viste økt forekomst av kreft for en gruppe rotter etter at de var blitt fôret med GMO-mais over flere måneder. Studien ble trukket tilbake et år senere av redaktøren for tidsskriftet den ble publisert i. Resultatet av tilbaketrekningen var at den internasjonale debatten om GMO-mat som mulig kreftfremkallende ble «satt på vent». 16. oktober ble Séralini tildelt en anerkjent varslerpris, som blant annet den tyske forskerforeningen står bak. Foto: AFP/NTB SCANPIX

En sentral og langvarig studie på rotter som var blitt fôret med GMO-soya, ble publisert i september 2012 og ga næring til mistanken om at GMO er kreftfremkallende. Studien, som var gjennomført av en gruppe forskere i Italia og Frankrike under ledelse av Gilles-Éric Séralini, viste økt forekomst av kreftsvulster på rottene. Etter å ha blitt publisert og ligget tilgjengelig på hjemmesidene til det vitenskapelige tidsskriftet Food and Chemical Toxicology i over et år, trakk redaktøren den plutselig tilbake, til stor overraskelse for det internasjonale forskermiljøet.

Studien ble kritisert for metodiske svakheter, som å benytte en type rotter som utvikler kreft lettere enn andre typer. Slik kritikk pleier normalt å bli møtt med en motstudie, der andre forskere forsøker å reprodusere den samme studien – for dermed å kunne avkrefte eller bekrefte de opprinnelige funnene. Man mente at det forelå betydelige interessekonflikter som ikke var oppgitt. I tillegg fikk studien massiv kritikk for å ha brutt etiske standarder ved unødvendig å utsette forsøksdyr for grusomme lidelser.

At en studie fjernes fra det vitenskapelige tidsskriftet den er publisert i, etter at artikkelen først er blitt gjenstand for den tradisjonelle prosessen med anonym faglig gjennomgang, er imidlertid svært spesielt og skjer stort sett bare i tilfeller der man har oppdaget juks med det fremlagte materialet – noe redaktøren av tidsskriftet har påpekt ikke gjelder i dette tilfellet.