Subtilt og snikende. 2017 ble på mange måter Jordan Peele sitt år. Det var det året han både regisserte og vant Oscar for beste originalmanus til horrorsatiren «Get Out», som også var en av de mest omtalte og omdiskuterte filmene som nådde filmlerretet det året. I et intervju med The Guardian forteller Peele at han fikk ideen til filmen da Barack Obama ble valgt som president og det virket som amerikanerne gikk rundt og tenkte at utfordringene med rasisme var løst en gang for alle.

Det er denne følelsen av at noe er fordekt som ligger som en underskog i «Get Out», hvor rasismen er så subtil og snikende at både hovedpersonen og seeren lenge er usikre på om det man føler bare er paranoia eller noe som faktisk finnes i virkeligheten.

Premisset er at svarte Chris (Daniel Kaluuya) drar på helgebesøk til foreldrene til sin hvite kjæreste, Rose (Allison Williams). Han er spent på hvordan de vil reagere på at han er svart, men mottas med tilsynelatende åpne armer av nevrokirurg-pappa Dean (Bradley Whitford) og psykolog-mamma Missy (Catherine Keener). Etter hvert legger han imidlertid merke til at alle svarte som befinner seg i nærheten av eiendommen oppfører seg besynderlig, og skjønner at nesten ingenting er som det skal være.

Det sunkne sted. Peele forteller at en av inspirasjonskildene for «Get Out» var filmen «The Stepford Wives» (2004), hvor kvinner forvandles til viljeløse roboter av sine menn, for at de skal gi opp alle ambisjoner om karriere og selvutvikling og kun utføre husarbeid og tradisjonelle kvinneoppgaver. Peele har sagt at da han kom ut av kinosalen, kjente han på en intens følelse av slektskap med disse kvinnene og bestemte seg for å lage en film som tematiserte lignende problem-stillinger med utgangspunkt i det politiske klimaet i dagens USA.

Mens «The Stepford Wives» bruker roboter som en metafor på kvinneundertrykkelse, er den mest slående metaforen i «Get Out» en tilstand som omtales som «the sunken place» – «det sunkne sted». Scenen hvor vi først får høre om Det sunkne sted, er en hvor Chris sitter i en stol vis-à-vis Missy og skal bli hypnotisert av henne, tilsynelatende for at hun skal hjelpe ham med å slutte å røyke.

Egentlig sender hun ham inn i en tilstand som ikke lar ham komme i kontakt med hverken følelser, tanker, tale eller motorikk. Han blir på en måte en fange inne i sin egen kropp, ute av stand til å kommunisere eller artikulere noe som helst, og blir dermed et enkelt offer for manipulerende krefter.

Det har lenge vært en uuttalt sannhet at om man skal klare seg i USA, må man være en hvit, amerikansk mann, det vil si at man må oppføre seg som en, selv om man har svart hud.

I perioden etter at «Get Out» ble sluppet, er Det sunkne sted blitt en metafor for det politiske og kulturelle klimaet i USA, som bare så vidt skjuler en dypt innebygd strukturell rasisme som vanskelig lar seg utrydde. Det har lenge vært en uuttalt sannhet at om man skal klare seg i USA, må man være en hvit, amerikansk mann, det vil si at man må oppføre seg som en, selv om man har svart hud.

Dette er en problemstilling som har vært omdiskutert helt siden publiseringen av Harriet Beecher Stowes klassiker «Onkel Toms hytte» (1852), hvor karakteren «onkel Tom» både er blitt feiret og kritisert som en typisk kollaboratør som vil gjøre hva som helst for å tekkes det hvite etablissementet. Onkel Tom er dermed en av dem som har entret Det sunkne sted, sammen med Kanye West og – ifølge Jordan Peele selv – Meghan Markle.

Oss og USA. I «Get Out» møter vi ikke den typen rasisme som gjorde seg gjeldende på 1960-tallet med segregering og Ku Klux Klan. Her møter vi en type som har gått under jorden, som gjemmer seg bak høflige smil, og ligger dypt begravet i amerikanske politiske og sosiale systemer, og da særlig i rettsvesenet. Det er denne typen rasisme som Peele også peker på når han kaller den nye filmen sin «Us».

I denne filmen, som har norgespremiere 22. mars, møter vi familien Wilson, som reiser til kysten for å tilbringe sommeren der. Turen vekker vonde minner for moren Adaleide (Lupita Nyong’o), som opplevde noe skremmende i sommerhuset som barn, og som snart skal oppleve at hele familien trues av et sett med dobbeltgjengere.

Tittelen til Peeles nye film bærer på en grunnleggende dobbelthet. Den kan bety «oss», men den kan også bety «US», som i USA. På denne måten kan den både snakke om landet som helhet og om individet, i tillegg til at den signaliserer splittetheten som preger både menneske og land. USA som samfunn er preget av et grunnleggende skille hvor et ‘oss’ etableres opp mot et ‘dem’ og hvor selve systemet som holder landet på plass, er både dypt segregert og dypt rasistisk.

USA som samfunn er preget av et grunnleggende skille hvor et ‘oss’ etableres opp mot et ‘dem’ og hvor selve systemet som holder landet på plass, er både dypt segregert og dypt rasistisk.

Dette er en problemstilling som stadig oftere fremvises i amerikanske fortellinger. Et eksempel er Kenya Barris' Golden Globe-vinnende situasjonskomedie «blackish» (2014 –), som følger livet til en svart middelklassefamilie. Premisset høres kanskje ut som «The Cosby Show» (1984–1992), men forskjellen er at der 80-tallsserien presenterte oss for en familie som mer eller mindre «tilfeldigvis» var svart (og som helt klart har gått inn i Det sunkne sted), gjør «blackish» hudfargen til familien om til et hovedpoeng. Serien legger stor vekt på hvem som forteller historien, og tematiserer nettopp hva det vil si å være svart og «første generasjons middelklasse» i dagens USA. Rase er dermed en del av fortellingens kjerne og identitet, samtidig som vi presenteres med en middelklassefamilie som også er ganske gjennomsnittlig. Showet henvender seg dermed til et stort midtstrømspublikum, samtidig som det tar opp problemstillinger som fremdeles hjemsøker et samfunn som lenge regnet seg for å være «post-rasistisk».

Det samme gjelder Colson Whiteheads kritikerroste roman «Den underjordiske jernbanen» (2016), som følger slaven Cora som forsøker å flykte til fristatene i nord, ved hjelp av den underjordiske jernbanen, som i boken er en fysisk fluktrute og ikke bare et kallenavn på nettverket som hjalp slaver på veien til frihet.

Parallellene mellom slavestaten og dagens USA er slående. Når vi får høre at slavepatruljene «ikke trengte annen grunn enn hudfarge» for å stoppe et menneske på gaten, eller leser om maktmennesker som egger opp folkemengder gjennom utsagn som at sørstatenes arv ligger forsvarsløs og er i fare for «fargede forbrytere» som lurer i mørket, og er klare til å «forgripe seg på borgernes koner og døtre», dukker det raskt opp bilder av både politivold og retorikken i samtidens politiske USA.

Slik viser Whiteheads bok også sannheten i forfatter William Faulkners utsagn om at «fortiden er aldri død. Den er ikke engang fortid».

Dette er Amerika. For til tross for at vi i dag lever i en periode hvor Black Lives Matter-kampanjen får massiv støtte og oppmerksomhet, har det amerikanske samfunnet en lang vei å gå. «Vi er fremdeles i Amerika», sier Whitehead i et intervju, «et lite perfekt sted» som er bygget på «en grunnvoll av drap, tyveri og grusomhet». Samtidig har vi disse historiene, disse fortellingene, som tross alt trekker problemet ut av Det sunkne sted og inn i lyset.

Det sunkne sted fungerer som en moderne metafor for noen av de mest sentrale problemstillingene som svarte mennesker må forholde seg til i dagens USA, som fengsling, assimilering, symbolsk slaveri og påtvungen taushet.

Forfatter og foreleser Tananarive Due ved University of California sier at Det sunkne sted fungerer som en moderne metafor for noen av de mest sentrale problemstillingene som svarte mennesker må forholde seg til i dagens USA, som fengsling, assimilering, symbolsk slaveri og påtvungen taushet.

Peeles film, sier Due til The Guardian, setter ord på en mengde ulike opplevelser som studentene umiddelbart kjenner igjen, men som de kanskje ikke har satt ord på for seg selv. Og suksessen til «Get Out» har utvilsomt vært med på å bane vei for at akkurat slike oppvekkere får sin plass i den viktige midtstrømskulturen. For disse fortellingene har aldri vært en større del av folk flest sin bevissthet enn akkurat nå.

Det ble tydelig da superheltfilmen «Black Panther» (2018) seilte opp som favoritt til beste film i årets Oscar-utdeling, og ikke minst da Childish Gambino stakk av med fire Grammy-priser under utdelingen i februar, blant annet for «Årets sang» for sin kontroversielle «This is America», som tar opp både våpenlover, dehumanisering og den skjulte rasismen som hjemsøker dagens USA. Det er første gang en raplåt vinner denne prisen. Det er sannsynligvis også første gang en så sannferdig sang vinner denne prisen.

I dette ligger det håp.

Håp for Us.