Ensretting

De fleste russere får nyhetene sine fra statlige medier, og det er uttrykket bekymring for at mange russere ser ut til å tro på Kremls fabrikkeringer. De russiske myndighetene forsøker å overbevise russere om at Ukraina og Nato provoserte frem Russlands «spesialoperasjon» – som de kaller en «frigjøringskampanje» for å rense Ukraina for nazister.

TV-kanalen Dozjd (Regn), Russlands mest fremtredende uavhengige TV-kanal, stengte ned etter at de russiske sensurmyndighetene blokkerte russeres tilgang til både denne kanalen og til den uavhengige radiostasjonen Ekho Moskvy.

Russland har tradisjoner for at journalister er villige til å si sannheten om landets myndigheter. Selv etter at myndighetene en rekke ganger har slått ned på mediene det siste året, fortsatte flere uavhengige nyhetsaktører sin virksomhet (frem til landets nye medielov ble vedtatt i Dumaen 5. mars, red.anm.).

Russerne har med andre ord inntil nylig hatt tilgang til ulike medier – men likevel har de fleste russere valgt nyhetene fra statskontrollerte medier.

Hvorfor lever de fleste russere fremdeles i propagandaboblen? Og hvorfor har ikke de uavhengige mediene lykkes i å bli en motvekt mot desinformasjonen fra Kreml?

Liker statlige mediers dekning

Russiske propagandister forstår hvordan de skal fange sitt publikums interesse, viser undersøkelser. De gjør propagandafortellingene dramatiske og underholdende. Nyhetssendinger fra de russiske statlige mediene er engasjerende.

Og mange russere finner propagandabudskapet politisk appellerende. Et økende antall russere har inntatt antivestlige holdninger og mener USA står bak Russlands problemer, inkludert krisen i Ukraina. En kanalisering av disse bekymringene har hjulpet Putin i å skape et regimevennlig flertall i Russland, og han blåser stadig opp ytre trusler for å holde på denne støtten.

Nasjonalisme og personlig hengivelse overfor Putin gjør det enkelt å selge inn propaganda. Nettundersøkelser jeg har utført blant tusenvis av russiske respondenter de siste årene, har vist at det er 20 prosent større sannsynlighet for at Putin-sympatisører tror på budskaper som er antivestlige, anti-ukrainske og pro-Kreml.

Til tross for utstrakt desinformasjon og sensur på statlige TV-kanaler svarer for eksempel rundt to tredjedeler av de Kreml-vennlige respondentene at disse kanalene serverer presis og pålitelig informasjon.

Samtidig er det mange russere som mener de kan oppdage propagandabudskap og forstå den virkelige agendaen bak. Men dataene mine antyder imidlertid at russere ofte ikke klarer å avdekke historier som ikke er sanne – spesielt om disse historiene kommer fra likesinnede kilder.

Stoler ikke på uavhengige medier

Undersøkelser viser at det et lettere å tro på informasjonen om man ser det samme budskapet over alt. Dette antyder at myndighetenes sensur virkelig kan bidra til at autokrater som Putin overlever. Det siste tiåret har Kreml og deres lojale oligarker lykkes i å overta mange uavhengige nyhetspublikasjoner.

Da krigen startet, strammet myndighetene sensuren og begrenset eller stengte tilgangen til utenlandske sosiale medier som Facebook, Youtube og Twitter, og innførte en lov om at journalister og enkeltpersoner som omtaler krigen som ‘invasjon’ eller ‘krig’, er med på «å spre falske nyheter om aktivitetene til Russlands væpnede styrker», og risikerer opptil 15 år i fengsel.

Russere som ønsker et alternativ til propagandaen, kan imidlertid fremdeles finne det via de sosiale nettverkene Odnoklassniki og VKontakte samt på Tiktok og Telegram (eller ved bruk av VPN, selv om dette er ulovlig i Russland, red.anm.).

Men det ser ut til at bare en liten andel av den russiske befolkningen bryr seg om å finne ut hva som virkelig skjer.

For mange russere, spesielt dem med et fordelaktig syn på Kreml, fremstår den mer balanserte og sannferdige dekningen hos uavhengige medier trolig som direkte kritikk av landet deres. Og de synes det er vanskelig å tro på slike historier.

Her er et eksempel: Kun 14 prosent av Putin-tilhengerne i min undersøkelse trodde på en rapport om at den ukrainske økonomien hadde vokst raskere enn den russiske økonomien. I mine data var det bare 8 prosent av Putin-sympatisørene som sa at de stoler på et uavhengig russisk nyhetsmedium. Putin-tilhengerne ser tydeligvis ut til å synes at slike medier er «opposisjonelle» eller «provestlige» og dermed fiendtlige og upålitelige.

Det er imidlertid verdt å merke seg at opposisjonsvennlige russere ofte faller i den samme fellen. Mange av Putins kritikere regner seg som nasjonalister eller kommunister, og for dem representerer uavhengige medier et liberalt og anti-russisk syn. I en nasjonal undersøkelse svarte 93 prosent av Putin-velgerne og 82 prosent av dem som stemte på kommunistene eller nasjonalistene, at de ser på statlig TV.

Bryr seg ikke om politikk

Vanlige russere er ofte lite engasjert i politikk. Andelen russere som sier de ikke er interessert i politikk, har vært økende. De svarer at de føler seg hjelpeløse og ute av stand til å forstå nyhetene, så de skrur bare på TV-en for å se sport eller såpeoperaer. Og selv om de kommer over rapporter fra uavhengige journalister, er det mange russere som vender seg bort fordi de mener slike saker er for negative og politiserte.

Medievanene spiller også en viktig rolle. Det er vanskelig å legge merke til skjev-hetene om man stoler på visse medier lenge nok. Det er trolig en forklaring på hvorfor russere ikke har forlatt de tidligere uavhengige mediene som NTV, Lenta eller RBC etter at Kreml overtok dem. (De redaksjonelle medarbeiderne forlot Lenta i protest i 2014 og dannet den uavhengige nettavisen Meduza med hovedkontor i Riga. Nettsiden er stengt i Russland, men russere kan få tilgang via VPN eller sosiale medier som Telegram, red.anm.)

En vei ut av propagandaboblen?

Selv russere som insisterer på at de er skeptiske, ender ofte opp med å gjenta og forsvare propagandafortellinger om Vesten eller Ukraina, viser undersøkelsen. De hører og tar til seg disse løgnene mens deres foreldre ser på TV, eller under diskusjoner om politikk ved middagsbordet.

Selv om flere og flere russere har forlatt de statlige TV-kanalene til fordel for nettmedier, får de fremdeles mesteparten av nyhetene sine fra statlig kontrollerte publikasjoner eller fra nyhetsnettsider regulert av Kreml.

En undersøkelse har imidlertid vist at russere i større grad vender seg mot uavhengige medier under kriser. Det antyder at Russlands økonomiske krise i kjølvannet av de vestlige sanksjonene kan bli en slik katalysator.

Svakheten ved Kremls propaganda er dessuten at den er avhengig av antivestlige og anti-ukrainske holdninger. Krigen mot Ukraina har ikke vært populær, og dermed har Moskva måttet lene seg tungt på propaganda og sensur for å opprettholde folkelig støtte til konflikten. Videre angrep, spesielt mot sivile, vil kunne undergrave ikke bare støtten til krigen, men også til Putin selv.

Og hvis støtten til regimet smuldrer opp, vil makten til de statlige mediene gjøre det samme.

Publisert i The Washington Post 3. mars 2022.

Om artikkelforfatteren: Anton Shirikov er PhD-stipendiat i statsvitenskap ved University of Wisconsin i Madison. Han forsker på propaganda, feilinformasjon, politisk polarisering og tillit.