«Ensomheten henger over kulturen vår i dag som tjukk tåke», skriver Johann Hari, den britiske journalisten og forfatteren som i 2018 skrev boken «Frakoblet. De egentlige årsakene til depresjon – og de overraskende løsningene». Den er ikke blitt noe mindre aktuell. Problemet er så stort at Else Kåss Furuseth i november 2024 så behovet for å stifte et dedikert politisk parti, Ensomhetspartiet, som stiller til Stortingsvalget i september.

Johann Hari ønsket å komme til bunns i hva depresjon egentlig skyldes, og hvorfor antidepressiver, for veldig mange, ikke synes å være løsningen. Her viser han blant annet til professor Irving Kirsch ved Harvard University, som forteller at mellom 65 og 80 prosent av alle som får antidepressiver, blir deprimerte igjen innen ett år.

Og hvis depresjon ikke kan forklares og hjelpes kun ved hjelp av hjernekjemi, må vi kanskje lete etter både løsninger, og årsaker, andre steder? Det er her Johann Hari mener at frakobling kommer inn i bildet.

Sosial isolasjon

NRK meldte i mai 2020 at etter de tre første ukene med smitteverntiltak i Norge i forbindelse med koronapandemien, så vi allerede en to- til tredobling av symptomer på angst og depresjon i befolkningen. Tallene kom fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og viste seg også å samsvare med funn fra Verdens helseorganisasjon (WHO).

Det er selvfølgelig mange faktorer som spilte inn på befolkningens mentale helse under koronapandemien. Både inntektstap, arbeidsledighet, frykt for smitte eller for tap av venner/familiemedlemmer var en stor del av bildet. Men vi kommer likevel ikke unna at sosial isolasjon gjør noe med oss som mennesker.

Sent på 1970-tallet gjennomførte psykolog Bruce Alexander og hans forskningsgruppe ved Simon Fraser University i British Columbia i Canada en studie som er blitt kjent som rotteparkeksperimentet. Her ble én gruppe rotter plassert alene i små, trange bur og en annen gruppe ble plassert sammen, i et naturlig, sosialt miljø.

Begge gruppene hadde tilgang både på rent drikkevann og vann som inneholdt morfin eller kokain. Det viste seg at alle rottene som var plassert i isolerte bur, valgte vannet som inneholdt narkotiske stoffer, og tok på denne måten sakte, men sikkert sitt eget liv. Rottene som levde i et naturlig, sosialt miljø, valgte det rene vannet.

Studien til Alexander og kollegene utforsket først og fremst årsakene til avhengighet, men den forteller oss likevel mye om hvordan sosial isolasjon kan påvirke oss. Rotter er sosiale dyr, og i naturen lever de i grupper, akkurat som mennesker. Så hvordan kan vi få livet vårt til å ligne mer på rotteparken og mindre på de trange, isolerte burene?

Felles hjelp og beskyttelse

Vi har en kultur som blir stadig mer individualistisk, og et sosialt liv som foregår stadig mer via skjerm og på nett. Og på samfunnsplan ser vi en betydelig økning i symptomer på angst og depresjon, spesielt blant unge, og spesielt hos jenter.

Hunt-studien, helseundersøkelsen fra Trøndelag som er en av verdens største befolkningsundersøkelser over tid (tall fra 1984 til 2019), viser at antall unge mennesker som sliter med mental helse, er doblet i løpet av ti år. I tall fra Hunt4 (2017–19) oppgir 30 prosent av kvinner og 26 prosent av menn at de har følt seg ensomme i løpet av de siste to ukene.

En av ekspertene som Johann Hari snakket med, John Cacioppo ved University of Chicago, understreker også at det å føle seg ensom er noe annet enn å være alene. Det holder ikke å bare ha mennesker rundt seg, man må føle at man har noe til felles med disse andre menneskene, noe som betyr noe for begge parter. Han mener at for å få bukt med ensomheten trenger vi en følelse av «felles hjelp og beskyttelse», med minst ett annet menneske, helst mange. Er dette noe som har forsvunnet fra vår vestlige kultur?

Robert Putnam ved Harvard University har jobbet i flere tiår med å dokumentere noen av de viktigste trendene i vår tid, og ett av hans funn var at i løpet av ti år, fra 1985 til 1994, falt den aktive deltagelsen i organisasjoner i nærmiljøet med 45 prosent. Han mener at vi har sett en generell tendens hvor vi har beveget oss bort fra fellesskapet og inn i adskilte hjem og liv.

«Et eksempel på dette er at samfunnsforskere i årevis har stilt et tverrsnitt av USAs befolkning ett enkelt spørsmål: ‘Hvor mange fortrolige venner har du?’ Det forskerne lurte på, var hvor mange de kan gå til i en krise, eller dele store gleder i livet med. Da de begynte med denne undersøkelsen for flere tiår siden, hadde amerikanere i gjennomsnitt tre nære venner. I 2004 var det vanligste svaret ‘ingen’.»

Tall fra Putnams undersøkelser viser at i tillegg til dette tilbringer vi også mindre kvalitetstid med familien.

Lykke

Så er selvfølgelig spørsmålet, hva kommer først: høna eller egget, ensomhet eller depresjon? Ifølge Hari utførte Cacioppo også studier hvor det ble tydelig at i de fleste tilfellene kom ensomhet faktisk forut for symptomer på depresjon.

Dette er et interessant funn og ser også ut til å bli bekreftet i en studie utført i samarbeid mellom Modum Bad og Universitetet i Oslo under pandemien. Her finner de at det å føle seg verdiløs over tid er noe som kan drive frem og utvikle en depressiv tilstand, mens de klassiske depresjonssymptomene, som det å føle seg nedfor, tap av interesse og gledesfølelse, utvikler seg senere, tilsynelatende som et resultat av denne tilstanden.

Hvis vi går til sosial nevrovitenskap, og forståelsen av hjernen som noe som er i endring og påvirkning med miljøet rundt oss, er det også lett å se for seg at langvarig ensomhet kan forandre hjernen, og hjernekjemien. Men siden hjernen er plastisk, og ikke statisk, kan det å tre ut av ensomhet heldigvis også forandre den.

«Jo mer man tenker på lykke som noe sosialt, desto bedre har man det», var psykolog Brett Ford sin oppsummering av hennes og kollegenes omfattende studier på lykke i ulike land. Her så de også store forskjeller i forskningsmaterialet mellom asiatiske og vestlige land. Det å prøve å gjøre seg selv lykkeligere i den asiatiske kulturen virket å bli forstått mye mer innenfor konteksten av fellesskap, til forskjell fra for eksempel USA, hvor ideen om å «skape sin egen lykke» står sterkt. Også det å gjøre noe for andre dukker opp i forskningsmaterialet som et viktig utgangspunkt for lykke.

Forståelsen av at mennesker trenger levende fellesskap kommer også med all tydelighet frem i innledningen til Hunt4-rapporten fra 2019: «Å høre til, oppleve støtte, anerkjennelse og kjærlighet er grunnleggende behov for alle mennesker. Livet vårt leves i nettverk av relasjoner, der vi veksler mellom å være en som trenger støtte og å være en som kan støtte andre. Tilhørighet og tilknytning til andre mennesker er blant de aller viktigste faktorene som fremmer helse, livskvalitet og livsmestring.»

De uventede løsningene

Så hvis vi nå antar at vår kultur lider av en overdreven oppmerksomhet på individet fremfor fellesskapet, og at dette er noe av det som er med på å drive frem ensomhetsfølelse og påvirker vår mentale helse, hvordan går vi frem for å snu det?

Det er helt sikkert mange svar på dette, og kanskje en lang vei å gå, men Hari refererer i sin bok til noen interessante samtaler med lege Sam Evrington. Evrington var med på å starte et eksperiment med «sosiale resepter» på sitt legekontor i Øst-London. Kontoret ble gjort om til en sentral for ulike frivillighetsgrupper, og når du gikk til legen, kunne du også få en «resept» på deltagelse i en av disse gruppene. Han sa: «Det var ikke primært noe i hjernen eller kroppen som var galt, men i livet. Og det de trengte, var å koble seg til noe igjen.»

Lisa Cunningham var en av Evringtons pasienter som Hari snakket med. Hun opplevde å bli bedre av lang-varig depresjon etter å ha fått ansvar for å skape et parkområde i bydelen sammen med andre pasienter. Hun fortalte hvordan de arbeidet sammen, begynte å bli kjent med hverandre og engasjere seg i praktiske løsninger for hverandres liv. Det var også viktig å oppleve å delta i meningsfullt arbeid, og at andre satte pris på det de gjorde. Det handlet om å koble seg til noe som var større og viktigere enn dem selv, og å «ta ansvar for noe som kanskje vil ta lang tid, og å ha tålmodighet til å gjennomføre det.»

I et videointervju på Youtube-kanalen Uplift sier Hari: «De mest effektive midlene mot angst og depresjon er de som tar tak i grunnen til at vi føler oss så dårlige i utgangspunktet».

Han mener at vi ikke bør gi opp jakten på antidepressive midler, men vi bør la oss inspirere til å lete etter disse midlene på andre, og kanskje litt uventede, steder.