«(Den) anretter især Høst og Vaar store Ødelæggelser mellem det tamme Fjærkræe. Om sommeren holder den sig i Skovene, hvor den gjør stor Skade paa Fuglevildt og Harer. Dens Fangst burde ved Premier opmuntres.» Zoolog Halvor Heyerdahl Rasch, 1838

 

Effektiv jeger

Under jakten bruker hønsehauken synet, og den har et meget godt utviklet blikk. De gule øynene med den svarte pupillen kan registrere selv små bevegelser i terrenget på lang avstand, for hauken har ti ganger større tetthet av synsceller i øynene enn mennesker.

Alt ved denne fuglen vitner om at den er en effektiv drapsmaskin. Med letthet manøvrerer den mellom skogens trær i hastigheter på 50–60 km/t, oftest lavt over bakken, før den gjør plutselige utfall mot pattedyr, fugler og andre mulige byttedyr. Lykkes jegeren, dør offeret uten å ane hva som inntraff. De lange bena skytes frem som en pil, og de sylskarpe klørne avliver effektivt byttet.

Av og til fatter hønsehauken også interesse for fjærkre vi mennesker holder, som høner og andre tamfugler. Særlig unge hauker synes å oppsøke slike situasjoner, og derfor er det viktig at de eide fuglene er godt beskyttet av hensiktsmessig inngjerding.

Dette, sammen med troen på at man gjennom å skyte rovvilt kan maksimere menneskets jaktutbytte, førte til at hønsehauken ble forfulgt med felle, forgiftet åte, krutt og kuler i lang tid.

Rapporten «Hønsehauken i Norge. Bestandens status og utvikling siste 150 år» av ornitolog Helge Grønlien, gir en unik sammenstilling av hvordan etterstrebelsen ut-viklet seg.

Rovdyr forsøkt utryddet

Botanikeren og zoologen Halvor Heyerdal Rasch var toneangivende i den politiske debatten på første halvdel av 1800-tallet. Rovviltet var under økende press, også på grunn av økende befolkning og økende antall beitedyr i utmarken.

Heyerdahl Raschs bok «Jagten i Norge» kom ut i 1844, og la grunnlaget for en ny jaktlov – Lov om Udryddelse av Rovdyr og Fredning av annet Vilt, vedtatt av Stortinget påfølgende år. Loven bygde på et nytt syn på naturen som vokste frem i Europa på 1800-tallet: Naturen skulle kontrolleres og foredles, og alt som sto i veien for mennesket, som rovfugler og andre rovdyr, måtte fjernes. Tankegodset om at villskapen i naturen måtte temmes, at den besto av nyttedyr og skadedyr, hadde få motstemmer. Heller ingen av politikerne på Stortinget hadde noen innvendinger mot den nye loven som skulle få fatale konsekvenser for naturen som helhet, og ikke minst hønsehauken.

I årene etter at loven trådte i kraft, ble det skutt tusenvis av hønsehauk hvert år i Norge, oftest mellom 3000 og 5000. Drepingen var hele tiden motivert av skuddpremier, først statlige, og etter hvert mer og mer overlatt til lokale myndigheter. Så sent som i 1960 skjøt og drepte jegere 1700 hønsehauk, mens gjennomsnittet for 1964–1970 – før fredningen endelig kom i 1971 – var 662 individer. Resultatet ble naturlig nok at antall hønsehauker sank drastisk. Man antar at det var rundt 10 000 par i Norge på slutten av 1800-tallet. Rundt 1950 var det kun halvparten igjen, og senere har tilbakegangen fortsatt. I dag er det vurdert at vi har rundt 1500 par hønsehauker i norske skoger.

Hønsehaukens skjebne er ikke unik. Et bredt utvalg av arter fikk bestandene desimert betraktelig. De fire store: ulv, bjørn, gaupe og jerv, har selvsagt fått gjennomgå. Rovfugler og ugler, som kongeørn, havørn, hønsehauk og hubro likeså. Selv fiskespisende arter som storlom og smålom ble det utbetalt skuddpremie for, og de ble drept i tusenvis.

Alt henger sammen med alt

Tanken om at naturen er som en slags bedrift, der produksjonen av matnyttig vilt som ryper og skogsfugl, ørret og laks, kan økes ved å ta ut andre dyr og fugler som også spiser dem, har vist seg å være feil, da som nå.

Naturen er kompleks, og mekanismene virker best når naturen får utfolde seg og vernes. For hønsehaukens del virker det underlig at ikke flere tok inn over seg at hønsehauk også jakter på eggrøvere som ekorn og mår. Hauker er også en trussel mot ulike kråkefugler, også de kjent for å forsyne seg av egg og fugleunger. Å bekjempe enkelte åtselfugler eller rovfugler har derfor lite for seg.

Naturverntanker og økt forståelse utover i 1960-årene reddet mange arter fra å forsvinne for oss, men hønsehauken sliter fortsatt med følgene av den store utryddingskampanjen. Og kanskje er ulovlig jakt fortsatt et problem. Men som for så mange fuglearter er ikke det største problemet nå, at vi skyter dem. Det er at leve-områdene forsvinner, og at antall byttedyr forsvinner i dragsuget. Dagens moderne skogbruk med flatehugst med påfølgende lite variert og gammel skog er et problem for så vel hauken selv som det den lever av, som tiur og røy.

Underlig er det da å tenke på mengdene av byttedyr det må ha myldret av i norsk natur den gangen parene med rovfugler som hønsehauk og hubro kunne telles i flere tusentalls.

Rovfugler vitner om en levende natur. Og derfor er det sterkt urovekkende når flere av dem sliter den dag i dag.