En gang i annen halvdel av 800-tallet grunnla skandinaviske vikinger byen Novgorod i Nordvest-Russland. Til skog-ene, elvene og slettene øst i Europa tok de med seg en viktig institusjon, nemlig tinget.
Mens mesteparten av det østlige Europa utover på 12-, 13- og 1400-tallet gikk over til å bli styrt av egenmektige despoter, beholdt den frie handelsrepublikken Novgorod sitt ting. Alle frie menn kunne møte på tinget, og der ble byens borgermester valgt. Selvsagt hadde en rik handelsborger mye mer å si enn en fattig håndverker, men befolkningen i Novgorod hadde i hvert fall en mulighet til å bli hørt.
For herskerne i Moskva ble eksistensen av en fri republikk på russisk jord stadig mer utålelig. I annen halvdel av 1400-tallet var Ivan 3. – bestefar av Ivan den grusomme – travelt opptatt med å nedkjempe alle konkurrerende russiske fyrstedømmer. I 1478 angrep han Novgorod og fratok byen dens frihet. Den store bronseklokken som ble brukt til å samle folket til tinget, ble fraktet til Moskva og hengt opp i et av klokketårnene i Kreml.
Innførte tinget Da vikingene grunnla en stat lengst øst i Europa på 860-tallet, tok de med seg tinget. I den første østslaviske staten, Kyiv-Rus, hadde folket en stemme gjennom dette tinget. Lengst holdt ting-institusjonen seg i handelsrepublikken Novgorod. Bildet er laget av den russiske kunstneren Apollinarij Vasnetsov (1856–1933). I 1992 ble Novgorod listet som verdensarvsted av Unesco. Foto: Wikicommons
Forrædere over alt
Ivan 4., som fikk tilnavnet den grusomme, var stor-fyrste av Moskva fra 1533 og tok tittelen tsar fra 1547. De første årene av hans regjeringstid gikk relativt bra. Men gradvis utviklet Ivan en sykelig mistenksomhet mot alt og alle.
Mot slutten av 1560-tallet hadde Ivan gjennom et helt tiår vært i krig med alle sine vestlige naboer. Krigene hadde ikke gått særlig bra for Ivan. Årsaken måtte være – mente han – forræderi i egne rekker. Selv om Novgorod for lengst var innlemmet i tsarens rike, hadde byen fortsatt tette kontakter med omverdenen – med Skandinavia, Baltikum, Polen og Tyskland. I Ivans øyne var dette ensbetydende med forræderi.
I desember 1569 dro Ivan i spissen for 15 000 sol-dater mot vest. Alle han møtte på veien, ble drept. De fleste byene han dro forbi, ble ødelagt. Hensikten var at ingen skulle ta seg til Novgorod og advare borgerne der.
I januar 1570 nådde han frem til høyden Gorodisjtsje, som er kjent fra de norske kongesagaene som Holmgard. Få dager senere toget tsaren inn i Novgorod, bare noen kilometer unna. Det var en søndag, og Ivan gikk inn i den praktfulle Sofiakatedralen der messen var i ferd med å begynne.
Alt gikk rolig for seg, og de fleste i Novgorod begynte å tro at tsarens raseri hadde gitt seg. Etter messen dro Ivans følge til erkebiskop Pimens palass. Der ble det servert mat, og den første delen av måltidet forløp også fredelig. Men plutselig reiste Ivan seg. Han ropte ut at erkebiskopen var en utro tjener. Pimen ble kledd nesten naken og satt baklengs på ryggen av ei merr, som ble erklært å være Pimens kone. Merra, med Pimen sittende oppå, ble geleidet til et fengsel der kirkelederen døde et år senere.
Tsar Ivan 4. den grusomme
Druknet i Volkhov
Dagen etter begynte avstraffelsen av byen. Først ble de fremste borgerne kalt ut til Gorodisjtsje. Der ble de anklaget for å ha forsøkt å overlevere Novgorod til den polske kongen. For å kvitte seg med de angivelige forræderne hadde Ivans menn laget en is-sklie som ledet ned i elven Volkhov. De dødsdømte – menn, kvinner og i noen tilfeller barn – ble buntet sammen med tau og sendt nedover sklien. Ute i elven hadde soldatene laget et hull i isen. Mange falt i vannet og druknet. De som fløt opp, ble hugd ned med økser og spyd og tvunget inn under isen.
Hver dag i flere uker ble nye grupper av mennesker hentet til Gorodisjtsje, buntet sammen og druknet. Noen ganger skal ofrene først ha blitt spiddet av tsaren selv mens han satt til hest. Enkelte dager var det hundrevis av mennesker som ble henrettet, andre ganger var det noen titalls. Til sammen ble kanskje 10 000 mennesker drept, de aller fleste av dem velstående borgere.
13. februar kunngjorde Ivan at hver gate i Novgorod måtte velge ut én mann som skulle komme til ham. Omsider dukket 60 menn – de aller fleste oldinger – opp i Gorodisjtsje. De skalv av redsel og var sikre på at deres siste dag var kommet. I stedet for å ta livet av mennene kunngjorde Ivan at byen var straffet tilstrekkelig.
En trist skjebne
Etter først å ha blitt frarøvet sin selvstendighet av Ivan 3. i 1478 og deretter massakrert av Ivan den grusomme i 1570, ble Novgorod en skygge av hva byen en gang hadde vært.
På 1500- og 1600-tallet kunne Novgorod ha blitt en bro mellom et isolert, tilbakeliggende Russland og et Europa i rivende utvikling.
Gjennom sitt forholdsvis demokratiske styre kunne Novgorod også ha blitt et forbilde for Russland.
Ivan 3. og Ivan den grusomme sørget for at det aldri skjedde.