Inas Mohammad, en kvinne i 40-årene, går inn gjennom porten til kirkegården i Jobar utenfor Damaskus. Rundt henne rager skjeletter av hus – fullstendig ødelagt av bomber under krigen i Syria.

Hun stanser ved én av gravene. Den tilhører mannen hennes, som ble drept i et luftangrep i starten av krigen. Med rolig stemme begynner hun å snakke til ham:

– Jeg ville bare si at barna og jeg har det bra. Vi tar vare på hverandre. Jeg vet at du tenker på oss, men ikke bekymre deg.

Hun forteller hvordan livet har vært i det siste, hva barna har gjort på skolen, og hva som har skjedd med naboer og familie.

Etter at Bashar al-Assads regime falt i desember i fjor, har Inas Mohammad ofte besøkt graven. Først nylig har hun og de andre innbyggerne i Jobar kunnet komme hit. Tidligere var hele byen kontrollert av regimet. Men alt endret seg den natten motstandsgruppen Hayat Tahrir al-Sham (HTS) tok kontrollen over Syria. Assad flyktet til Russland. For første gang på 54 år var Syria uten Assad-familiens styre. Nå står landet overfor en ny og usikker fremtid. Men én ting er klart: Veien fremover handler om å ta et oppgjør med fortiden.

– For meg personlig ville det ikke gjort noen forskjell om de som drepte mannen min, sto rett foran meg. Jeg vil bare leve i fred med barna mine. Jeg har ikke behov for å konfrontere noen, sier Inas Mohammad.

– Men det er annerledes med det store spørsmålet om rettferdighet. Syria må stille de skyldige til ansvar.

Krav om rettferdighet

Joumana Seif, jurist og ekspert i organisasjonen European Center for Constitutional and Human Rights (ECCHR), er én av mange syrere som nå jobber for at landet skal etterforske forbrytelser og holde gjerningspersoner ansvarlige – det som kalles overgangsrettferdighet. I mars talte hun i FNs sikkerhetsråd.

– Syria trenger en tydelig plan for overgangsrettferdighet, som er transparent og bygger på folks deltagelse, sa hun.

Da regimet falt i vinter, fyltes gater og torg i Damaskus straks av familier som bar på bilder av savnede slektninger. Under Assad-familiens lange styre, først med faren Hafez, deretter med sønnen Bashar, var det et ukjent antall syrere som ble drept eller forsvant.

En kjølig dag i desember i fjor sto Saleh Hussein el-Khazem midt i en folkemengde på Marjeh-torget i Damaskus. Alle menneskene rundt ham bar også bilder i hendene.

Fontenen midt på plassen var dekket av plakater med bilder av savnede. Han kom fra Deir ez-Zor i håp om å finne ut hva som var skjedd med storebroren.

– Han forsvant for flere år siden. En dag kom han bare ikke hjem, sier han.

I dag, mer enn ni måneder senere, vet han fortsatt ingenting om broren.

Enorme tall på savnede

Ifølge Det syriske nettverket for menneskerettigheter (SNHR) har 157 000 mennesker forsvunnet siden krigen startet i 2011. Dødstallet er langt høyere. FN anslo i 2022 at minst 300 000 sivile er drept – og i tillegg kommer drepte soldater og dem som indirekte har mistet livet som følge av krigen. Og tallet omfatter heller ikke alle dem som ble fengslet og drept i tiårene før 2011, da tortur og overgrep ble satt i system.

– Du finner knapt en syrer som ikke har noen i familien som er savnet, sier advokat Mohammad al-Tawil.

– I min egen familie er 13 personer borte, og ingen vet hva som har hendt.

Han sitter på kontoret til advokatforeningen i Damaskus. På andre siden av skrivebordet sitter noen kolleger og småprater. De er alle nye i byen og kommer fra Idlib, regionen der HTS som nå styrer Syria, holdt til.

– Vi sover her på kontoret, mens familiene er igjen i Idlib. Dette er en midlertidig løsning for å kunne tjene landet, sier han.

Regimets kollaps og tomme kontorer

Da regimet kollapset, tok Syria en helomvending. Soldater la ned våpnene og forlot sine poster. Stridsvogner ble forlatt i grøften. I Damaskus og andre steder forsvant alle som hadde med Assad-regimet å gjøre fra institusjoner og kontorer.

Dette gjør veien videre vanskelig. Ingen ønsker at regimesympatisører skal beholde makt, men samtidig har Syria mistet erfaring og kompetanse. Andre land har valgt ulike løsninger: I Tyskland beholdt noen statsansatte jobbene etter nazismens fall. I Irak etter Saddam Husseins fall, derimot, ble hæren oppløst og høytstående ansatte sparket etter ordre fra de amerikanske styrkene i landet.

I Syria var undertrykkelsen allestedsnærværende. I tillegg til politi og militære fantes den fryktede etterretningen, mukhabarat, og regimets beryktede milits Shabiha, som bokstavelig talt betyr ‘spøkelsene’.

– De var overalt. Du visste aldri hvem som var mukhabarat, om den du snakket med rapporterte alt til regimet, sier Inas Mohammad.

– Det skapte en konstant frykt i landet.

Sana Yazigi, en designer som lenge var engasjert i motstandsbevegelsen, forteller at hun ble truet av skolens mukhabarat allerede som ung.

– Det var da jeg forsøkte å fremme elevenes rettigheter i en «klubb for frie jenter». Og da jeg deltok på offentlige politiske møter, truet de med at jeg lett kunne «forsvinne», sier hun.

For hundretusener av syrere ble slike trusler virkelighet. Assad-regimet brukte landets fengsler til å internere politiske motstandere – uavhengig av om de hadde gjort noe galt.

40 år i fangenskap

I utkanten av Aleppo åpner Ragheed Tatari døren til en bil. Den tidligere jagerpiloten har ikke kjørt bil på over 40 år. Frem til regimets fall var han Syrias lengstsittende politiske fange.

– Jeg ble arrestert høsten 1981 da jeg nektet å lystre ordre om å bombe steder der det var sivile.

Han forteller hvordan han først ble holdt fanget i Damaskus før regimet arrangerte en rettssak der han ble dømt.

– Alt var basert på løgner. For dem handlet det ikke om hva du hadde gjort, men hvor mye de hatet deg, sier han.

Deretter fulgte tiår i fengsel. Den verste tiden var i det beryktede Tadmour-fengselet i den syriske ørkenen hvor Ragheed Tatari ble holdt i 15 år. Der ble han og de andre politiske fangene utsatt for daglig tortur.

– Jeg har fortsatt arr på kroppen, sier han og viser frem lange arr på benet.

Ifølge SNHR døde 15 000 mennesker av tortur under krigen, 98 prosent av dem i regimets fengsler. I 2014 smuglet en avhopper, kjent som Caesar, ut 50 000 bilder av torturerte og drepte fanger. Bildene ble brukt i en rettssak i Tyskland noen år senere, der to syriske offiserer ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten. Ellers er få blitt dømt. I tillegg til Koblenz-dommen finnes én rettskraftig dom i Frankrike der tre høytstående personer fra det syriske regimet ble dømt in absentia for å ha bortført og torturert to fransk-syrere. Alle tre er nå på flukt.

Frykt for hevn

På grunn av straffriheten som har rådet i Syria, og vissheten om at gjerningsmennene har levd ute i samfunnet, var det mange som holdt pusten da regimet falt. Ville det komme hevnangrep?
Ville folk ta loven i egne hender?

Assad-familien tilhører en av Syrias religiøse minoriteter, alawittene, som først og fremst bor i landets kystbyer. Etter at Hafez al-Assad tok makten, knyttet regimet alawittene til seg og ga dem høye posisjoner i staten og militæret. Da Bashar al-Assad flyktet, havnet hele gruppen i fare.

I starten var situasjonen spent, men avventende. Det var enkelte tilfeller av kidnapping og angrep, men i mars ble situasjonen raskt dramatisk. En episode ved en politisperring i Latakia utløste en voldsbølge mot alawitter. Over 1400 personer ble drept – mange i rene massakrer.

– Nå skjedde det ingen ville at skulle skje. Det vi hadde vært redde for hele tiden, sier Haidar, en mann fra kysten som flyktet til Libanon da angrepene startet. Plutselig dukket det bare opp maskerte menn med våpen. De drepte folk for fote, i deres eget hjem, sier Haidar. I flere tilfeller var det snakk om personer fra de nye sikkerhetsstyrkene, noe som kaster en mørk skygge over hendelsene.

Det siste halvåret har Amnesty og organisasjonen Syrian Feminist Lobby dokumentert at 66 unge alawittiske kvinner er forsvunnet, men tallet er trolig langt høyere. Kvinnene holdes fanget på ukjente steder, og flere av dem er kidnappet mot løsepenger. Mange utsettes for tortur. Noen blir tvangsgiftet eller solgt videre, skriver Reuters.

– Dette handler om penger, men også om hevn, sier Rima Flihan i Syrian Feminist Lobby til Aftenposten. Hun peker på kriminelle nettverk som utnytter overgangsperioden i Syria.

En nasjonal kommisjon for overgangsrettferdighet er opprettet i landet. Men spørsmålet er om den kommer til å etterforske forbrytelser utført av alle aktører. Det er kun den tidligere regjeringen som nevnes spesifikt – ikke grupper som HTS eller IS.

Og i juli skjedde det som ikke skulle skje. Det oppsto igjen vold, i byen As-Suwayda sør i Syria, et område med en stor drusisk befolkning. Folkegruppen har vært splittet i sin støtte til Assad-regimet. Det startet med lokal uro mellom drusere og beduinske stammekrigere. Da regjeringsstyrkene grep inn, så druserne på det som en krigserklæring og fikk støtte av israelske bombefly. Over 1500 personer ble drept, personer ble kidnappet, hele byer brent ned og hus plyndret. De nye sikkerhetsstyrkene, samt ulike militser, skal ha vært innblandet, ifølge observatørgruppen Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), før Syria og Israel ble enige om en våpenhvile.

Joumana Seif, juristen fra ECCHR, sa i FNs sikkerhetsråd at slike hendelser gjør det viktigere enn noensinne å utøve rettferdighet.

– Vi vil ikke bygge det nye Syria på ruinene etter enda en massakre. Vi må bygge det på lov og rett, og stille alle forbrytere til ansvar.

Et langsiktig oppgjør

I en annen del av Aleppo setter en mann seg ned ved et bord på en uteservering. Det er en av Aleppos mest anerkjente dommere, som har jobbet lenge ved byens domstol.

– Men jeg er ren, du kan spørre hvem som helst i Aleppo. Jeg holdt meg utenfor systemet. Målet mitt har alltid vært å sørge for rettferdighet, sier Rayan Tahan.

Nesten alle som går forbi bordet hans, stanser for å hilse. Han er godt kjent i byen. Etter at regimet falt, måtte mange av Syrias dommere gå – på lik linje med andre høytstående embetsmenn. Selv fikk Rayan Tahan nesten umiddelbart en telefon fra de nye makthaverne, HTS. De ba ham om å bli værende og gå inn i en ny militærdomstol.

– Akkurat nå ser jeg ikke at landet beveger seg i riktig retning. Jeg ser ingen tegn til håp. De som har tatt makten nå, har ikke et åpent sinn, sier han.

Forhatt Hatet mot Assad-regimet stikker fremdeles dypt.

Det største feilgrepet var å åpne alle fengslene, mener Tahan.

– Jeg forstår at de tok seg til Saydnaya-fengselet, der mange politiske fanger satt. Men her i Aleppo hadde vi bare ekte kriminelle. Fengselet hadde 7000 innsatte, og nå er alle på frifot.

Rayan Tahan ser en lang vei frem mot rettferdighet. Det syriske folket har aldri vært like for loven, sier han – hverken under Assad eller under det franske kolonistyret.

– Vi mangler ekte rettferdighet her. Og det er det første du trenger for å bygge en rettsstat: økonomisk og sosial rettferdighet, at alle mennesker har like muligheter, sier han.

Én måte å komme dit på, er å involvere folk reelt i prosessen mot rettferdighet. I tillegg til å stille skyldige til ansvar handler det om å lytte til og kompensere ofrene. Lage minnesteder og monumenter, innføre nasjonale sørgedager og anerkjennelsesdager, åpne en nasjonal dialog om hva som faktisk har skjedd.

I Tunisia, etter at diktator Zine El Abidine Ben Ali ble styrtet, ble det opprettet en sannhetskommisjon. Den virket lovende i starten, men viste seg etter hvert å være tannløs, og ingen gjerningspersoner ble dømt eller sanksjonert.

På tide å gå videre

Designeren Sana Yazigi har nå vendt tilbake til Syria, og bor både i Damaskus og Paris. Hun har allerede begynt å samle inn og dokumentere menneskers vitnesbyrd.

– Vi har ingen felles historiefortelling i Syria. Ingen identitet som er skapt av folket selv. Det er på tide å komme sammen og gjøre dette nå, sier hun.

De siste månedene er den samme setningen hørt overalt i Syria: «Dette er syrernes beslutning». Nå er det folket selv som må bestemme. Ingen overmakt, ingen ny diktator.

På SNHRs liste over personer fra hæren, etterretningen og ulike militsgrupper som har begått overgrep de siste årene, finnes mer enn 16 000 navn. Det store spørsmålet er om Bashar al-Assad, som nå befinner seg i Moskva, noen gang vil kunne bli utlevert og stilt for retten. Samtidig gjør den frivillige organisasjonen De hvite hjelmene seg klare til å begynne å grave opp massegraver over hele landet – i samarbeid med eksperter fra Guatemala.

I Aleppo har Ragheed Tatari parkert bilen. Han har vært fri i noen måneder nå, men sier at det føles som flere år.

Han sier at han tror på tilgivelse. På å legge ting bak seg. På ikke å føre skyld videre fra generasjon til generasjon.

– Hver person er ansvarlig for sine egne handlinger. Hvis vi tenker ‘øye for øye’, kommer vi oss aldri videre.