Jakub Wiech, tidligere sjefredaktør for det polske nettstedet Energetyka24, bemerket nylig at «det er tre ting man kunne ha sett på i det uendelige: noe som brenner, rennende vann, og at Gazprom er verdsatt lavere enn Orlen.»

I mars ble dette en realitet, da den polske energi-giganten Orlens markedsverdi for første gang oversteg verdien til Gazprom, Russlands største statseide energiselskap. Slik sett gir Orlens oppgang og Gazproms fall et godt bilde på nyere østeuropeisk historie i konsentrert form.

For bare noen få år siden var Gazproms markedsverdi mer enn 40 ganger høyere enn Orlens, noe som gjenspeilte selskapets sentrale rolle i den russiske økonomien. I flere tiår har Kreml vært avhengig av inntekter fra olje og gass for å finansiere den russiske staten og dens imperialistiske ambisjoner. Gazproms inntekter alene utgjør nesten 5 prosent av landets BNP.

Russisk fall

I 2007 var Gazprom verdens tredje største selskap, med en markedsverdi på over 330 milliarder dollar, og med ambisjoner om å nå en verdi på 1000 milliarder dollar innen et tiår. Siden den gang har imidlertid Gazproms markedsverdi falt til bare 38,8 milliarder dollar, omtrent på nivå med en gjennomsnittlig europeisk supermarkedkjede.

Gazprom er et skoleeksempel på hvordan geopolitikk kan senke et selskap som en gang fremsto som uovervinnelig. Etter at Russlands president Vladimir Putin iverksatte sin fullskala invasjon av Ukraina i 2022, kuttet EU kraftig i importen av russisk gass og gikk over til flytende naturgass (LNG) fra USA, Qatar og Norge. Gazprom satt igjen med rørledninger som ledet til kunder som ikke lenger ønsket å bruke dem. Selskapets reduserte markedsverdi har ingenting å gjøre med størrelsen på olje- og gassreservene det sitter på, men med den russiske statens grunnleggende mangel på troverdighet som leverandør.

Polsk ekspansjon

Den polske staten eier 49,9 prosent av aksjene i Orlen, men selskapets utvikling har på ingen måte vært enkel. Det måtte i mange år leve med det populistiske vanstyret til Jaroslaw Kaczynskis parti Lov og rettferdighet (PiS), som ofte betraktet selskapet som en forlengelse av sitt eget valgkampapparat.

Et godt eksempel på sammenblandingen av økonomi og politikk er historien om Daniel Obajtek, som Kaczynski forfremmet fra sin stilling som ordfører i Pcim (et polsk «ingensteds») til å bli styreleder i Orlen. Etter at PiS mistet makten i 2023, flyktet Obajtek til Ungarn, men vant likevel et sete i Europaparlamentet mens han oppholdt seg i utlandet. Dette mandatet har han fortsatt, til tross for at han har mistet sin immunitet i en korrupsjonssak (der det ble reist tiltale i 2013). Som styreleder i Orlen saboterte Obajtek selskapets økonomi ved å senke drivstoffprisene for å bedre PiS’ sjanser før valget i 2023 og ved å kjøpe inn olje for milliarder av dollar som på uforklarlig vis aldri kom frem til Polen.

Etter at Obajtek gikk av som styreleder, kom selskapet seg på fote igjen. Det steg etter hvert i verdi og endte opp blant verdens 600 største selskaper. Selskapet er i dag en ledende aktør i den østeuropeiske energisektoren, med inntekter på titalls milliarder dollar. Det er ikke lenger bare et raffineri med bensinstasjoner, men et integrert konglomerat som kontrollerer alt fra oppstrømsvirksomhet på den norske kontinentalsokkelen til raffinerier, kraftproduksjon og hydrogenprosjekter.

Det er verdt å merke seg at markedet har belønnet Orlen ikke bare for sine ekspansive ambisjoner, men for selskapets diversifisering og dokumenterte evne til å operere innenfor EUs regelverk. LNG-kontraktene med USA og Qatar, tilgangen til norske forekomster av olje og gass og gassforbindelsene til Litauen, Slovakia og Tsjekkia har forvandlet Polen fra en Gazprom-kunde til et regionalt knutepunkt for energisikkerhet. Med nok et energisjokk, drevet frem av krig i Midtøsten, har selskapets utsikter ytterligere forbedret seg.

Ungarsk manøvrering

I tillegg til Gazprom kan det være nyttig å sammenligne Orlens historie med det ungarske energikonglomeratet MOL. Også MOL har en integrert olje- og gassvirksomhet med raffinerier, bensinstasjoner og tilstedeværelse i hele regionen. Selskapet er markedsleder i Ungarn, Slovakia og Kroatia og driver oppstrømsvirksomhet i mer enn et dusin land.

I likhet med den ungarske regjeringen under statsminister Viktor Orban har MOL i årevis manøvrert mellom øst og vest. Etter Russlands invasjon av Ukraina utnyttet selskapet situasjonen ved å kjøpe billigere russisk olje via Druzjba-rørledningen, som det foredlet i egne raffinerier og deretter solgte som «ungarsk» drivstoff på det europeiske markedet. Formelt sett var dette tillatt fordi EU hadde gitt unntak til flere land uten kystlinje, inkludert Ungarn. Men politisk sett opererte MOL i en gråsone.

Isolert sett kan denne satsingen ha lønnet seg på kort sikt. Selskapets markedsverdi har nærmest doblet seg siden 2021. Sammenlignet med Orlens femdobling fremstår imidlertid MOLs markedsverdi som langt fra imponerende og taler heller ikke til fordel for den ungarske utviklingsmodellen «i EU, men mot EU». Faktisk har utenlandske investorer flyktet fra Ungarn samtidig som Orban har blokkert flere runder med sanksjoner mot Russland, provosert frem konflikter med EU-kommisjonen og gitt informasjon om EU til sine venner i Moskva (og kanskje også Beijing).

Speiler den økonomiske utviklingen

Dersom vi sammenligner de tre energiselskapene – Gazprom, MOL og Orlen – ser vi tre ulike politisk-økonomiske modeller. Gazprom representerer imperialistisk populisme. Selskapet solgte gass som en narkolanger, og markedet verdsatte det som en stat i staten. Dette var en fordel for selskapet – helt til det ikke lenger var det.

MOL representerer transaksjonsbasert populisme. I stedet for å bygge et «imperium» lever selskapet av utspekulert politisk pøbeladferd. Det utnytter smutthull i sanksjonene i en balansegang mellom Europa og Russland og omgår regler og forskrifter.

Orlen representerer på sin side europeisk markedsliberalisme. Selskapet er statseid og dermed utsatt for potensiell politisering (slik tilfellet var under PiS), men det respekterer EUs rettsorden og tilsynet fra EU-institusjonene.

Forskjellene kommer til syne ikke bare i markedsverdien, men også i den økonomiske utviklingen i hjemlandet til de tre selskapene. I 2025 hadde Polen en økonomisk vekst på over 3 prosent, et relativt stabilt investeringsnivå og en gradvis nedgang i inflasjonen. Samtidig var den ungarske økonomien nær ved å gå inn i resesjon. Den russiske økonomien har i flere år slitt med høy inflasjon, et kraftig fall i investeringene og tap av menneskelig kapital som har strømmet ut av landet.

Så lenge Putin sitter ved makten, har ikke russerne noe valg når det gjelder fremtiden. Men det har ungarerne. I likhet med de polske velgerne for tre år siden, har ungarerne nylig avgjort at de ønsker en forandring.

Copyright: Project Syndicate, 2026. Oversatt av Marius Gustavson.

Om artikkelforfatteren: Slawomir Sierakowski er grunnlegger av bevegelsen Krytyka Polityczna og er leder av programstyret til Impact CEE. Han er også seniorforsker ved German Council on Foreign Relations (DGAP).