Misnøye ga avtale

Barentshavet deles mellom Norge og Russland. Det samme gjør det rike fiskeriet i regionen, som de senere årene har kommet opp i en årlig verdi på nærmere 17 milliarder kroner, fordelt på begge nasjonene. I tillegg kommer verdiskapning fra videreforedling av den landede fisken.

Hele to tredjedeler av all fangst av torsk og hyse i verden kommer fra Barentshavet. I tillegg rommer de arktiske farvannene store forekomster av lodde, uer, blåkveite og reker.

Fiskeriet har foregått i et tett samarbeid mellom Norge og Russland helt siden 1975, da forløperen til Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon ble opprettet. Samtidig ble avtalen om fiskerisamarbeid signert av daværende fiskeriministre fra Norge og Sovjetunionen.

Frem til da hadde ukoordinert fiske skapt misnøye hos begge nasjonene, og den samlede bestanden var i kraftig tilbakegang – spesielt torsk, hyse og sild. Norske forskere uttrykte da bekymring for at sovjetiske fartøy brukte trål med liten maskevidde, som tok opp mye småfisk. Sovjetiske forskere var på sin side urolige for overfiske av småsild i de norske fjordene.

Avtalen førte til samarbeidende forskningstokt og et felles kvotesystem basert på bestandsstørrelsen. Denne praksisen ledet frem til dagens system, hvor Arctic Fisheries Working Group gir forskningsbaserte råd til den norsk-russiske fiskerikommisjonen, som igjen koordinerer det samlede fisket i Barentshavet.

Fra bunn til mangedobling

– Bestandene er gått opp og ned, men alt i alt har samarbeidet vært veldig vellykket, sier professor i havrett Tore Henriksen ved Det juridiske fakultet ved UiT Norges arktiske universitet.

Bestanden av både hyse og torsk i Barentshavet var på et historisk bunnivå i 1980-årene, men på 2000-tallet ble omfanget av begge artene mangedoblet:

Hysebestanden vokste seg hele 17 ganger større, mens torskebestanden økte 6 ganger. Dette var mye takket være den koordinerte forvaltningen, men også at begge nasjonene har slått ned på ulovlig fiske i regionen, forklarer Henriksen.

– Avtalen gir gjensidig tilgang til hverandres fiskerisoner. Det fører til at fiskeflåtene kan fordele kvoter og koordinere beskatning på mest mulig bærekraftig vis – til tross for politiske og andre motsetninger.

Nå ser det likevel ut som at samarbeidet kan få et tilbakeslag.

Havets rikdom

Krigen i Ukraina har ført til massive, koordinerte økonomiske sanksjoner mot Russland, og frem til nylig har den russiske fiskeflåten vært et av veldig få unntak – noe som er møtt med krass kritikk.

Frem til august i år hadde russiske trålere levert over 90 000 tonn fisk i norske havner. Selv om dette er mindre enn i samme periode i fjor, har prisstigningen på fisk ført til at verdien på den landede fangsten i år har økt med 415 millioner kroner – til svimlende 1,5 milliarder kroner.

Mange taler nå for full utestengelse av den russiske fiskeflåten fra norske havner, som en videre-føring av sanksjonene. Venstres leder Guri Melby er blant dem som argumenterer for at landingen av russiskfanget fisk i norske havner er med på å finansiere Putins krig.

Også MDGs Rasmus Hansson har tatt til orde for et totalforbud fordi han mener Russland tjener milliarder på at russiske fiskefartøy får lande fisk i norske havner.

Tidlig i oktober kom en innstramming. Da bestemte regjeringen at russiske fiskebåter over 500 tonn kun får legge til kai ved tre norske havner: Kirkenes, Tromsø og Båtsfjord – samt at båtene skal kontrolleres grundig. Høyres Ine Eriksen Søreide syntes beslutningen kom for sent, og at regjeringen må ta en løpende vurdering av om russiske fiskefartøy overhodet skal få lande fisk i Norge – gitt den sikkerhetspolitiske situasjonen.

«Risikoen for at fartøyene kan være utstyrt med militære kapasiteter eller kan brukes til å omgå sanksjons-regler og eksportkontrollregelverk, er betydelig», sa Søreide til NRK.

Ifølge Tore Henriksen vil et eventuelt slikt forbud ikke være et brudd på fiskeriavtalen.

– Norge har ingen rettslig forpliktelse til å ta imot fisk fra russiske fartøy, sier han.

Bærekraftig bestand i vest

Men hvordan vil en eventuell total utestengning påvirke den arktiske fiskebestanden, som før det mangeårige samarbeidet var på et historisk bunnpunkt?

– Da må vi først se på den geografiske fordelingen av fisk i de arktiske områdene, sier Rasmus Bang, forsker og doktorgradskandidat ved Norges Handelshøyskole. Han har som del av et forskningsrådsfinansiert prosjekt studert bærekraftige fiskemodeller for arktisk torsk.

– Torsken har gyteområde utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er dermed også her, samt vest i Barentshavet, at vi finner stor og kjønnsmoden fisk. I oppveksten oppholder fisken seg i beiteområder i de østlige delene av Barentshavet. Dette fører dermed til at fisken øst i havet – i den russiske økonomiske sonen – er mindre i størrelse.

Det Bang beskriver som den høstbare bestanden, finnes derfor i den norske økonomiske sonen i torskens gyteområde og i de vestlige delene av Barentshavet, hvor kjønnsmoden fisk er på vei til og fra gyteområdene. Takket være fiskeriavtalen med Norge har en andel av den russiske fiskeflåten til nå hatt tillatelse til å fiske i denne sonen, men også kunnet lande fangsten i norske havner.

– I den norske sonen har torsken en bedre alderssammensetning. Dette gjør at fiskeriet i sin helhet kan ta ut mer av bestanden over tid. Det er av allmenn interesse at de russiske fiskebåtene også får operere så langt vest som mulig.

Bang tror en utestengelse ville slått negativt ut på torskebestanden.

– Det er kun en andel av de russiske skipene som i dag fisker på den bærekraftige bestanden. Hvis disse også blir utestengt, vil de dra tilbake til områdene i øst og fiske like store volum av fisk, men mindre og dermed mange flere individer.

– Fanger man en liten fisk i dag, vil man ikke kunne fange den når den er større i morgen, sier Bang.

Han mener en eventuell utestengelse vil kunne sette fiskerisamarbeidets suksess i fare.

– Fra et fiskeriforvaltningsperspektiv skulle vi gjort enda mer av det vi allerede gjør. En utestengelse vil komme med en kostnad, ikke bare for Russland, men også for Norge og fiskeriet som helhet.

Minsket markedsandel

Tore Henriksen ved UiT stiller seg mer avventende til eventuelle konsekvenser av en utestengelse. 

– Selv om Norge skulle si nei til at russiske trålere får lande fisk i våre havner, betyr det ikke at de også blir utestengt fra norske fiskerisoner. De vil kunne få fortsette fisket hvor bestanden også er mest bærekraftig. 

– Landingsnekt i norske havner kan likevel få uforutsette følger, mener Henriksen. 

– Det er enorm avstand mellom Tromsø og Murmansk, hvor de kan lande fisken på eget territorium. Lengre transportvei kan gjøre det mindre lønnsomt å fiske i norsk sone der torsken er av bærekraftig størrelse. Det kan føre til at de fisker lenger øst i russisk sone, nærmere egne havner. Der er det altså en overvekt av ungfisk. 

Henriksen mener det også vil kunne få konsekvenser for norske arbeidsplasser langs kysten.

– Selv om brorparten av fisk som landes i Norge, blir sendt til videreforedling i Kina, er det flere bedrifter i Nord-Norge som er økonomisk avhengige av å kunne bistå russiske båter med driften. 

Han mener det virker som norske myndigheter vektlegger langsiktig politisk tenking og ser viktigheten av å opprettholde et visst minimum av samarbeid med Russland.

– Dette er av hensyn både til bærekraftig utnyttelse av felles bestander, men også for at Arktis og våre nærområder kan forbli et lavspenningsområde.

Må tenke worst case-scenario

Hårek Elvenes, stortingsrepresentant i Utenriks- og forsvarskomiteen for Høyre, er enig, men med en langt mer bastant argumentasjon.

– Fiskeriforvaltningen er en suksesshistorie, sammenlignet med andre deler av verden hvor fiskepopulasjoner er overbeskattet og ikke levedyktige.

Elvenes mener det er en overhengende fare for at russiske båter, dersom de ikke lenger føler seg forpliktet av fiskerisamarbeidet, vil kunne ta seg til rette og overbeskatte bestandene lenger øst.

– Vi må legge et worst case-scenario til grunn når vi vurderer dette. Russland er en nasjon som har bøllet seg frem, og det er ingen grunn til å tro at de vil opptre mer sivilisert og lovlydig på dette området.

Snev av håp

Flere tiårs vellykket fiskerisamarbeid har altså allerede fått et skudd for baugen. I tillegg til en delvis utestengelse fra havnene har også russiske forskere blitt kastet ut av FNs havforskningsråd (ICES), som hvert år har bidratt med råd til Norge og Russland om hvor mye fisk det er forsvarlig å ta ut i Barentshavet..  

– Det var lenge frykt for at [utkastelsen fra ICES] skulle ødelegge muligheten for å få på plass en fiskeriavtale for 2023, sier Øystein Jensen, professor i havrett ved Fritjof Nansens Institutt.  

Men norske og russiske forskere møttes i sommer, og fiskeriforhandlingene startet 18. oktober.

– Allerede 25. oktober kom det en ny fiskeriavtale på plass, som gjenspeiler de vitenskapelige rådene til punkt og prikke. Dette viser først og fremst robustheten i fiskerisamarbeidet – at vi klarer å opprettholde en avtale selv i dagens situasjon, og at man er enige om uttak som opprettholder bestandene, sier Jensen.

Likevel stiller han seg undrende til ett spesielt interessant forbehold i årets avtale.

– Russland har fått med at de har rett til å suspendere avtalen dersom Norge utvider havnesanksjonene. Dette har vi ikke sett før. Uavhengig av hvor fisk kan landes, kan havneforbudet utgjøre problemer for drift av fiskeriflåten, som har behov for tilgang på service og reparasjonsfasiliteter i norske havner, sier Jensen.

– Dette representerer en tydelig endring i holdningen til det tradisjonelle samarbeidet. På sett og vis kan det anses som en trussel mot videre sanksjoner på dette området.