Populistisk og provoserende

En meningsmåling har sendt sjokkbølger gjennom Frankrike: Den høyreradikale skribenten og TV-verten Éric Zemmour ville fått 17 prosents oppslutning som presidentkandidat. Valget finner sted i 2022. Dermed ligger han foreløpig på andre plass – og foran Marine Le Pen, lederen av det høyreradikale partiet Nasjonal Samling.

Zemmour har vært en kjent figur i Frankrike siden starten av 2000-tallet med populære TV-opptredener og fast spalte i den konservative avisen Le Figaro. Han er nå en viktig aktør i et politisk spill som han håper å destabilisere.

Zemmours politiske megafon er CNews, en innflytelsesrik fjernsynskanal med milliardæren Vincent Bolloré i ryggen (Bolloré er en av de store aksjonærene i Vivendi-gruppen). Selv om de mest sette programmene som regel ikke har flere enn 800 000 seere, har kanalen doblet seertallene på fire år. Dermed ligger CNews på andre plass blant Frankrikes fire døgnkontinuerlige nyhetskanaler.

CNews kombinerer aktuell nyhetsdekning med kommentarer og debatter som forenkler komplekse saker og som ofte gir plass til ekstreme synspunkter. Nøkkelen til CNews og Zemmours suksess de siste årene er at de har lært av Donald Trump: Å opptre på en ekstrem og provoserende måte. En av Zemmours siste kontroversielle ytringer er at han vil forby «fremmede» navn som Mohammed.

Islamfiendtlig

Den ytre høyresiden i Frankrike har lenge vært fiksert på islam, innvandring, svikt i utdanningssystemet og påstanden om at den franske sivilisasjonen står for fall. Zemmours ekstreme retorikk har aktualisert disse sakene ytterligere. Og det er ingen overdrivelse å omtale ytringene som ekstreme. De siste årene er Zemmour blitt dømt to ganger for hatefulle ytringer og for ytringer som kan lede til rasistisk motivert vold.

Zemmour tar for seg de samme eksplosive emnene i sin nye bok «La France n’a pas dit son dernier mot» («Frankrike har ikke sagt sitt siste ord»). Ved å blande begrepene islam og islamisme, forsøker han å stigmatisere hele religionen og gjøre folk langt mer kritiske til innvandring. Han hevder at muslimske innvandrere vil «oversvømme» Europa. Innfødte innbyggere vil, ifølge ham, bli overmannet.

Og gjennom «islamiseringen av byområder» truer de nye «kolonisatorene» selve den franske nasjonens eksistensens. «Selv ikke den minste by eller landsby i Frankrike kan være trygg for usiviliserte bander av folk fra Tsjetsjenia, Kosovo, Maghreb og Afrika som stjeler, voldtar, plyndrer, torturerer og dreper», skriver han.

Ikke overraskende forvrenger Zemmour historien på grovt vis. Han hevder at Vichy-regimet, som samarbeidet med nazistene, «beskyttet franske jøder» under andre verdenskrig. Hans angrep på kvinner og homofile følger i det samme sporet.

Zemmour ønsker at disse emnene skal sette sitt klare preg på den politiske debatten under presidentvalget til våren. Frankrikes kringkastingsreguleringsorgan le Conseil Supérieur de l’Audiovisuel (CSA) begynte allerede før han ogffentliggjorde sitt kandidatur å behandle ham som en kandidat, og følger med på sendetiden han blir tildelt, slik at han ikke kan kreve mer sendetid enn andre kandidater.

Bekymrer etablerte partier

Zemmour-fenomenet bekymrer franske partier på tvers av det politiske spekteret, men ikke alltid av samme årsak. Le Pen er bekymret fordi hun ønsker å være den kandidaten som representerer ytre høyre. Tradisjonelt har proteststemmene i Frankrike vært delt mellom populister og hjemmesittere. Og lenge – i det minste frem til valget i 2017 – har denne tendensen kommet partiet hennes til gode.

For å fremstå som en legitim presidentkandidat i 2017, modererte Le Pen budskapet til partiet og distanserte seg fra sin far (partiets grunnlegger og tidligere leder) og hans reaksjonære, rasistiske og antisemittiske retorikk. Året etter byttet hun til og med navn på partiet. Men en mer moderat linje har ikke fungert så godt blant store deler av kjernevelgerne. Og mange av dem støtter nå Zemmour. En meningsmåling som ble publisert 28. september, antyder at støtten til Le Pen ligger på rundt 16 prosent – ned fra 28 prosent i første runde av presidentvalget i 2017.

Zemmour bekymrer også det tradisjonelle moderate høyrepartiet Les Républicains. Mange franske konservative føler seg nok forlegne om de stemmer på Nasjonal Samling, gitt partiets antisemittiske fortid. Men det er mulig de ser Zemmour – en sefardisk jøde – som en akseptabel talsmann for dagens holdninger til innvandring på høyresiden.

Enda mer misvisende er det at Zemmour har fremstilt seg selv som en talsmann for gaullisme. Han har videreført tre av favorittsakene til Charles de Gaulle: nasjonal selvstendighet, sosialpolitikk og tanken om det kristne Frankrike. Ved å spille på de flytende skillelinjene mellom høyre og ytre høyre, har han tatt stemmer fra republikanerne – velgere Le Pen aldri kunne ha drømt om å kapre.

Påvirker valgkampsakene

Zemmour som presidentkandidat, kan svekke høyresiden. Men det kan også bidra til å styrke den. Hvis Zemmour svekker Le Pen, kan en annen kandidat på høyresiden, som Xavier Bertrand – en favoritt ifølge dagens meningsmålinger – stå igjen som utfordreren til president Emmanuel Macron i andre runde av presidentvalget.

Macron vil ha mye mer å bekymre seg for med Bertrand som utfordrer. Han er en kandidat som kan påberope seg bred støtte i befolkningen, også fra velgere til venstre og i sentrum som for enhver pris ønsker å forhindre at Macron blir gjenvalgt.

Macron kan også svekkes ved at høyreorienterte stridsspørsmål dominerer den politiske debatten. Han vil nok forsøke å fremheve det han har oppnådd økonomisk og sosialt, utdanningstiltakene han har iverksatt og hans proeuropeiske holdninger. Men det vil ikke bli lett for Macron å drive valgkamp i møte med en politisk motstander som kun snakker om «islam» og «innvandring».

17 prosents oppslutning er ikke noe man kan se bort fra. En betydelig andel av befolkningen har åpenbart mistet troen på dagens politiske elite. Sammen med CNews og andre høyrevridde medier har Zemmour endret det offentlige ordskiftet og tvunget de andre kandidatene til å vektlegge innvandring og kriminalitet. Macron har måttet tilpasse sin politikk og retorikk, noe vi kan se av hans beslutning om å innføre strenge visumrestriksjoner for marokkanere, algeriere og tunisiere.

Zemmour vil uansett få stor innvirkning på det franske presidentvalget.

Copyright: Project Syndicate, 2021. Oversatt av Marius Gustavson.

Om artikkelforfatteren: Benedicte Berner er statsviter og har forelest om medier og demokrati ved Harvard University og Sciences Po.