Etter flere tiår med en markedsstyrt boligpolitikk, økende økonomisk usikkerhet og klimaendringer, har bostedsløsheten i Canada utviklet seg til en nasjonal krise. Skyhøye boligpriser og mangel på rimelige leieboliger tvinger stadig flere ut i usikkerhet – fra studenter og unge arbeidstagere til familier. De med psykiske og/eller fysiske helseutfordringer rammes spesielt hardt.

I den mellomstore byen Kelowna i provinsen British Columbia på Canadas vestkyst, har initiativet STEP (Supported Transitional Housing with Embedded Programming) fått oppmerksomhet som en innovativ løsning.

Med 60 små, private minihus, og et omfattende støtteprogram, fungerer STEP som en bro mellom akuttovernatting og varig bolig.

Her får deltagerne tilbud om råd og veiledning, hjelp til å koble seg på riktige helse- og sosialtjenester i tillegg til aktiviteter som yoga, hundeterapi og matlaging. Beboerne selv beskriver aktivitetene som avgjørende for å skape en meningsfull hverdag.

Prosjektet har fått bred støtte fra både politikere og lokalsamfunnet, og lignende initiativer er nå under planlegging i flere canadiske byer.

Nøkkel til stabilitet og selvstendighet

Blide farger og reggaemusikk fra et åpent vindu blander seg med duften av dagens suppelunsj som tilberedes på felleskjøkkenet. Inntrykkene idet vi ankommer den nye minihus-byen i Kelowna står i sterk kontrast til de nybygde skyskraperne som rager i bakgrunnen.

Gjennom minihus-byens høye metallgjerde skimter vi dessuten «Tent City» – et av kommunens områder for byens bostedsløse. Her står improviserte teltløsninger – ofte bygget av presenninger – oppstilt i en flere hundre meter lang rekke. Det er en påminnelse om hva som tidligere var ett av få alternativer for beboerne i minihus-byen.

Bryan, en av beboere, sier det beste med minihusene er å kunne låse døren.

– Da jeg bodde på akuttovernatting, måtte jeg sove med skoene på – alltid forberedt på uro. Her har jeg fått tilbake en følelse av stabilitet og selvstendighet.

Opprinnelig fra Ontario, har Bryan jobbet i transport- og stålindustrien. En bilulykke førte til at han mistet både jobb og en bolig han eide. Etter flere år uten fast bosted er han nå på vei til egen ettromsleilighet. Det langsiktige målet hans er å jobbe innen rusomsorgen, og viktigst av alt: regelmessig og stabilt samvær med sønnen på fire år.

Målrettet støtte gir resultat

Som en av de første beboerne ved STEP, er Bryan full av lovord om personalet og programmet. Samtidig er han nøye med å plassere ansvaret riktig sted.

– Ingen burde måtte være hjemløse i et land som Canada. Rimelige boliger er et enormt problem, og ikke bare for dem med helseutfordringer. Selv middelklassen sliter med å holde seg flytende.

Bryan forklarer hvordan året på STEP har gitt ham muligheter for å bygge seg et sterkere utgangspunkt, og han beskriver seg selv som «en mann som er på vei til å bli seg selv igjen».

Besøkshundene og de daglige aktivitetene på felleskjøkkenet er noe av det han trekker frem som spesielt viktige elementer.

– Her er alltid noe nyttig eller gøy å bruke tid på, og jeg som alltid elsket å lage mat og grille, har satset på å utvide repertoaret mitt. Sjokoladekjeksene mine er blitt spesielt godt mottatt, sier han med et glimt i øyet.

STEPs koordinator for mental helse og rus, Neriah Dickson, bekrefter Bryans erfaringer. Kjøkkenet, som har fått kallenavnet Recovery Kitchen, har vist seg å spille en avgjørende rolle i rehabiliteringen.

– For mange har behovet for selvmedisinering gjennom rus minket naturlig etter hvert som dagene fylles med meningsfulle aktiviteter.

Tiltak som er lett å kopiere

Prosjektet, som snart fyller ett år, er finansiert av provinsen og drives av den ideelle organisasjonen John Howard Society of Okanagan and Kootenay. Så langt har over 100 personer bodd på STEP, og de aller fleste som har flyttet ut, har gått videre til varige boliger. Dickson mener suksessen ligger i kombinasjonen av et omfattende aktivitetstilbud og det å ha tilgang på et eget trygt sted:

– Når folk går videre til permanent bolig, er de mye bedre rustet enn om de kom rett fra gaten eller akuttovernatting. De har fått botrening, økonomien er ofte mer på plass, og de har en plan og støtte for veien videre.

Patricia Bacon, generalsekretær for John Howard Society i Kelowna, og pioneren bak minihus-modellen i Canada, ser hvorfor konseptet får stor oppmerksomhet og hvorfor flere canadiske byer planlegger lignende prosjekter.

– Minihus-byer er en attraktiv løsning fordi de er både økonomiske og fleksible. Du får mye for pengene, og i prinsippet kan de settes opp på én dag. Men vi må huske at dette kun er midlertidig. Den virkelige utfordringen ligger i å skape flere rimelige og permanente boliger, sier Bacon.

Boligmarked for overklassen

For å finne en varig løsning mener Bacon at det er viktig å forstå bakgrunnen for dagens boligkrise. Hun peker på hvordan de canadiske myndighetene så behovet for boliger for lavinntektsgrupper i etterkrigsårene, men at ansvaret fra midten av 1980-tallet ble overlatt til det frie markedet.

– Man trodde på en trickle down-effekt – at velstand ville dryppe nedover i samfunnet. Men i praksis betydde det at private utbyggere bygde etter sine egne økonomiske interesser, og byggingen av rimelige boliger stoppet opp, forklarer Bacon.

Siden 1980-tallet har den canadiske befolkningen dessuten vokst fra 22 til over 38 millioner, og med anslag om at 15 prosent av befolkningen trenger subsidierte boligalternativer, er mangelen blitt et systemisk problem.

– I 40 år har vi bygget for middelklassen og overklassen, men ikke for dem som trenger det mest.

Generalsekretæren understreker hvordan boligkrisen er en utfordring som rammer folk i flere samfunnslag i hele Nord-Amerika og nevner hvordan klimaendringer og økt inflasjon etter koronapandemien gjør vondt verre.

– Etter pandemien fikk vi ti år med inflasjon presset inn i løpet av to år. I tillegg har vi økende problemer med ekstremvær, og vi ser at skogbranner og flom tvinger folk fra hjemmene sine. De med økonomiske ressurser kan kjøpe nye boliger, men lavinntektsgrupper har få alternativer, forklarer hun.

Forebygging er avgjørende

Bacon forteller videre om hvordan hun, ved et nylig besøk i provinsens storby Vancouver, ble sjokkert over hvor mye hjemløshet som preget bybildet. I sammenhengen understreker hun viktigheten av forebygging, både når det gjelder det hun beskriver som «synlige» og «usynlige» former for bostedsløshet.

– Samtidig som vi ser en økning i hjemløshet på gatenivå, vet vi at mange faller utenfor statistikken. Det finnes tusenvis av mennesker som er på randen av å bli bostedsløse, og tidlig innsats er avgjørende for å hindre at mennesker mister hjemmet sitt.

En stor utfordring når det gjelder forebygging er, ifølge Bacon, at behandling for rusbruk og psykiske helseproblemer ofte tilbys separat, og at mange av de som sliter med begge deler samtidig, nektes behandling. Hun peker på at kombinasjonen rus og psykiske utfordringer er noe som er vanlig i alle samfunnsklasser, og hvordan det blir stadig vanskeligere å komme seg ut av hjemløshet jo lenger man lever uten fast bolig.

– På STEP erkjenner vi at dette er virkeligheten, og at man er nødt til å jobbe helhetlig, sier Bacon.

Små tegn til bedring

Bildet Bacon tegner er imidlertid ikke beksvart, og hun peker på hvordan de siste årenes politikk i Canada har ført med seg noen viktige politiske endringer i British Columbia.

Et av de mest merkbare grepene, ifølge Bacon, har vært innstrammingen i regelverket for korttidsutleie – samt lover som pålegger kommunene å redusere byråkratiet rundt nye boligprosjekter. Særlig i byer som Vancouver og Kelowna, hvor turismen har presset opp boligprisene, har regelverkene gitt konkrete resultater gjennom lavere leiepriser.

– Tidligere kunne kommunene forsinke utbygginger med lange og kompliserte godkjenningsprosesser. Nå har provinsen fått mulighet til å gripe inn dersom kommunene ikke følger opp. Det har eksempelvis åpnet for mer bygging av flerbolighus, forklarer Bacon.

Provinsen har også lansert programmet BC Builds med en investering på 19 milliarder dollar, og løfter om raskt «å levere flere lavkostnadsboliger for middelinntektssjiktet». Siden lanseringen i 2017 er nesten 78 000 boliger blitt levert eller er under bygging.

Når det gjelder teltleirer som «Tent City» i Kelowna, forteller Bacon hvordan det også på dette området har skjedd et skifte. Myndigheter og lokalsamfunn kan ikke lenger legge alt ansvar på dem som opplever bostedsløshet.

– Høyesterett har slått fast at myndighetene ikke kan tvinge folk ut av teltleirer med mindre det finnes akuttovernattinger å tilby. I Kelowna bor over 200 personer i en teltleir, og byen er juridisk forpliktet til å la dem bli, sier Bacon.

Økt bostedsløshet også i Norge

Til forskjell fra i byer i Canada er det ikke lov å «campe» på gaten i Oslo. Den som har en T-banetrapp eller et tilfeldig halvtak i sentrum som sitt beste alternativ for natten, risikerer bøter eller opptil tre måneder i fengsel.

Marit Nybø, sosionom og avdelingsleder ved Kirkens Bymisjons tiltak for fattige tilreisende i Oslo, forteller hvordan forbudet mot «camping i tettbygde strøk» ble innført i Oslo 2013 i forbindelse med en økt tilstrømning av bostedsløse EU-migranter. Hun mener forbudet er en alvorlig ansvarsfraskrivelse.

– Canadas tilnærming er interessant fordi den erkjenner myndighetenes ansvar og forholder seg aktivt til bostedsløsheten. I Norge har vi valgt å kriminalisere det å være vanskeligstilt, sier hun.

Nybø peker på at både synlig og skjult bostedsløshet øker i Norge og mener at den norske bolig-linjen ikke er tilpasset dagens virkelighet.

– Norge har vært og er dominert av et sterkt eierfokus, og store deler av befolkningen eier sin egen bolig. Baksiden er at de som ikke har mulighet til å kjøpe, faller utenfor.

Leiemarkedet er ifølge Nybø for lite, boligene er for dyre, og det finnes få boligsosiale alternativer.

– Forskjellen mellom å være innenfor eller utenfor er enorm, sier hun.

Marit Nybø, sosionom og avdelingsleder ved Kirkens Bymisjons tiltak for fattige tilreisende i Oslo

– Dagens situasjon krever nye løsninger

Med mer enn 20 år i det boligsosiale feltet som bakteppe forteller Nybø hvordan det ble gjort flere gode satsinger fra 2000-tallet og fremover, men at hjemløshet ikke har fått like stor politisk oppmerksomhet de siste årene.

– Det går i bølger, men akkurat nå virker det som om det er lavt prioritert. Det er en generell selvtilfredshet med eierlinjen, men vi må innse at dagens situasjon krever nye løsninger.

Nybø advarer om at stadig flere «vanlige folk» er i risikosonen for å oppleve bostedsløshet, og at veien til prekære levekår ofte er spesielt kort for personer i en etableringsfase i Norge. Hun trekker frem europeiske arbeidsmigranter som et eksempel:

– Selv om de jobber i Norge, har de ofte få muligheter til å etablere seg i det regulære boligmarkedet. Mange sover på sofaer hos bekjente, på arbeids-plassen, på akuttovernattinger – eller ute i skogen.

Ifølge loven har alle EØS-borgere som er arbeidstagere, selvstendig næringsdrivende eller tjeneste-ytere fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven, inkludert rett til midlertidig botilbud og sosialhjelp. Men lovverket er både komplisert og uklart ifølge Nybø.

– Vi gjør mange erfaringer på at arbeidsmigranter som har rettigheter, avvises eller opplever vilkårlig behandling når de henvender seg til Nav.

Spesielt er ulike tolkninger av det såkalte Bopels-kravet blitt en hindring for mange. Det at regjeringen i fjor høst klargjorde regelverket, og har sendt et forslag til forskriftsendring på høring – er ifølge Nybø både «en seier og en svært viktig avklaring». I høringsnotatet heter det blant annet at «i vurder-ingen av om en utenlandsk statsborger skal anses å ha 'bopel' i sosialtjenesteregelverkets forstand, er det tilknytningen til Norge som er avgjørende».

Del av et differensiert tilbud

Nybø etterspør en boligpolitikk som tar høyde for at ikke alle kan eller vil gjøre boligkarriere i Norge.

– Vi trenger en politikk som åpner opp for flere fleksible og differensierte boligløsninger. 40 prosent av norske husholdninger utgjøres av enslige, og arbeidslivet stiller stadig høyere krav om mobilitet. Da kan vi ikke fortsette å planlegge som om vi levde på 1950-tallet med mor, far og barn, sier hun.

Minihus eller småhus er, ifølge Nybø, et eksempel på slike fleksible tiltak og noe som er blitt prøvd ut i det boligsosiale arbeidet også i Norge.

– Småhus har vist seg å være er et bra tilbud for noen, og autonomien disse gir, er svært viktig for mange. Samtidig må det ikke bli et slags «renovasjonsprosjekt» hvor vi er fornøyde med å stue folk unna i minihus på en eller annen industritomt.

– Bunnplanken må være at alle i Norge sikres en seng. Samtidig må vi tørre å tenke nytt og teste ut flere boløsninger. Noen trenger en campingvogn, et minihus eller et sted å sette bobilen en periode, andre trenger reell adgang til det ordinære boligmarkedet.

– Alle har behov for en trygg bolig, konstaterer Nybø.