I godt selskap. Ingen som har fisket laks eller ørret, eller bare sett disse fiskene i død tilstand i fiskedisken, kan ha unngått å legge merke til de karakteristiske svarte prikkene i den ellers gjerne blanke eller lyst gulbrune huden på siden av fisken. Prikkene består av fargestoffet melanin, samme pigment som gir pattedyr som sjiraff, tiger og leopard sine kontrastrike fargetegninger.

Dette er bare noen få av de mest studerte eksemplene, kontrastrike svarte fargetegninger finnes hos en rekke andre arter – fra nordatlantisk flekksteinbit til grevling til afrikansk sebra – så her er det mye for nye generasjoner av forskere å ta fatt på.

Kjøttmeisen med sin karakteristiske svarte bryststripe er et annet eksempel, og via denne mye studerte fuglen kommer vi inn på temaet individuell variasjon. Det er nemlig slik hos kjøttmeis at hannene med bredest bryststripe også er de sosialt dominante individene, som jager de andre vekk fra matbrettet.

Fenomenet er grundig publisert og studert, og kan observeres i det daglige av alle som tar seg tid til den trivelige sysselsettingen å mate småfugler om vinteren.

Likedan er det hos for eksempel løver, han med svart manke er sjefen blant hannene. Det betyr at pigmenteringen signaliserer en rekke andre karaktertrekk ved individet, for de dominante dyrene har en helt annen fysiologi og adferd enn de underordnede. Kan det forholde seg likedan hos fisk? 

Kiplings forklaring. Vi kan begynne med å spørre hvorfor noen dyr har svarte prikker i det hele tatt. Rudyard Kipling skrev i sin tid et vakkert essay om leopardens prikker, «How the leopard got his spots». Der er mennesket og leoparden jaktkamerater og har det helt fint sammen, til de har jaktet slutt på viltet på steppen og må inn i skogen. På denne gamle tiden var begge artene ifølge Kipling ensfargede «sand-grå-brun-gule» og passet glimrende inn i sitt miljø, «the ‘sclusively yellowish-greyish-brownish colour of the High Veldt».

Men i skogen fungerer ikke den lysegule fargen, og byttedyrene stikker av før jegerne kommer nær dem. Etter råd fra en gammel, klok bavian endrer mennesket – en etiopier – sin farge til svart, så han kan gjemme seg i skyggene. Før fargen har tørket, setter han fem og fem fingre sammen bortetter leopardens pels, og gir ham dermed flekker slik at han fortsatt kan jakte sammen med sin gamle kamerat.

Til den som tviler på at det virkelig kan ha gått til slik, svarer Kipling at jo visst, men hverken leoparden eller etiopieren kommer til å gidde å gjenta trikset, siden de begge er fornøyd slik de er nå.

Nyttige funksjoner. Og prikkmønsteret gjør virkelig leoparden bortimot usynlig der den glir frem i en skog med skarpe vekslinger mellom lys og skygge. Det mørkhudede mennesket har også all grunn til å være fornøyd i sitt opprinnelige miljø, men det er kanskje like mye fordi melaninet også har en lang rekke andre funksjoner enn kamuflasje. Blant annet vil sollys stimulere produksjonen av dette fargestoffet i huden, fordi melanin absorberer ikke bare synlig lys, men også farlig UV-stråling.

Blant melaninets mange nyttige egenskaper skal vi heller ikke glemme dets funksjon i immunsystemet, det nøytraliserer for eksempel frie radikaler som produseres når immunsystemet bekjemper parasitter som vil inn under huden på oss. 

Blant melaninets mange nyttige egenskaper skal vi heller ikke glemme dets funksjon i immunsystemet, det nøytraliserer for eksempel frie radikaler som produseres når immunsystemet bekjemper parasitter som vil inn under huden på oss. Det er nyttig hvis man tasser barbeint rundt i skogen.

Fiskenes Facebook-profil. Men la oss gå tilbake til fiskene. Prikkene er også utmerket kamuflasje for fisk på grus og steinbunn, det vet alle som har forsøkt å fiske brunørret for eksempel. Men det virkelig interessante er at antallet og størrelsen på prikkene varierer sterkt mellom ulike individer innenfor samme populasjon av både laks og ørret.

Et tilfeldig utvalg av ung laks i ferskvannsfasen har stor variasjon, og fiskene med mest prikker har mer enn ti ganger så mye pigmentert hud-overflate som de med minst. Og det har vist seg at prikkene inneholder overraskende mye informasjon om individet:

Fisk som er følsomme for endringer i miljøet og mottagelige for stress og parasitter, har som regel få og små prikker. De taper i kamp om territorier og sosial dominans, og har generelt høyere nivåer av «stresshormonet» kortisol.

Fisk som er følsomme for endringer i miljøet og mottagelige for stress og parasitter, har som regel få og små prikker. De taper i kamp om territorier og sosial dominans, og har generelt høyere nivåer av «stresshormonet» kortisol.

Det er fristende å si at siden laksefiskene ikke har internett, så bærer de Facebook-profilen med seg på utsiden av kroppen, men strengt tatt vet vi ennå ikke om fiskene selv sjekker hverandres prikker.

Immunsystemsindikator. De forsøkene som er utført til nå, er gjort på oppdrettsfisk, men det virker ikke spesielt sannsynlig at dette er et fenomen som har oppstått i menneskelig avl alene. Til det er eksemplene på tilsvarende fenomener fra ville dyr altfor mange.

Tårnuglen er ett eksempel. Den forekommer i to former, én med og én uten melaninprikker på brystet. Individer med prikker har færre parasitter, i dette tilfellet fuglelus.

Vi ser samme mønster med laks og lakselus. Dette åpner for en mengde spennende prosjekter, hvis vi for eksempel klarer å finne ut av hvilke egenskaper ved dyrets immunsystem som er viktig for å bekjempe parasitter som sitter utenpå dyret, så burde det gi nye ideer i kampen mot den belastende lakselusen.

Arvbart og individuelt. Det hører til historien at prikkmønsteret er arvbart og individuelt, og det er utviklet maskinvare og programmer som kan kjenne igjen flere tusen individer gjennom hele livet basert på mønstre i prikkenes konstellasjoner.

Rent grunnforskningsmessig ville det også være interessant hvis det lot seg gjøre å flytte litt mer av forskningsinnsatsen ut i naturen.

I hvilke miljøer det kan være en fordel med en «følsom» personlighet vet vi for eksempel ikke, her er det muligheter for mange spennende felles samarbeidsprosjekter mellom fiskere og forskere.

Melaninets mysterier. Makromolekylet melanin har dessuten i seg selv en lang rekke interessante fysiske egenskaper. Det eneste som lever inne i den ødelagte atomreaktoren i Tsjernobyl er noen kullsvarte sopparter med enorm melaninproduksjon. Fargestoffet tar hånd om strålingen som ellers ville ha umuliggjort organisk liv.

Melaninets mange mysterier kan altså være verdt å lære seg noe om av mange ulike grunner.

Det gjelder kanskje spesielt i vår tidsalder når vi er på full fart bort fra naturen og inn i et miljø med helt andre farer, enten vi til sist ender opp med å bli værende på eller må flytte bort fra denne planeten som vi raskt er i ferd med å omdanne.