Vår frie vilje – og makten over oss selv – er tuftet på kontroll over egen oppmerksomhet. Oppmerksomheten er selve forutsetningen for at vi kan fokusere tankevirksomheten om de emnene, budskapene, hendelsene og oppgavene vi selv ønsker å prioritere – eller hva vi vil lese.
I dag svekkes konsentrasjonsevnen av måten vi bruker den nye digitale teknologien på, mener professor Carolyn Dicey Jennings fra University of California i Merced. Hun er filosof og forsker i kognisjonsvitenskap. Spesialfeltet hennes er nettopp forholdet mellom oppmerksomhet, bevissthet og fri vilje.
«Før hvert valg og hver handling organiserer du først omgivelsene dine gjennom oppmerksomhet – prioriteringene du foretar, skyver noen ting nærmere sentrum, andre ting ut til siden. Det du plasserer i sentrum, former deretter tankene, valgene og adferden din. Uten denne evnen ville vi ikke hatt handlefrihet eller autonomi – vi ville ikke vært oss selv», skriver Jennings på nettsiden til den britiske filosofiorganisasjonen The Institute of Art and Ideas. IAI er mest kjent for å arrangere festivalen HowTheLightGetsIn, men produserer også podkaster og annet medieinnhold.
Oppmerksomhetens slagfelt
Alle vil jo være seg selv, men filosofen minner om at vi også er mer enn bare oss selv. «Ingen mann er en øy», som det heter i ordtaket. Vi fødes inn i en verden full av sosiale og biologiske bindinger. Våre prioriteringer og prosjekter støter opp imot og knyttes til andre individer, og deres interesser påvirker våre. Dyptliggende evolusjonære impulser, som noen ganger kan stå i grell kontrast til de verdiene vi hevder å ha, skyver oss i instinktive retninger. Alt dette fører til en konstant «dytting og dragning» mellom ulike krefter, som i sum danner landskapet som kontrollerer våre tanker og handlinger.
«Nyere teknologi endrer dette landskapet ved å favorisere det som er forutsigbart – våre biologiske tilbøyeligheter og sosiale instinkter – og redusere vår rolle som individer. Spørsmålet er: Hvor blir det av makten vår, og vil den bli brukt til vår fordel», spør Jennings.
Den digitale teknologien (og da især sosiale medier) påvirker nemlig oppmerksomheten vår – og dermed makten over oss selv – på flere uheldige måter, ifølge filosofen: Den fører til mer multitasking, som reduserer konsentrasjonsevnen. Den knytter selvfølelsen vår til likerklikk og andre dopaminutløsende bekreftelser. Dette nyskapte bekreftelsesbehovet leder igjen til økt bruk av den samme teknologien, og individet havner i en ond sirkel. Gradvis blir det mer drevet av usikkerhet enn av egne mål og selvdefinerte interesser. Posisjonen som selvstendig aktør uthules. Digitale teknologier «gjør oss til følgere, ikke ledere».
«Vel, i stedet for å diskutere boken kan vi jo snakke om hvorfor ingen av oss har hatt tid til å lese den?» Tegning: William Haefeli/The New Yorker/Cartoonstock.com
En kollektiv løsning?
Litt kontraintuitivt ser Jennings en tenkelig oppside (eller i det minste en balanserende faktor) ved den samme teknologien – hvis vi kan begynne å bruke den annerledes: For om teknologien svekker individets konsentrasjonsevne, så kanskje den til gjengjeld kan styrke den kollektive oppmerksomheten. Men om vi bytter vår individuelle makt mot kollektiv makt, må vi også forstå risikoene og fordelene ved å gjøre dette.
Det er for eksempel mulig å se for seg at algoritmene får mindre makt over individene dersom de organiserer seg i sosiale grupper knyttet rundt fellesprosjekter. Jennings funderer over om samhandlingen i slike kollektiver kan opptre like koordinert og målrettet som et autonomt individ. Klarer gruppen å styre retningen på sin egen oppmerksomhet? Kan den ivareta sine egne interesser? Og kan den håndtere interne debatter, slik at enkeltindividene fortsatt har en selvstendig rolle i den store sammenhengen?
Det siste året har forskningen til Jennings handlet om å utforske muligheten for en genuin kollektiv oppmerksomhet, og hun er spesielt interessert i nettverksstrukturer som kan forutsi gruppeadferden når motstridende interesser oppstår.
«Kan nettverksstrukturen – nettet av relasjoner og interaksjoner som bestemmer informasjonsflyt, eksponering for ulike synspunkter, den sosiale dynamikken til innflytelsesrike aktører, koalisjonsbygging og opinionen – for eksempel forutsi hvorfor et politisk parti i Spania som er imot katalansk uavhengighet, likevel støttet en kontroversiell benådning av katalanske separatister?», skriver hun.
Hvis kollektiv oppmerksomhet er mulig, kan vi kanskje tillate oss å dempe noe av bekymringen for de nye digitale teknologiene:
«I stedet for bare å fokusere på tapet av oppmerksomhet og individuell makt, bør vi også utforske hvordan vi best kan engasjere oss kollektivt, for eksempel i sosiale medier. (...) Vi kan få en ny makt, en delt makt.»
«Vi trenger bare å finne ut hvordan utøvelsen av den kan funderes i våre individuelle og kollektive verdier», lyder det forhåpningsfullt fra professor Carolyn Dicey Jennings.