Nordmenn flest går neppe omkring og tenker på slaget ved Poltava, som fant sted langt borte i Ukraina en sommerdag i året 1709.
Men om slaget ved Poltava fant sted for lenge siden og på et sted som datidens nordmenn neppe visste mye om, fikk det enorm betydning. Hvordan det nordlige Europa ser ut i dag, kan for en stor del tilskrives det militære oppgjøret for mer enn tre hundre år siden.
Gjennom 1600-tallet hadde Sverige vokst frem som en militant krigerstat. Finland, mesteparten av dagens Estland og Latvia samt deler av Nord-Tyskland var svensk territorium. Riga var rikets nest største by, etter Stockholm. Alle omkringliggende land så på svenskene som en trussel.
Ønsket å jekke ned Sverige
Muligheten til å ta et oppgjør med Sverige kom da den bare 15 år gamle Karl 12. ble svensk konge i 1697.
Karl 12. var bare 15 år da han ble svensk konge i 1697.
I august året etter møttes Peter den store av Russland og August den sterke, kurfyrste av Sachsen, konge av Polen og storhertug av Litauen. Aldri igjen ville det være en bedre anledning til å knekke Sverige enn nå som et barn satt på landets trone, argumenterte Peter.
En annen stat som også var interessert i et oppgjør med Sverige, var Danmark-Norge. I 1658 hadde den svenske kongen Karl 10. Gustav marsjert over isen til København og nesten utslettet den dansk-norske staten. For kong Frederik 4. var den russisk-polsk-sachsiske alliansen som manna fra himmelen. Endelig var muligheten kommet til å vingeklippe Sverige. Fredrik erklærte krig i mars 1700, men allerede i august var han slått. Han måtte undertegne en ydmykende fredsavtale med Karl 12.
Med Danmark-Norge ute av krigen kom de neste årene til å handle om oppgjøret mellom Sverige på den ene siden og alliansen mellom Sachsen-Polen-Litauen og Russland på den andre siden.
Karl 12. konsentrerte seg i første omgang om å slå August den sterke. Høsten 1706 måtte sachserne, polakkene og litauerne erkjenne sitt nederlag og trekke seg ut av krigen. Karl 12. var da klar for det store oppgjøret med Peter den store.
Peter 1., den store, ble kronet til tsar av Russland den 27. april 1682, snaut ti år gammel.
Beinhard vinter i Ukraina
Den svenske hæren gikk over grensen til Russland 10. september 1708. Karl 12. og hans rådgivere hadde regnet med at så snart de invaderte riket til Peter den store, ville befolkningen reise seg mot den forhatte tsaren.
Noen dager gikk. Alt Karl så, var nedbrente landsbyer som russerne selv hadde ødelagt. Sulten begynte å herje i armeen hans. Etter å ha marsjert noen dager mot øst, fattet Karl 12. en viktig beslutning: Han la veien mot sør, mot Ukraina.
Karl 12. var svensk og han forsto, i motsetning til Napoleon og Adolf Hitler, at man ikke kunne stå med en utenlandsk hær utenfor Moskvas murer idet vinteren meldte sin ankomst. I Ukraina var klimaet langt mildere, og dessuten var kosakkene der misfornøyde med regimet til Peter den store, fikk han vite.
Å overvintre i Ukraina ble likevel ingen enkel sak: Vinteren 1708/09 var iskald. Så kaldt var det at vinen til kong Ludvig 14. av Frankrike frøs mens han satt til bords i Versailles.
Selv om Karl 12. fikk støtte av den ukrainske kosakkhøvdingen Ivan Mazepa, led soldatene hans vondt gjennom vinteren. Mange forfrøs hender og føtter og ble for invalider å regne. Ved invasjonen i september hadde Karl 12. hatt 50 000 soldater. Da våren 1709 kom, hadde han bare 28 000 tilbake.
27. juni 1709 (etter den russiske kalenderen) møttes den svenske og den russiske hæren ved Poltava. Den russiske hæren var mer enn dobbelt så stor som den svenske. De første par timene gikk det bra for svenskene, men så gikk russerne på offensiven. Ut fra de russiske stillingene strømmet titusener uthvilte soldater, og de kastet seg mot utslitte svensker. Det russiske artilleriet hamret løs mot fienden.
Klokken 12 på dagen var det hele over. Karl 12. var skadet i foten og lå på en båre. Han ropte: «Svenskar! Svenskar!», men ingen hørte ham.
Kontrafaktisk Europa
Den svenske hæren var ødelagt, og Sveriges tid som stormakt var over. Hadde slaget ved Poltava endt med svensk seier, hadde Nord-Europa de påfølgende hundreårene sett helt annerledes ut. Sverige ville med sikkerhet ha strukket sin makt lenger inn i Baltikum, i Nord-Tyskland og kanskje inn i Nord-Russland. En nordisk enhetsstat underlagt den svenske kongen og den svenske adelen ville oppstått, og den dansk-norske staten ville ha gått under.
Om dét hadde skjedd, ville Nordens moderne historie ha vært identisk med historien til det storsvenske riket.
En ganske bastant konklusjon kan trekkes: Om Karl 12. hadde vunnet slaget ved Poltava ville det norske oljefondet med stor sikkerhet i dag vært svensk.