Eskalering. De to sykepleierne hastet opp trappen. Thora Wedel-Jarlsberg og Eva Elvers hadde alarmerende nyheter å meddele den tyske ambassaden i Konstantinopel denne formiddagen 21. juli 1915.

Generalkonsul Johann Heinrich Mordtmann tok imot, og etterhvert som de to kvinnene fortalte, så den bekymrede diplomaten at bildet han de siste ukene hadde dannet seg i møte med andre vitner i det østlige Anatolia, bare ble klarere: «Først ble de frarøvet alt de hadde», fortalte Thora, «så ble de på avskyeligste vis slaktet ned, og likene kastet i elven».

I inngående samtaler med tyrkiske soldater hadde utsendingen fra den norske organisasjonen Kvindelige Misjonsarbeidere og hennes tyske kollega fått erfare hvordan tusenvis av armenere, i all hovedsak kvinner og barn, på ordre fra den tyrkiske militære ledelsen, var blitt massakrert i en ravine langs Eufrats øvre løp.

«Etter nedslaktingen drev man menneskejakt i kornåkrene rundt Erzincan for å skyte de mange flyktningene som hadde gjemt seg der», noterte Mordtmanns sekretær.

I tillegg til Thora Wedel-Jarlsbergs og Eva Elvers’ rapport, var en strøm av bekymringsmeldinger kommet til den tyske ambassaden ved Bosporosstredet denne sommeren. Fra tyske konsulater, misjonsstasjoner, skoler, sykehus og barnehjem, fra ingeniører ved Bagdad-banen, fra tyske offiserer som drev omorganisering av Det osmanske rikets væpnede styrker, fra hele landet ble det meldt om ekspropriering, henrettelser og fremfor alt deportasjoner av armenere.

Disse massedeportasjonene slo svært raskt om i et «tilintetgjørelsens system», som den tyske misjonæren og orientalisten Johannes Lepsius allerede i 1916 beskrev de ledsagende massakrene og det kalkulerte resultatet av massedeportasjonene sommerstid til de ugjestmilde ørkenområdene i dagens Syria. Lepsius, det kanskje viktigste og aller mest informerte utenlandske vitnet til folkemordet på armenerne, så en faretruende modell i folkemordets «høyrenasjonalistiske modernitet og systematikk». Denne modellen påberopte Adolf Hitler seg senere da han hyllet det tyrkiske politiske lederskapet under første verdenskrig som forbilledlige for måten de hadde «avgiftet» nasjonen på. Eskaleringen i Tyrkia, fra de første overgrepene mot armenerne til folkemordet, foregikk langt raskere enn Hitlers angrep på jødene to tiår senere.

«Endelig løsning». Mellom våren 1915 og høsten 1916 ble minst 1,1 millioner armenere myrdet innenfor grensene til Det osmanske riket på ordre eller med samtykke fra et paranoid, islamistisk og ultranasjonalistisk tyrkisk statsapparat.

Mellom våren 1915 og høsten 1916 ble minst 1,1 millioner armenere myrdet innenfor grensene til Det osmanske riket på ordre eller med samtykke fra et paranoid, islamistisk og ultranasjonalistisk tyrkisk statsapparat.

De regulære og irregulære enhetene disse myndighetene kommanderte, oppviste oftest en hemningsløs brutalitet. I tillegg ble flere hundre tusen assyriske, arameiske og greske kristne drept i lokale massakre, om enn i mindre grad med statlig medvirkning. I eksproprieringen av halvannen million statsborgere kunne myndighetene regne med aktiv deltagelse fra «en ikke ubetydelig del av befolkningen, som i denne prosessen utviklet seg til et ekstremt voldsberedt samfunn», som den tyske historikeren og folkemordeksperten Rolf Hosfeld skriver.

Å «løse» Tyrkias «orientalske spørsmål», den multietniske og multireligiøse befolkningssammensetningen i landets østlige deler gjennom å skape en «lojalitetens geografi», hadde vært et innenrikspolitisk motiv fra den tyrkiske regjeringens side for å gå inn i verdenskrigen. Innenriksminister Talaat Pascha hadde allerede i juni 1915 åpent fortalt en tysk diplomat at det var regjeringens hensikt å bruke verdenskrigen til å foreta en «grundig utrenskning av statens indre fiender» uten å bli forstyrret av utenlandske diplomatiske intervensjoner. Høsten 1916 omtalte landsmøtet i det statsbærende partiet Komiteen for enhet og fremskritt helt åpent den «renselsens æra» man nå var vitne til.

Renselsesfantasier og befolkningspolitiske utopier om å kunne nyskape samfunnet gjennom utrydding var blitt en del av verdensanskuelsen til ledersjiktet blant «ungtyrkerne». Det som opprinnelig hadde vært en politisk reformbevegelse i opposisjon til sultanatet, og som hadde grepet makten i Det osmanske riket ved revolusjon i 1908, og på ny ved et kupp i 1913, var raskt mutert til et despotisk ettpartidiktatur. Frem til 1918 ble landet de facto styrt av en lukket krets av ultranasjonalister som fattet beslutninger utenfor formelle fora og hadde tilnærmet full kontroll over statsapparatet.

Attentat. Da krigen var over, og Tyrkia ved siden av Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde lidd nederlag, flyktet flere av de ungtyrkiske lederne, deriblant Talaat Pascha til Tyskland.

Den forhenværende innenriksministeren – og massemordets fremste arkitekt – levde snaue tre år i et av Berlins beste strøk, før en armensk overlevende oppsporet og skjøt ham ned på åpen gate våren 1921.

Den påfølgende rettsprosessen endte med en spektakulær frifinnelse, der den velinformerte juryen var overbevist om at den egentlige kriminelle i saken var attentatofferet. Talaat Paschas og det ungtyrkiske regimets udåder var vel kjent i Tyskland, ikke minst gjennom det tyske diplomatiets svært omfattende dokumentasjonsmateriale som var blitt offentliggjort like etter krigen. Rettssaken i Berlin var også startskuddet for arbeidet til Rafael Lemkin, mannen som myntet begrepet genocid og sto fadder for FNs folkemords-konvensjon av 1948. Selvtekt er ikke løsningen, lød Lemkins maksime, det internasjonale samfunnet behøver en felles rettsorden.

I den allmenne tyrkiske historieforståelsen derimot, gjelder ikke Talaat Pascha som krigsforbryter: Den nasjonalistiske lederskikkelsen stiliseres snarere som det første offeret for «armensk terrorisme», og dyrkes, på lik linje med ungtyrkernes øvrige frontfigurer, som en nasjonal helt og nasjonsbygger:

«Utallige gater i Tyrkia er oppkalt etter lederne for mordpolitikken», sier Seyhan Bayraktar. «Armensk terrorisme er en refleks i den tyrkiske diskursen rundt det armenske spørsmålet», utdyper statsviteren ved Institutt for offentlighet og samfunn ved Universität Zürich. Bayraktar trekker en linje fra attentatet i Berlin i 1921 til et attentat mot en tyrkisk diplomat i Los Angeles i 1973, utført av en 77 år gammel armensk overlevende fra folkemordet:

«I medieanalysene etterpå så man to ting», sier eksperten på tyrkisk erindringskultur: «På den ene siden var det ingen som berørte bakgrunnen for attentatet», bemerker hun.

«På den andre siden minnet man om Talaat Pascha eller påsto at armenerne er så hevngjerrige, at de ikke kan glemme historien, at de alltid må slå opp gamle kapitler, men ingen sa hvilke gamle kapitler det her dreide seg om.»

Man kan tenke seg hvordan det ville bli tatt imot om man nedsettende kalte noen for «jøde» i dagens Tyskland. I Tyrkia derimot er «armener» et gjengs skjellsord

Skjellsord. Man kan tenke seg hvordan det ville bli tatt imot om man nedsettende kalte noen for «jøde» i dagens Tyskland. I Tyrkia derimot er «armener» et gjengs skjellsord: «Vil man fornærme noen i Tyrkia, kaller man vedkommende ’armener’», forklarer Seyhan Bayraktar og trekker frem et eksempel:

I kjølvannet av den såkalte «unnskyldningskampanjen» i regi av tyrkiske intellektuelle i 2008, da kulturpersonligheter sto frem og kommenterte «den store katastrofen i 1915», ble daværende president Abdulla Gül sterkt kritisert i det tyrkiske parlamentet for å ikke å ha fordømt kampanjen offentlig. En opposisjonspolitiker mente Güls opptreden «beviste» at han må være av armensk slekt. Presidenten på sin side la frem et slektstre som «motbevis», og truet med å saksøke parlamentarikeren for ærekrenking. Denne forlangte til gjengjeld en gentest av presidenten.

Også Recep Tayyip Erdoğan er var for sensitive anklager: I et TV-intervju under presidentvalgkampen i august i fjor listet den seierssikre kandidaten opp «stygge» ting som hadde blitt sagt om ham. «De har til og med kalt meg armener», ytret han på direkten.

Selv om Tyrkia det siste tiåret har tatt et «stort steg», som Seyhan Bayraktar sier, fra en universitetskonferanse i Istanbul i 2005 til store protester tok opp temaet, frem til forhenværende statsminister, nå president, Erdoğan, på den internasjonale minnedagen for folkemordet 24. april i fjor, som første tyrkiske leder, omtalte armenerne som en av offergruppene for «hendelsene under første verdenskrig» – har landet fortsatt en lang vei å gå:

«Den tyrkiske historien er et minefelt», sier hun og minner om at offergruppene for statlige forbrytelser er mange, og det er en stor frykt blant statsaktører for dynamikken i en prosess der man eksempelvis skulle åpne for utbetalinger av erstatninger. Det såkalte kurderspørsmålet, kurdernes krav til politisk og kulturell selvbestemmelse, er heller ikke på noen måte løst, og fanget i det samme paradigmet om «nasjonal sikkerhet» som bestemte politikken over minoritetene også i Det osmanske rikets siste fase. Frykten er at om man først gir etter et sted, kan man ikke holde igjen for andre krav.

Nasjonal myte. Seyhan Bayraktar tror ikke tyrkerne ved egen kraft vil evne å endre kurs i landets historiepolitikk:

«Fortidshåndtering er ingen frivillig prosess», understreker hun. «Den forutsetter alltid et påtrykk utenfra.»

Det største problemet, mener statsviteren, er at USA ikke toner flagg. Selv om 43 av 50 delstater anerkjenner folkemordet på armenerne, gjør ikke de føderale amerikanske myndighetene det, først og fremst av frykt for at Tyrkia vil nekte det amerikanske militæret å bruke baser og annen infrastruktur i landet for operasjoner i regionen.

Prosessen mot et historisk selvoppgjør forutsetter dypest sett også det som synes aller vanskeligst i den tyrkiske offentligheten: å anerkjenne at armenernes undergang i Tyrkia var resultatet av et folkemord, et statlig styrt folkemord.

«Den moderne tyrkiske nasjonen er skapt på bakgrunn av et folkemord», skriver den tyrkiske historikeren Taner Akçam.

«Anerkjennelse er det eneste erklærte målet til ofrene», sier Bayraktar. «Det står ikke til forhandling.» Helt vesentlig i denne sammenheng er at Tyrkia retter et kritisk blikk på sine egne grunnleggelsesmyter: «Den moderne tyrkiske nasjonen er skapt på bakgrunn av et folkemord», skriver den tyrkiske historikeren Taner Akçam og understreker at landet ikke er resultatet av en «heroisk overlevelseskamp til en nasjon i ferd med å gå under», som det moderne Tyrkias landsfader Kemal Atatürk påsto i 1927, og som siden har preget Tyrkias historiske selvforståelse.

I virkeligheten fant den tyrkiske nasjonsbyggingen sted i kamp mot en sosial virkelighet preget av etniske, kulturelle og konfesjonelle forskjeller som man i paranoide vrengebilder oppfattet som truende. Man satte derfor likhetstegn mellom lojalitet og etnisitet, mellom demografisk homogenitet og regjerbarhet.

Å anerkjenne folkemordet på armenerne», skriver Akçam, «betyr for Tyrkia å erklære landets nasjonsbyggere for mordere og tyver».