• På sporet Robert Downey Jr. i rollen som Sherlock Holmes og Jude Law som Dr Watson i Guy Ritchies film om detektivhelten. Foto: FILMWEB

Elementært, min kjære Watson.

Elementært, min kjære Watson.

Fra utgave: 1 / januar 2010

Den eiendommelige personligheten til mesterdetektiven Sherlock Holmes har ført til mange spekulasjoner om hva som egentlig feilte mannen. Var han hyperaktiv? Eller var han bare et barn av sin tid?

Detektivheltens mange ansikter. Detektivhelter er figurer mange av oss har et forhold til. Som med kriminallitteratur forøvrig finnes de i forskjellige innpakninger. Noen er kompliserte og psykologisk interessante karakterer, mens andre er mindre utarbeidete, flate figurer som bare fungerer som et medium for å presentere leseren med et mysterium.

Ofte deles de inn i fire hovedkategorier, hvorav den første er amatørdetektiven, som Agatha Christies Miss Marple. Den andre gruppen er privatetterforskeren med klassiske hardbarkede, maskuline skikkelser som Raymond Chandlers Philip Marlowe (som blant annet er blitt omformet til en hvitvinsdrikkende antihelt i HBOs komediesatsning, «Bored to Death», med Jason Schwartzman og Ted Danson i hovedrollene). I tillegg til disse finner vi politidetektiven, som P. D. James' Adam Dalgliesh, og åstedseksperten, som «CSI: Miami»s Horatio Cane (David Caruso).

Som vi kan se av listen over, har de britiske detektivfigurene tradisjonelt sett vært blant de aller mest innflytelsesrike både i og utenfor sin egen sjanger. På toppen av denne pyramiden finner vi kanskje Sir Arthur Conan Doyles legendariske privatetterforsker Sherlock Holmes, som ble skapt i 1887.

Sherlock Holmes har hatt så vidtrekkende betydning at han ikke bare er den eneste fiktive karakter som har fått sitt eget museum, men han er også æresmedlem av Royal Society of Chemistry, som en anerkjennelse for uvurderlige bidrag til teknisk etterforskning. I tillegg har hans elitistiske stil og kjølige intellekt hatt arvtagere langt utover krimsjangeren, og inkluderer figurer som i Dr Gregory House (Hugh Laurie) i TV-serien «House» og tegneseriehelten Batman.

De sistnevnte karakterene besitter flere sentrale likhetstrekk med Conan Doyles helt. Mest fremtredende av disse er en nesten radikal sans for rasjonalitet, logikk og empiri. Forfatteren uttalte en gang at han hadde beriket Sherlock Holmes med en egenskap som går ut på at han oppfatter alle detaljer i det bildet han presenteres for. Mens folk flest kun ser det som stemmer med deres egen forventningshorisont, klarer Holmes å registrere absolutt alt. Dermed blir hans menneskelige makker Dr John Watson like overveldet som leseren når Holmes trekker de mest oppsiktsvekkende observasjoner opp fra hatten etter felles besiktigelse av et åsted.

Mens folk flest kun ser det som stemmer med deres egen forventningshorisont, klarer Holmes å registrere absolutt alt.

Andre karakteristiske trekk som vi finner hos Holmes er imidlertid like interessante som hans evne til å legge merke til og tolke detaljer. Helt fra den første romanen om Holmes, «En studie i rødt», ser vi en karakter hvis oppførsel ligger litt på siden av hva man kan forvente. For det første fremstår han på mange måter som et sosialt utskudd. Han foreleser heller enn å konversere, og hans kjølige intellekt synes også å føre til en viss grad av isolasjon. Han har ingen venner utenom den uvanlig tolerante Dr Watson og har heller ingen familie, med unntak av en bror som han kun har sporadisk kontakt med. I tillegg har han svært dyp ekspertise på kun noen få områder, istedenfor den sedvanlige menneskelige kunnskapen som best kan beskrives som overfladisk allmenndannelse.

Autistiske tendenser. I en artikkel i The New York Times beskriver Dr Lisa Sanders noen av disse eiendommelighetene ut fra et medisinsk synspunkt, og foreslår opptil flere diagnoser som kan passe på detektiven. Sanders tar i artikkelen for seg både hans eiendommelige utseende og personlighet. I forhold til førstnevnte fremlegger hun en teori om at Holmes lider av Marfans syndrom, som kommer av en kromosomfeil og fører til at man blir høy, slank, nærsynt, får særlig lange fingre og tær og føler seg oftere trøtt enn andre. Blant forslag som kan forklare de hyppige humørsvingningene man finner hos helten er overdreven bruk av det narkotiske stoffet kokain, en bipolar lidelse, eller den milde formen for autisme som vi kjenner som Aspergers syndrom.

Denne siste teorien kan også forklare Holmes' manglende evne til empati med andre mennesker, samt tendensen til å fokusere på detaljer som vanlige mennesker har en tendens til å overse. Man bruker ofte 'autistisk intelligens' om denne evnen som går ut på at man ser verden fra et perspektiv som er svært annerledes fra det vi ofte omtaler som normalen.

Sistnevnte forklaringsmodell synes også å være antydet i filmatiseringen av superdetektivens bragder, i Guy Ritchies «Sherlock Holmes». I motsetning til tidligere filmer og TV-serier har man denne gangen ikke utelukkende fokusert på Holmes' kjølige intellekt og tilhørende utilnærmelige personlighet, men konstruert en helt som preges av en 'autistisk intelligens', et hyperaktivt vesen. Denne tilnærmingen har også ført til kritikk ettersom noen anmeldere mener at Robert Downey Jr.s fremstilling av Sherlock Holmes er tegneserieaktig og viser oss en slitsom figur med et hyperaktivt heller enn et reflekterende blikk.

Byron versus Bentham. For det er ting som tyder på at et slikt fokus på autisme og hyperaktivitet går glipp av noe sentralt ved Sherlock Holmes' personlighet. På samme måte som Holmes først og fremst knyttes til egenskaper som rasjonalitet og empirisk metode, tenker man oftest på den viktorianske tid (ca. 1824-1901) som en kultur preget av logikk, fornuft og balanse. På denne måten står perioden i sterk kontrast til dens forgjenger romantikken (ca. 1798-1830), som kjennetegnes av et fokus på individet og av nøkkelord som lengsel, erindring, sannhet, frihet og kjærlighet.

En sentral hendelse som gjerne blir brukt for å markere slutten av romantikken og begynnelsen av den viktorianske tid er dødsdatoen til Lord Byron i 1824. Byron var inkarnasjonen av den romantiske helt og en av periodens sentrale skikkelser. Han skal også være rollemodellen for den første litterære vampyren, slik denne presenteres i John Polidoris novelle «The Vampire» fra 1819, og var et menneske fylt av opprør mot konvensjonelle samfunnsidealer og med en dragning mot det melankolske, sublime og mystiske i tilværelsen.

På denne måten står Lord Byron i sterk kontrast til den viktorianske tid. Dikteren Edward Bulwer-Lytton (1803-1873) hevdet sågar at Byrons død ble møtt med et lettelsens sukk. Endelig kunne man våkne opp fra det morbide, lidenskapelige og drømmende og vende tilbake til det virkelige og praktiske livet. Økt industrialisering og et tilhørende fokus på arbeidernes kår førte til at man nå identifiserte seg med mer allmennyttige idealer.

Kontrasten mellom romantikken og denne nye tiden blir ofte symbolisert gjennom å peke på motsetningene mellom Byron og en annen B, nemlig sosialfilosofen Jeremy Bentham. Bentham grunnla utilitarismen, som krever at det avgjørende i enhver valgsituasjon må være hvor mye gagn og glede, ulykke og smerte valget må antas å føre til for alle de personer som berøres av det. Hvert enkelt individs interesse må altså være i overensstemmelse med det almene beste, og man handler aldri ut fra et perspektiv som konsentrerer seg rundt en selv.

Her ser vi at Bentham står for en praktisk og rasjonell filosofi som gir grunnleggende regler for hvordan samfunnet kan fungere best mulig. Slik fungerer han som en optimal representant for den viktorianske mannen.

Samtidig finner vi også en side ved sosialfilosofen som kanskje sier mer om den viktorianske mannens dybder. Bentham var nemlig forferdelig redd for spøkelser. Så redd, faktisk, at han måtte leses i søvn av tjenerne hver eneste natt. Denne bemerkelsesverdige motsetningen mellom rasjonalitet og irrasjonalitet er ganske typisk for det viktorianske samfunnet, som rett under overflaten var preget av store motsetninger. Man var grenseløst opptatt av seksuell sømmelighet, men hadde store problemer med prostitusjon. Man var preget av optimisme og fremskrittstro, men samtidig svært engstelige for at verden var iferd med å gå under på grunn av nye oppfinnelser og det man så som utvanning av kristendommen. Man var tilsynelatende opptatt av realistiske romaner som tok for seg samtidens problemer, men under dette laget finner man haugevis av gotiske elementer med vampyrer, skumle slott og overnaturlige hendelser.

Når alt kommer til alt kan man spekulere i om det ikke er her man også finner forklaringen på Sherlock Holmes' kompleksitet og motsetningsfylte personlighet. I våre dager foretrekker man å sette en medisinsk diagnose for å forklare avvikende oppførsel, noe som blant annet har ført til en dramatisk økning i diagnostisering av barn som autistiske.

Men Sherlock Holmes er et barn av en tid hvor motsetningsfylt oppførsel, tanker og hendelser eksisterte side om side. Mens den viktorianske på mange måter var svært lik den kulturen vi lever i idag, med et sterkt fokus på logikk, vitenskap og normer, er det mye som tyder på at man samtidig i større grad aksepterte kontraster og ujevnheter.

I denne konteksten representerer ikke Sherlock Holmes et medisinsk avvik. I lys av historien fremstår dette som rimelig elementært.