• Populær forbundskansler Angela Merkel fremstår med integritet og er svært populær i hjemlandet på grunn av måten hun har taklet eurokrisen. I sin nyttårstale minte hun imidlertid om at gjeldskrisen i Europa langt fra er over. Foto: JOHN M...

Bare starten på Merkel-æraen?

Bare starten på Merkel-æraen?

Fra utgave: 2 / februar 2013

Det meste peker mot gjenvalg til høsten. Angela Merkel holder eurokrisen unna tyskerne, og på hjemmebane kan hun vise til økonomisk suksess og rekordlav ledighet. Det siste gis riktignok hennes sosialdemokratiske forgjenger Gerhard Schröder mye av æren for.

Berlin. Flankert av et godt synlig EU-flagg, minte Angela Merkel i sin nyttårstale om at gjeldskrisen i Europa langt fra er over. «Vi må stadig være tålmodige», var budskapet hennes til landsmennene åtte måneder før bundestagsvalget i Tyskland, men hun beroliget samtidig med at reformene har begynt å virke, og at ansvarsløsheten forut for den internasjonale finanskrisen aldri må få gjøre seg gjeldende igjen.

Forbundskansleren med syv års fartstid minte i samme åndedrag om sin egen rolle som bestemt og pålitelig krisemanager. Nå handler det om å regulere finansmarkedene ute, og styrke konkurransedyktigheten hjemme.

Traust. Med nærmere 70 prosent oppslutning har Merkel satt popularitetsrekord etter at hun i høst tok fatt på sitt åttende år i embetet.

Med nærmere 70 prosent oppslutning har Merkel satt popularitetsrekord etter at hun i høst tok fatt på sitt åttende år i embetet. 

Allerede kort tid etter at hun tok over regjeringsmakten etter Gerhard Schröder i 2005, forsvant mye av skepsisen mot henne, og hun ble – på tvers av partigrensene – den klart mest foretrukne kanslerkandidaten.

«Hun distanserte seg raskt fra den politiske hverdagskranglingen i koalisjonen og parlamentet, og gled inn i en slags presidentrolle snarere enn i rollen som en regjeringssjef fra et parti», sier professor Manfred Güllner, leder for meningsmålingsinstituttet Forsa.

«Egentlig har hennes omdømme bare stått på spill én gang siden hun tok over makten», påpeker han og minner om Energiewende, vedtaket om å omstille Tysklands energiforsyning fra atom- og fossilenergi til fornybar energi. Den brå vendingen etter Fukushima-ulykken i Japan svekket populariteten hennes forbigående, men inntrykket slapp da eurokrisen tiltok.

«At Merkel virker litt gammelmodig, traust og upretensiøs er blitt et stort pluss i krisen», fremhever Güllner. Dessuten har alt av parti- og personskandaler i regjeringen prellet av på henne: «Hun fremstår med absolutt integritet», sier han.

Suveren. I og med at den europeiske krisen ikke bare er en statsgjeldskrise, men i mange land også en styringskrise, anser tyskerne seg godt stilt med Merkel. Hennes gjentatte forsikringer om at innbyggerne ikke skal rammes, går hjem hos folk.

«Merkel er seg sin rolle svært bevisst», sier samfunnsviteren og Merkel-biografen Gerd Langguth. «Hun er flink til å skape et inntrykk av at hun uavbrutt arbeider med løsninger på eurokrisen, på talløse toppmøter, til langt på natt. Ikke-iscenesettelse er hennes iscenesettelse».

«Hun er flink til å skape et inntrykk av at hun uavbrutt arbeider med løsninger på eurokrisen, på talløse toppmøter, til langt på natt. Ikke-iscenesettelse er hennes iscenesettelse». 

Politologen minner om at ikke-ideologiske og pragmatiske Merkel, som tidsskriftet Forbes har rangert på annenplass på listen over verdens mektigste personer (Barack Obama rangeres som verdens mektigste, red.anm.), har opparbeidet seg en suveren posisjon i CDU (Christlich Demokratische Union), det kristendemokratiske partiet, hvor hun har lykkes med å fjerne enhver intern opposisjon. «CDU er ikke annet enn Merkel, Merkel, Merkel», konstaterer Langguth.

Tror på videreføring av koallisjonen. Selv om regjeringen som helhet får et blandet skussmål i opinionsundersøkelser, mye på grunn av indre strid hos koalisjonspartneren FDP (Freie Demokratische Partei), drar Merkel CDU med seg oppover på meningsmålingene, og partiet har, sammen med det bayerske søsterpartiet CSU (Christlich-Soziale Union in Bayern), stabilisert seg på rundt 40 prosent oppslutning.

Manfred Güllner ved Forsa mener alt peker mot at Merkel får en tredje periode i Berlins kansleramt, og tror på en fortsatt koalisjon mellom CDU og FDP hvis de hardt prøvede liberalerne klarer å komme seg over sperregrensen på 5 prosent ved valget til høsten.

En koalisjon med De grønne (Bündnis 90/Die Grünen) – som ligger an til å gjøre et godt valg – er også mulig, men en gjentagelse av Merkels første regjering, den såkalte storkoalisjonen mellom CDU og SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands), tror Güllner vil strande på sosialdemokratene.

 «Mellom 1998 og 2009 mistet partiet over 10 millioner velgere, det er tysk rekord», sier han og forteller at det er en utbredt oppfatning i partiet som nå har en oppslutning på rundt 25 prosent, at samarbeidet med CDU er skyld i velgerflukten.

Ønske om reform. En annen vanlig forklaring på sosialdemokratenes svekkede stilling i tysk politikk er Agenda 2010 – arbeidsmarkedsreformene som Gerhard Schröder (kansler fra 1998 til 2005) innførte for å styrke konkurransedyktigheten til tysk næringsliv – og partiets uavklarte forhold til dem.

Selv om undersøkelser viste at et flertall i befolkningen hadde både en forventning og et ønske om reform da Schröder tok over etter 16 år med tiltagende politisk stagnasjon under Helmut Kohl (kansler fra 1982 til 1998), strittet partiapparatet imot fra starten, og Gerhard Schröder så seg nødt til å nedsette en egen reformkommisjon utenfor SPD.

Denne utarbeidet de såkalte Hartz-lovene som skulle medføre omfattende avregulering av arbeidsmarkedet, og trygdekutt til arbeidsledige og sosialhjelpsmottagere. Allerede i 2006 begynte reformene så smått å virke, og antallet arbeidsledige tippet igjen under den magiske grensen på 5 millioner, som ifølge Güllner kostet Schröder regjeringsmakten ved valget i 2005.

Mens Schröder måtte slåss med sitt eget parti, har SPDs kanslerkandidat ved årets bundestagsvalg, Peer Steinbrück, hatt nok med seg selv. Angela Merkels utfordrer, som var finansminister i hennes første regjering, har snublet fra tabbe til tabbe: Uttalelser om at kanslerlønnen er for lav, rekruttering av rådgivere fra hedgefond-miljø og skyhøye foredragshonorarer har satt ham i et dårlig lys.

«Verre kan det ikke bli», oppsummerer Manfred Güllner, som tror Angela Merkel får kamp først i 2017: «Dét er valgåret de andre toppene i partiet nå posisjonerer seg for.»

Sosial rettferdighet. Valgforskeren Gero Neugebauer har i en årrekke studert de tyske sosialdemokratene. Skal SPD hevde seg igjen, og Merkel få reell konkurranse, mener han partiet må mobilisere tilhengerne sine med et budskap om sosial rettferdighet:

«I Agenda 2010 betydde rettferdighet å spare, på vegne av fremtidige generasjoner», sier han, og poengterer at reformpakken blant annet fjernet differensiering av arbeidsledighetstrygden til fordel for én felles, lav sats for alle. «Velgerne må få en klar forestilling om hva staten kan yte og vil yte, ikke bare få høre hva den ikke kan gjøre.»

De siste 30 årene er SPDs sosiale profil blitt stadig mer uklar, samtidig som CDU har rykket mot venstre. Neugebauer gjør en sammenligning med Sverige, der folkhems-ideologien hadde institusjonalisert en allmenn forestilling om sosial rettferdighet på tvers av det politiske spekteret.

«Også i Tyskland har de borgerlige komplettert sitt tradisjonelle budskap om økonomisk kompetanse med denne underliggende forventningen, og sier ’velg heller oss’.» Når Angela Merkel i nyttårstalen snakket om staten som tillitvekkende ordensvokter i den sosiale markedsøkonomien, bekreftet hun denne forskyvningen. Samtidig kan hun høste fruktene av Agenda 2010, særlig der hvor det handler om å senke kostnadene og få de ansatte til å akseptere arbeid for en lønn som tidligere ikke ble akseptert. På samme måte som Tony Blair kunne gjøre etter Margaret Thatcher (og John Major), har Merkel overtatt prosjektet til sin forgjenger og vendt hans politiske omkostninger til sin fordel.

På samme måte som Tony Blair kunne gjøre etter Margaret Thatcher (og John Major), har Merkel overtatt prosjektet til sin forgjenger og vendt hans politiske omkostninger til sin fordel.

Voksende lavlønnsektor. Sigrid Betzelt, professor i sosiologi, har de siste årene studert implementeringen og konsekvensene av Agenda 2010.

«På talerstolen i Davos sa Schröder at han var stolt av å ha skapt en av de største lavlønnssektorene i Europa», sier arbeidsmarkedsforskeren, og legger frem statistikk som viser at hver femte sysselsatte i Tyskland nå arbeider for en lønn som etter OECDs definisjon ligger under to tredjedeler av medianlønn.

Det nederste segmentet i sektoren vokser mest, og stadig flere arbeider for stadig mindre. Parallelt med de siste årenes økonomiske vekst har sosiale forskjeller tiltatt kraftig, og flere studier viser at angsten for å falle ut sosialt har bredt om seg i den tyske befolkningen.

I nyttårstalen sa Merkel fornøyd at Tyskland nå opplever den høyeste sysselsetting siden gjenforeningen, og at det «for hundretusener av mennesker betyr en sikker fremtid». Betzelts tallmateriale viser noe annet:

Halvannen million arbeidstagere står i jobber der de tjener så lite at de er avhengige av tilleggsytelser fra staten for å forsørge seg og sine. Færre enn 1 av 5 kommer ut av trygdesporet, fordi de penses over i jobber som ikke gir tilstrekkelig inntekt. Dessuten er Tyskland i europatoppen i andelen langtidsledige.

«Nær halvparten av de nesten tre millionene som er helt uten jobb, har det svært vanskelig med å komme tilbake i arbeidslivet», sier Betzelt og beskriver Agenda 2010 som et paradigmeskifte i tysk arbeidslivspolitikk.

Et av temaene som har preget den tyske samfunnsdebatten den siste tiden, er nettopp de økende sosiale forskjellene, og plasseringen av politisk ansvar. Betzelts tall viser entydig at fattigdom tiltar etter de strukturelle endringene på arbeidsmarkedet, og sosiologen minner om at alder vil bli en av de største fattigdomsrisikoene i fremtidens Tyskland:

«Når stadig flere befinner seg i ukonvensjonelle arbeidsforhold eller har avbrutte arbeidslivsbiografier, er det et enkelt regnestykke», sier hun. Og legger til: «Økende fattigdom er politisk villet i den grad man ser det som en nødvendig betingelse for økonomisk fremgang og konkurransedyktighet.»

Spørsmålet for Angela Merkel er hvor langt denne utviklingen vil ha kommet i 2017, og hvem som tilskrives ansvaret for den da.