• Foto: SUPERSTOCK/CORBIS/NTB SCANPIX

En fri handling?

En fri handling?

Fra utgave: 2 / februar 2013

Albert Camus gjør selvmordet til et av filosofiens fundamentale spørsmål om frihet. Hva sier litteraturen?

Kvinners galskap. I studien «The Female Malady: Women, Madness and English Culture 1830–1980», beskriver Elaine Showalter hvordan psykisk sykdom ble behandlet i 1800-tallets England. Ett karakteristisk trekk er at man nektet å diskutere de syke kvinnenes indre liv. Man tenkte at om de skulle ha mulighet for å bli friske, var det best å omslutte dem med en vegg av stillhet.

Denne stillheten gjorde utvilsomt situasjonen verre for mange, noe som også er dokumentert av litteraturen. I den biografiske novellen «The Yellow Wallpaper» (1892) beskriver Charlotte Perkins Gilman hvordan stillheten driver den psykisk syke til galskap, mens Kate Chopin presenterer oss med en kvinnelig hovedperson som ender opp med å ta sitt eget liv i romanen «The Awakening» (1899).

Hvor er jeg? Hva er det jeg gjør? Mens samfunnet valgte å tie, er 1800-tallets litteratur nærmest besatt av både kvinners galskap og selvmord, enten det dreier seg om biografiske eller rent litterære verk. Sentrale tekster som Ibsens «Hedda Gabler» (1890), Charlotte Brontës «Jane Eyre» (1847), Gustave Flauberts «Madame Bovary» (1857) og Leo Tolstoys «Anna Karenina» (1873–1877) viser oss alle karakterer som er preget av psykisk sykdom, og som begår selvmord som en form for utvei.

Sistnevnte eksempel, som forøvrig har première på kinolerretet 22. februar, er særlig interessant ettersom Anna Karenina angrer i siste øyeblikk. Idet hun senker seg selv ned på jernbaneskinnene, synes det som hun opplever et øyeblikk av innsikt. Hvor er jeg, spør hun seg selv. Hva er det jeg gjør? Og hvorfor? Men når hun prøver å komme seg opp igjen, kommer selvsagt toget med all sin tragiske kraft.

Freitot: Den frie vilje. På tysk heter selvmord freitot, noe som kan synes å signalisere at det å ta sitt eget liv er et valg man gjør av egen fri vilje. Dette er også Albert Camus’ utgangspunkt i studien «Myten om Sisyfos» (1942), hvor han sier at selvmordet er det eneste virkelig alvorlige filosofiske problem. Å avgjøre om livet er verdt å leve, er å svare på filosofiens fundamentale spørsmål, og å ta et valg er å bli fri.

På 1800-tallet er det imidlertid to andre forhold som tematiseres. Innenfor psykiatrien peker man på psykisk sykdom som en grunnleggende årsak til selvmord, og sier dermed at den som begår slike handlinger først og fremst karakteriseres av en manglende grad av kontroll og rasjonalitet. I litteraturen skyldes selvmord også oftest galskap, men her pekes det også på en grunn til at Jeppe drikker.

I sin feministiske studie «The Madwoman in the Attic» (1979) sier Susan Gubar og Sandra Gilbert at heltinner stort sett hadde tre alternativer i denne perioden, nemlig flukt, galskap eller selvmord, fordi ideologien ikke tillot kvinner noen reell frihet. Hos Tolstoy kan dermed Anna Kareninas overskridende oppførsel ikke ende noe annet sted enn i døden.

Flukt, galskap eller selvmord. Denne tematiseringen av individets grunnleggende mangel på frihet med særlig fokus på ideologi og samfunnsstrukturer, finnes interessant nok også i nyere litteratur. I Michael Cunninghams roman «Timene» («The Hours», 1998), som er inspirert av Virginia Woolfs mesterverk «Mrs Dalloway» fra 1925, møter vi den historiske personen Virginia Woolf på 1930-tallet, den amerikanske husmoren Laura Brown på 1950-tallet, samt den urbane Clarissa Dalloway og hennes venn og tidligere elsker, Richard W. Brown, i nåtidens New York.

Det som knytter disse personene sammen, er i stor grad den begrensede muligheten de har til å velge sin egen skjebne. I et selvmordsbrev til sin mann skriver Woolf at hun tar sitt eget liv fordi hun er viss på at hun holder på å bli gal igjen. Et liv som husmor holder også på å drive Laura Brown til galskap. Hun kontemplerer selvmord som en utvei, men ender opp med å velge flukt. I den tredje historien er det interessant nok ikke den kvinnelige hovedpersonen, men bifile og bipolare Richard, som gjentar Virginia Woolfs siste ord, før han slenger seg ut av et vindu.

Her ser vi hvordan fokuset utvides til ikke bare å gjelde kvinner, men retter seg mot et individ som ikke klarer å skape noen balanse mellom sin egen person og verden forøvrig. I tilfellet Laura Brown er det helt tydelig at hennes eksistens begrenses av ideologiens syn på hvordan en kvinne skal leve, mens bildet av både den historiske personen Virginia Woolf og den fiktive Richard W. Brown er mer komplisert, og man peker ikke på én tydelig grunn til at de lukker ned sitt eget jeg.

Fornemmelse for en slutt. I Émile Durkheims studie «Selvmordet» («Le Suicide», 1897) argumenteres det for at en overvekt av selvmord skyldes at individet enten kom for nær eller for langt fra fellesskapet. De individer som er minst hemmet av sosiale bånd og forpliktelser, er mest tilbøyelige til å ta sitt eget liv.

Innenfor et slikt teoretisk rammeverk er det lett å forstå hvorfor 1800-tallets forfattere særlig tematiserte kvinners selvmord. Det var en advarsel om at kulturens fundament var i ferd med å forvitre.

I sin klassiske tekst «Den vrede gud» («The Savage God», 1974), som ble skrevet etter at hans gode venn Sylvia Plath tok sitt eget liv, konkluderer imidlertid Al Alvarez med at det ikke finnes noen løsninger på spørsmålet om selvmord, fordi det betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker til forskjellige tider. Dette viser han også ved å bidra med en litteraturhistorisk gjennomgang av hvordan selvmord er portrettert av litteraturen gjennom forskjellige tider.

Iblant alle forskjellene er det imidlertid én ting som synes ganske tydelig, nemlig at et menneske aldri noen gang er fullstendig fritt til å gjøre sine egne valg, ei heller det om å avslutte sitt eget liv.